Universitetet er sentral kollektiv aktør og kan ikke reduseres til sitt viktige undervisningsoppdrag. Som svar på parolen studenten-i-sentrum tror jeg vi bør utvikle relasjonsmodeller der kvalitetsarbeidet gjelder relasjonen, altså denne grafens kanter og ikke en enkelt node, skriver dosent Helge Høivik. Foto: Hilde Kristin Strand
Universitetet er sentral kollektiv aktør og kan ikke reduseres til sitt viktige undervisningsoppdrag. Som svar på parolen studenten-i-sentrum tror jeg vi bør utvikle relasjonsmodeller der kvalitetsarbeidet gjelder relasjonen, altså denne grafens kanter og ikke en enkelt node, skriver dosent Helge Høivik. Foto: Hilde Kristin Strand

Til forsvar for det faglitterære

Fagtekst. Det nedtegnede ord, for hånd, som papirtrykk og som digitaltekst, er nødvendig i en beskrivelse eller modell for hva et universitet er, skriver Helge Høivik.

Publisert

Den 10. november siterer avisa Khrono professor emeritus Gunnstein Akselberg på at «ein bonde er avhengig av greip og traktor. Eg er avhengig av bøker.»

Akselberg er den lune makker til Linda Eide i et populært språkprogram på NRK TV. Uttalelsen trigger her et tilsvar til prorektor Nina Waaler og andre som fremmer det syn at universitetet nå må sette studenten i sentrum.

Det er mye som dyttes ut av redet hvis alt skal sirkle om studenten. Ikke gjør studenten til en gjøkunge!
Helge Høivik
Dosent, OsloMet og NTNU

Dette gjelder ikke behovet for å heve utdanningskvaliteten. Her er vi sikkert enige. Men dette handler om noe mer. Vi må spørre: Hva gjør en institusjon til et universitet? Det er mange kriterier. Her legger vi vekt på ett av dem: Det skrevne ord. Det faglitterære.

Ta for eksempel det gjengse fotografi av akademikeren i hens naturlige habitat, enkeltmannskontoret. Det interessante er bakgrunnen. Den består nesten utelukkende av bøker. Urbildet av universitetslektoren er fra et trangt Blindern-kontor med gulv-til-tak bokhyller som bugner av skrift.

Man kan ikke tenke seg et universitet, eller andre utdanningsinstitusjoner for den saks skyld, uten ord som er skrevet ned.

Før trykkekunsten fra 1440-tallet skjedde denne nedtegningen for hånd. Etter den tid er det papirtrykk som dominerer inntil digitiseringen brer om seg fra rundt 1980. Digitisering er, som ordet antyder, overføring av meningsinnhold fra flere ulike uttrykksformer til ett enkelt notasjonssystem, det binære. Lydopptak hører for eksempel med her. Ordene er registrert, ikke tegnet, men det er flytende overganger mellom det nedtegnede og det registrerte. Det er utviklet gode dataprogrammer som transkriberer muntlig tale. Stemmegeneratorer gir høytlesning fra det skriftlige, velg toneleie og dataprogrammets kjønn!

Digitalisering er de arbeids- og produksjonsmessige konsekvensene av digitisering.

40 år seinere er det fortsatt papirbøkene som dominerer, men digital tekst tar betydelig og stadig større plass. Lesning på skjerm har sine klare utfordringer. Nettopp derfor bør vi nå fokusere på teksten og dens ulike medier for lagring, formidling og studier. Vi må fornye og bygge sterke (digitale) universitetsbibliotek. Det nedtegnede ord, for hånd, som papirtrykk og som digitaltekst, er nødvendig i en beskrivelse eller modell for hva et universitet er.

Det er nå nødvendig å understreke tekstens betydning i det akademiske liv mot en omseggripende didaktisering som gjør den pedagogiske relasjon til det viktige med studenten-i-sentrum med lærerne sirklende rundt som planeter rundt Solen, mens akademisk fagtekst glimrer med sitt fravær. Da trenger man knapt faglitteratur. Det holder med lærebøker.

Studenter er selvsagt viktige og sentrale for høyere utdanning. De har alltid vært det, og spesielt nå etter at andelen av ungdomskullet som studerer har gått fra 5 prosent til nær 50 prosent i det som for mange får karakter av en utdanningsfabrikk.

Men universitetet er da så mye mer? Har vi strevet i årevis for å etablere universitetsstatus for så i praksis å redefinere det til (høg)skole?

Forskning og utviklingsarbeid, innovasjonsklynger, tettere samarbeid med det øvrige arbeidsliv og den omliggende storby, internasjonalisering, en fornyet og forsterket kamp for å bevare forskningens demokratiserende frihet. Det er mye som dyttes ut av redet hvis alt skal sirkle om studenten. Ikke gjør studenten til en gjøkunge!

Fabrikk-metaforen er da også selv anakronistisk. Digitalisering betyr de-industrialisering og kunnskapsintensivering av samfunnslivet.

Universitetet er sentral kollektiv aktør og kan ikke reduseres til sitt viktige undervisningsoppdrag. Som svar på parolen studenten-i-sentrum tror jeg vi bør utvikle relasjonsmodeller der kvalitetsarbeidet gjelder relasjonen, altså denne grafens kanter og ikke en enkelt node. Relasjonene går selvsagt mellom lærer og student, men også mellom student og fagtekst, og ditto for lærer/forsker.

Fagteksten er fortsatt definerende for hva et universitet er og skal være.