Hvorfor Studiebarometeret bør bestå — fra et studentsyn
Studiebarometeret. Jeg må si jeg blir bekymret når en prorektor for utdanning ikke evner å være interessert i studentenes meninger, og ikke anstrenger seg for å filtrere ut de funnene hun mener er selvfølgeligheter, skriver Maria Lehmann.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Resultatene fra Studiebarometeret til NOKUT for 2019 foreligger, og et par sentrale personer i sektoren har uttalt sine synspunkter. Jeg skal nå gå i deres fotspor og forklare mine synspunkter fra et studentperspektiv.
Astrid Birgitte Eggen, prorektor ved Universitetet i Stavanger, skriver i Khrono 31.01.20 at hun etterlyser en nasjonal måling som sier noe nytt. Hun er ikke lenger tilfreds med resultatene Studiebarometeret gir, og skriver ironisk om hvor sensasjonelle funnene er. Jeg må si jeg blir bekymret når en prorektor for utdanning ikke evner å være interessert i studentenes meninger, og ikke anstrenger seg for å filtrere ut de funnene hun mener er selvfølgeligheter. Hvorfor ikke legge søkelyset på noe meningsfylt som tar sektoren videre? For eksempel på hva statistikken sier om utviklingen. Jeg kan være enig i at det er overdrevent å ta frem konfettien og marsipankaka hvert år, men å forkaste hele undersøkelsen virker trangsynt.
Derimot synes jeg rektor ved Høgskolen i Østfold, Lars-Petter Jelsness-Jørgensen, stiller et betimelig spørsmål i sitt blogginnlegg (delvis gjengitt i Khrono 31.01.20). Han trekker frem hvorvidt undersøkelsen kan anses å beskrive den overordnede studiesituasjonen, eller om den er farget av studentenes «her og nå»-syn. Som student, og dermed tidligere deltaker i undersøkelsen, kan jeg ikke annet enn å støtte påstanden han argumenterer for. Det er vanskelig å gi en overordnet karakter når du er følelsesmessig preget eller engasjert i gårsdagens uenigheter.
Videre mener jeg at frykten for et «liv på tredemølla», som Jelsness-Jørgensen er bekymret for, ikke må overskygge og hemme oss fra å se utenfor egen campus. Vi må sammenligne oss med sammenlignbare institusjoner, tørre å tenke nytt og utvikle oss, men likevel kjenne våre mål og forutsetninger. Jeg har tillit til at Jelsness-Jørgensen klarer og ønsker dette for sin institusjon, så håper jeg andre rektorater rundt om følger etter.
Totalt sett mener jeg Studiebarometeret fungerer like godt som Multi Smart Øving: Det gir et øyeblikksbilde av studentenes tilfredshet i studiet. Videre gir det også et godt sammenligningsgrunnlag av institusjoner og studieprogram, samt en mulighet til å se utvikling over flere år. Men selv om jeg og HiØ-rektoren kan være enige om at dette blir et øyeblikksbilde, så vil ikke det si at undersøkelsen mister all sin verdi. Ja, vi må kanskje være litt rundere i lesingen av de spesifikke grafene, men totalt sett over et tiår eller mer, så vil den gi et oversiktsbilde på kvaliteten i sektoren. Dét er en innsikt vi ikke kan forkaste med et ironiske stikk om at indre motivasjon er en selvfølgelighet.
For å avslutte synes jeg NOKUT burde endre intervallene og hvilke studenter som undersøkes. Hadde de lagt opp et løp med undersøkelser annethvert år hadde de truffet den samme studentmassen flere ganger, og kunne skilt mellom, det vi i skolen kaller, midtveis- og sluttvurdering. Med en slik løsning hadde de truffet studenter på 1., 3. og 5. studieår, samt 2. og 4. studieår. De kunne fulgt den samme studentmassen over flere år og dermed fått innsikt i utviklingen av studieprogrammene.
Hadde vi fått innsikt i utviklingen av kvaliteten i studieprogrammene kunne vi sammenlignet resultatene mellom institusjonene, sett hvilke tiltak de enkelte hadde gjort og fått en solid tiltaksbank som viselig fungerer. Jeg kan ikke se annet enn at en slik ordning til slutt vil komme studentene til gode. For det er vel studentene vi jobber for?
