Hvilke formål bør Studiebarometeret tjene?
Meninger. Kritikken som har vært fremmet er både av metodisk, innholdsmessig, ressursmessig og kommunikasjonsmessig art. Men det har i mindre grad vært stilt spørsmål ved hvem undersøkelsen er til for, og om bruksområdene kunne utvides, skriver Jannecke Wiers-Jenssen og Bjørn Stensaker.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Det har den senere tid pågått en debatt om Studiebarometeret i Khrono. Engasjementet er vidt, både (pro-)rektorer, studenter og fagansatte og Nokut har deltatt i diskusjonen. Kritikken som har vært fremmet er både av metodisk, innholdsmessig, ressursmessig og kommunikasjonsmessig art. Men det har i mindre grad vært stilt spørsmål ved hvem undersøkelsen er til for, og om bruksområdene kunne utvides.
Nokut har gjennomført Studiebarometeret siden 2013, på oppdrag av Kunnskapsdepartementet (KD). Studenter på andre studieår (av bachelor eller mastergraden) ved norske læresteder inviteres til å delta. De spørres om hvor tilfredse de er med ulike sider ved utdanningen (undervisning, veiledning, fysisk og sosialt miljø) og om eget engasjement og innsats. Resultatene rapporteres i en nettportal, og lærestedene får tilgang til resultater fra eget lærested i forkant. Nokut formidler også resultater gjennom et lanseringsseminar, og i ulike notater.
Styrkene ved undersøkelsen er flere. Den har et profesjonelt datainnsamlingsopplegg og relativt høy svarprosent, og er en effektiv måte å samle inn informasjon om et høyt antall studenter. Studiebarometeret gir mulighet til å sammenligne like utdanningstilbud på tvers av læresteder («benchmarking»), og å se på utvikling over tid. Undersøkelsen sikrer en profesjonalitet på et felt mange læresteder kan ha utfordringer med å utvikle og gjennomføre på egen hånd. Deler av skjemaet er satt av til alternerende spørsmål, slik at det er mulig å gå i dybden på noen tema og ta opp samfunnsaktuelle spørsmål.
Utfordringer. Undersøkelsen har også svakheter. Det har vært stilt spørsmål om i hvilke grad man kan ha tillit til selvrapporterte data – en utfordring for de fleste spørreundersøkelser. Det har også vært sådd tvil om spørsmålsbatteriene er tilstrekkelig adekvate og forskningsbaserte.
Formidlingen og tolkningen av resultatene har også vært gjenstand for kritikk. Noen oppfatter gjennomsnittsskårer og indekser som vanskelige å tolke, og hevder at både NOKUT og læresteder legger unødvendig stor vekt på marginale forskjeller. Andre hevder at dataene er uinteressante fordi de i (på overordet nivå) endrer seg lite over tid – noe som kan ha både metodiske og empiriske årsaker. Det har i tillegg vært påpekt at tilfredshet ikke er det samme som kvalitet, men at resultatene ofte tolkes slik.
Årsakssammenhenger reflekteres i liten grad i formidlingen. Når politi- og arkitektstudenter er mest fornøyde med sin utdanning, kan dette skyldes et godt utdanningstilbud, men kan også ha sammenheng med at nåløyet for å slippe inn på studiet er trangt, og at studentene utgjør en selektert gruppe med hensyn til motivasjon. Fra forskning vet vi også at studenter som er lite tilfredse faktisk kan lære mer enn de som rapporterer stor tilfredshet. Analyser som tar høyde for slike forhold, bør være et selvfølgelig supplement til gjennomsnittsskårer som vises i portalen.
Nokut sier de er åpne for å inkludere spørsmål som i større grad omhandler kvalitet. Det er imidlertid ingen enkel oppgave å måle utdanningskvalitet gjennom spørreskjema. Spørsmålsbatterier som søker å måle dette er ofte omfattende, og krever analyser som er lite egnet for enkel formidling. Å inkludere slike spørsmål er imidlertid høyst relevant for forskningsformål, og det er fullt mulig å ha med flere spørsmål som ikke rapporteres i nettportalen. Samtidig er det viktig at spørreskjemaet ikke er for langt, da risikerer vi at studentene ikke tar seg bryet med å svare.
Ved opprettelsen var intensjonen med Studiebarometeret å tjene flere brukergrupper. Det skulle tjene kommende studenter (og deres foresatte), ved at de skulle kunne orientere seg om hvordan nåværende studenter vurderte utdanningen, for å kunne gjøre mer informerte valg om lærested og utdanningsprogram. Det skulle gi lærestedene og KD et redskap for å monitorere lærestedenes aktiviteter. Videre skulle undersøkelsen generere data som gir godt grunnlag for forskning.
Utviklingen har gått i retning at monitorerings- og styringvirksomheten har blitt dominerende, og dataene har i økende grad inngår i «den daglige driften» av utdanningsvirksomheten på lærestedene uten at utviklingspotensialet realiseres. At Studiebarometeret i liten grad brukes av (potensielle) studenter, synes ikke å bekymre særlig mange. Det er heller ingen som stiller spørsmål ved hvorfor dataene i liten grad benyttes av uavhengige forskningsmiljøer. Gitt de ressurser som brukes på Studiebarometeret mener vi at undersøkelsen kan utvikles langs to spor.
For det første bør undersøkelsen i større grad kunne koples til andre relevante data (inklusive data om gjennomstrømming, karakterer osv.) som kan gi bedre mulighetene for å kunne si noe om kvalitet, og for mer systematisk sikre solid forskning på dette feltet. Slike koblinger har en del utfordringer mht. sikring av personopplysninger og GDPR-problematikk, men fordi norske læresteder faktisk har et ansvar for studentenes læring mener vi at dette er en problemstilling som nasjonale myndigheter, NOKUT, læresteder og forskningsmiljøer må kunne forventes å løse i felleskap.
For det andre bør det utredes om Studiebarometeret kan bli enda mer fleksibelt, der større deler av spørreskjemaet kan «skreddersys» til de behov som man lokalt har ved lærestedene. En slik utvikling kunne kanskje bidra til å redusere det totale omfanget av de mange ulike studentundersøkelser som i dag gjøres, og i større grad sikre relevans av undersøkelsen lokalt.
De to sporene er ikke gjensidig utelukkende. For de læresteder som ønsker å forske på egen utdanningsvirksomhet større grad enn de gjør i dag, kunne en videreutvikling av Studiebarometeret være til betydelig hjelp. KD som oppdragsgiver bør derfor klargjøre hva de vil med undersøkelsen i årene fremover. Kanskje kan mindre hyppige og gjentakende datainnsamlinger og mer tid til analyse – av uavhengige forskningsmiljøer og lærestedene selv – bidra til at undersøkelsen kan vekke mer interesse og gi mer substansiell informasjon om hvordan studenter i Norge vurderer ulike sider ved tilværelsen som student.
