Vi vil ha full revolusjon: Studiebarometeret 2.0!
Studiekvalitet. Studiebarometeret presenteres ofte som en måling av studiekvalitet, men sannheten er at det er det ikke. Det må det gjøres noe med, skriver fem undervisere fra Universitetet i Bergen og lanserer sine grep.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Med årvisse åpne data om tilstanden i norsk høyere utdanning markerte Studiebarometeret et veiskille for sektoren. Nå er tiden moden for neste skritt på veien: Studiebarometeret 2.0 må spisses til å belyse faktorer som direkte påvirker kvaliteten i utdanningene – og slik hjelpe institusjonene til å prioritere de mest effektive tiltakene for økt studiekvalitet og for at studentene skal lykkes!
I fjor høst besvarte 34.000 studenter Studiebarometeret. Under panseret hos Nokut regnes og analyseres disse dataene, det skrives rapporter og produseres innsynsløsninger som finleses av sektoren, i hvert fall om man skal dømme etter oppslag i pressen og på sosiale medier.
Studiebarometeret får altså betydelig oppmerksomhet, både i og utenfor sektoren. Allikevel er prorektor for utdanning ved Universitetet i Stavanger, Astrid Birgitte Eggen, ikke fornøyd. Hvorfor det, mon tro?
Et mer finmasket og forskningsbasert spørsmålssett i Studiebarometeret ville kunne vridd oppmerksomheten over på faktorer som har langt større betydning for studentenes læring, mestring, og fremtidige yrkesutøvelse enn trivsel per se.
Innleggsforfatterne
Studiebarometeret har ikke bare ført til økt oppmerksomhet rundt kvalitet i norsk høyere utdanning, men også vilje til handling fra institusjonenes side. Men nå trenger vi hjelp til å vurdere hvordan denne viljen skal settes ut i livet; og da trenger vi andre typer data, som mer presist kan hjelpe oss med å prioritere tiltak og evaluere effekter. Tiden er moden for Studiebarometeret 2.0.!
For som Eggen påpeker er det egentlig forbausende liten variasjon i studiebarometerets resultater over tid og rom – og det i en tid der det faktisk skjer store endringer i sektoren, i undervisningen, og i samfunnets behov for kunnskap og arbeidskraft.
Betyr dette at alt det arbeidet vi legger ned for bedre studiekvalitet er feilslått? At de studentaktive undervisningsformene som nå tas i bruk ikke er bedre enn de gode gamle forelesningene? At mer og bedre praksis i utdanningene har liten effekt? Betyr det at noen fag og regioner bare helt naturlig har dårligere studiekvalitet, og at det er lite vi kan gjøre?
Studiebarometeret presenteres ofte som en måling av studiekvalitet, men sannheten er at det er det ikke. Det er en måling av studentenes tilfredshet. Dette er en viktig distinksjon. Det er nemlig ikke likegyldig *hva* man spør studentene om og *hvordan* spørsmålene formuleres.
Den gode nyheten er at forskningen har frembragt en rekke sett av validerte spørsmålssett som på en mye mer finmasket måte fanger opp faktorer som er direkte relevant for studiekvaliteten; læringsmiljø, lærerstøtte, motivasjon, engasjement, og faglig selvtillit og mestring, for å nevne noen av de mest opplagte.
Den dårlige nyheten er at studiebarometeret ikke stiller disse spørsmålene, men isteden et sett av mer generelle spørsmål som mest av alt fokuserer på studentenes tilfredshet med faget, undervisningen og lærestedet. Det vi ikke får vite noe om gjennom studiebarometeret er i hvilken grad undervisningen støtter opp under og forsterker studentenes eget læringsarbeid, enn si hva og hvor mye de egentlig lærer.
Men der det ikke bra å vite at studentene trives, da? Det er dessverre ingen entydig sammenheng mellom tilfredshet og læring – interessant nok viser forskning at sammenhengen ofte kan være motsatt - studentaktive undervisningsformer kan for eksempel gi lavere studenttilfredshet til tross for at de gir bedre læring.
Faktisk viser forskingen at studenter *føler* at de lærer mindre av studentaktive undervisningsmetoder, samtidig som de *faktisk* lærer mer. Hvordan kan dette henge sammen? Selv om det kan høres paradoksalt ut, er det egentlig ganske logisk, basert på grunnleggende psykologiske mekanismer og sammenhenger.
Læring er nemlig hardt arbeid, og hardt arbeid fører ikke nødvendigvis til trivsel. Den beste læringen skjer når vi utfordres og konfronteres, når vi tvinges til å koble ulike kunnskaper, når vi må bruke kunnskapen i nye situasjoner. God læring innebærer altså at studentene settes i situasjoner der de må jobbe selv, tenke selv, ta valg, der det ikke finnes noen fasit, og der de kan ta feil. God læring skjer dessuten ofte i samarbeid med andre, noe som betyr at egen kunnskap og ikke minst usikkerhet eksponeres. Det kan føles ubehagelig.
Samtidig spiller mange tradisjonelle undervisningsmetoder på psykologiske mekanismer som gir behag. En god forelesning kan være underholdende. Samtidig er det godt å kunne fortelle deg selv at du faktisk har ‘jobbet’ med studiene i to hele timer, selv om du kanskje egentlig var litt på sosiale medier innimellom. Når du mottar stoffet passivt vil dessuten selv en svak gjenkjennelse gi en følelse av mestring, av at man ‘kan’ dette stoffet. God læring oppnås altså når studentene utfordres, ikke når de er som mest fornøyde. Dette vet vi.
Men er det så farlig, da? Samfunnet bruker faktisk en ikke ubetydelig mengde ressurser og ikke minst oppmerksomhet på Studiebarometeret. En ting er tidsbruken. Fjorårets studenter brukte til sammen ca. 9000 timer – tilsvarende nesten 6 års fulltidsstudium på å besvare undersøkelsen. Institusjonene bruker ressurser på å finlese Studiebarometeret, og muligens også på tiltak for å klatre på rangeringene. En pragmatisk innstilt studieprogramleder kunne jo for eksempel legge alt som er gøy og lett i tredje semester…
Videre spør vi oss om spørsmålene i dagens Studiebarometer i seg selv sender et feil signal - sitter disse studentene igjen med en følelse av at god undervisning er noe de ‘får’ og vi ‘gir’ – altså at de er passive mottagere og ikke aktive deltagere i læringsarbeidet? Et mer finmasket og forskningsbasert spørsmålssett i Studiebarometeret ville kunne vridd all denne arbeidsinnsatsen og oppmerksomheten over på faktorer som har langt større betydning for studentenes læring, mestring, og fremtidige yrkesutøvelse enn trivsel per se. Dette fordrer selvsagt at institusjonene bruker dataene til å evaluere og forbedre undervisning, vurdering, og læringsmiljø, og ikke til å konkurrere og sammenligne med hverandre.
Når vi kritiserer ressursbruk og fokus i Studiebarometeret er det ikke fordi vi er uinteressert i studentenes perspektiv og innspill på læring og undervisning i høyere utdanning, eller fordi vi ikke setter pris på Nokuts arbeid for studiekvalitet. Tvert imot! Men vi mener disse ressursene og den betydelige kompetansen og definisjonsmakten Nokut sitter på kunne vært brukt på en enda bedre og mer effektiv måte.
For det første ønsker vi oss «Studiebarometeret 2.0» som stiller studentene spørsmål som er mer direkte knyttet til undervisningskvalitet og læring, og dermed gir oss data som vi kan bruke i vårt kvalitetsarbeid! Og selv om studentene er og skal være i sentrum er de ikke alene om å ha relevant innsikt. Vi ønsker oss derfor «Underviserundersøkelsen 2.0» som stiller tilsvarende spørsmål til undervisere og dessuten til studieadministrasjon, teknisk støttepersonale og praksisverter, for å nevne noen viktige grupper i det store partnerskapet rundt god undervisning.
For det andre ønsker vi oss bedre analyser av kvalitetssystemene våre. Det er selvsagt viktig at vi oppfyller lovpålagte krav til kvalitetssikring, men det er mye viktigere for oss å få innspill på hvordan systemene og prosessene våre bedre kan bidra til utvikling av god studiekvalitet.
For det tredje, for virkelig å kunne ta all denne kunnskapen i bruk ønsker vi oss en «Studiekvalitetsbase 2.0» som pakker disse dataene sammen med andre kvalitetsdata til et godt, duglig og finmasket verktøy for utvikling av studiekvaliteten. Det vi ønsker oss er altså ikke en forsiktig justering, slik student Maria Lehmann og rektor Lars-Petter Jelness-Jørgensen ved Høgskolen i Østfold ønsker seg.
Vi vil ha full revolusjon! Og Nokut er både unikt posisjonert og kompetent til å lede an i denne neste fasen i en kunnskapsbasert utvikling av studiekvaliteten i norsk høyere utdanning. Vi er gjerne med på å oppfylle drømmen!
