Tidsskrifter ved OsloMet kveles

OsloMet, fakultet LUI, har siden 2008 støttet etablering og drift av flere vitenskapelige Open Access tidsskrift innen utdanning, kunst og forskning. Et dekanvedtak av 31. mars innebærer en «prinsippbeslutning» om at alle de fem vitenskapelige tidsskriftene som nå eies av LUI, ikke lenger skal kunne støttes gjennom fakultetets rammetildelte midler, inkludert strategimidler. Slik vi har forstått det frasier LUI seg eierskapet til tidsskriftene og vil stoppe den tekniske støtten gjennom universitetsbiblioteket dersom alternativ finansiering ikke kommer på plass. Tidsskriftene det gjelder er FLEKS - Scandinavian Journal of Intercultural Theory and Practice, Nordic Journal of Art and Research, Tidsskrift for Nordisk Barnehageforskning, Reconceptualizing Educational Research Methodology og Skandinavisk Tidsskrift for Yrker i Utvikling.

Vedtaket setter LUI-tidsskriftene i en vanskelig situasjon og vil trolig føre til at flere av dem må nedlegges. Som nåværende og tidligere redaktører synes vi dette er svært uheldig og svekker universitetets posisjon som forskningsinstitusjon.

Etableringen av tidsskriftene ble oppmuntret og støttet av fakultetet gjennom utlysning av midler og praktisk tilrettelegging. Det var en del av en strategisk satsing på faglig kompetanseheving og økt publisering, ikke minst i lys av ambisjonene om å bli universitet. Det samsvarte også med forskningsrådets og departementets føringer om å om å styrke publisering med Open Access. Som redaktører har vi forstått vårt arbeid som en del av denne satsingen, og av markedsføringen av OsloMet som forskingsinstitusjon.

Vi har ikke noe OsloMet University Press, men vi har tidsskriftene. OsloMet er en betydelig aktør innen Open Access, som gradvis har opparbeidet høy vitenskapelig og teknisk kompetanse på feltet. De fem LUI-tidsskriftene som nå trues har publisert ca. 50 artikler hvert år, og hadde i 2019 mer enn 140 000 nedlastinger av artikler i full tekst. Våre artikler er mye brukt i forskning og utdanning; de inngår i doktoravhandlinger og har gitt grunnlag for opprykk ved norske og nordiske universiteter; de finnes på pensumlister over hele landet, leses i praksisfeltet og bidrar til å bygge profesjonsforståelse for yrkesutøvere innen våre felt.

les også

OsloMet ba søkere vise til publisering i tidsskrifter med høy «impact factor». Erkjenner at de gjorde en feil

Tidsskriftene representerer spesifikke fagområder knyttet til utdanning, og er i enkelte tilfeller den eneste norske publiseringskanalen på sitt fagfelt. En evaluering gjennomført i 2019 i regi av fakultetet oppsummerte med at de gjennomgående er profesjonelt drevet og holder høy vitenskapelig kvalitet. Virksomheten strekker seg også langt ut over OsloMet, med medlemmer av redaksjoner og redaksjonsråd, samt gjesteredaktører for spesialnumre fra flere andre norske og internasjonale universiteter og høyskoler. På denne måten har de hatt stor betydning for bygging av forskernettverk.

De mange temanumrene i tidsskriftene har spilt en viktig rolle etter at det ble vanskeligere å få forlagene til å utgi antologier. Flere spesialnumre i samarbeid med andre universiteter og nasjonale kulturinstitusjoner er for tiden under arbeid, noe som også innebærer forpliktelser i minst et år framover. Innsendte manuskripter befinner seg på ulike stadier i vurderingsprosessen. Dette vanskeliggjør den avviklingen dekanvedtaket trolig medfører.

Dekanvedtaket begrunnes med endrede økonomiske rammevilkår og endrede prioriteringer som følge av dette. Økonomiske argumenter er det vanskelig å imøtegå, men samtidig vil vi påpeke at det her ikke er snakk om store summer. Flere av tidsskriftene har i lange perioder hatt ingen eller helt minimal økonomisk støtte fra fakultetet. Ingen har fått støtte fra LUI siden 2018, men har de klart å holde driften gående. Noen har fått ekstern støtte, for eksempel gjennom NOP-HS, som er knyttet til alle de nordiske forskningsrådene. Uansett har muligheten for å søke strategimidler og andre interne midler gitt oss som brenner for vitenskapelig publisering en følelse av at vi har institusjonen i ryggen. Denne følelsen ser ut til å forsvinne nå.

Det mest oppsiktsvekkende ved dekanvedtaket er at ansattes FoU-tid ikke lenger skal kunne brukes til redaktørarbeid i tidsskriftene. Dette innebærer en detaljstyring av ansattes arbeidstid som savner sidestykke. Arbeid med publisering utgjør en vesentlig del av en forskers vitenskapelige arbeid uansett hvor det er forankret og hvilken rolle vi har i publiseringsprosessen. Det må være opp til den enkelte forsker å avgjøre hvordan vi utfører dette arbeidet og hvilke prioriteringer vi gjør. Den friheten som ligger i dette er normalt basert på en tillit til at våre prioriteringer også tjener forskningsfeltet og institusjonen. Dekanvedtaket utfordrer dette tillitsforholdet.

Åpen publisering

Vil åpne tilgangen til flere norskspråklige tidsskrifter

På dette punktet vitner vedtaket om en manglende forståelse for hvordan internasjonal vitenskapelig publisering fungerer. Publisering er dugnadsarbeid, og for alle som arbeider i vitenskapelige stillinger er det en selvfølge at vi bidra til publisering, både ved egen og andre institusjoner. LUI-forskere sitter i redaksjoner og redaksjonsråd basert ved andre institusjoner, og eksterne forskere er både redaktører og redaksjonsmedlemmer i våre tidsskrift. De eksterne kan til og med utgjøre et flertall i redaksjonen. Arbeid med publisering er sjelden synlig som timer i en arbeidsplan, men det er likevel en hjørnestein i utviklingen av forskningsmiljøer på tvers av institusjonene. Det er noe paradoksalt ved at vi som LUI-ansatte ikke kan bruke vår FoU-tid til redaktørarbeid forankret ved egen institusjon, men fortsatt kan gjøre det når publiseringen foregår et annet sted.

Det har tatt lang tid og hardt arbeid å utvikle tidsskriftene til den posisjonen og anerkjennelsen de har i dag. Tidsskriftene har vært med på å sette OsloMet på kartet og har skapt viktige faglige forbindelser. En nedleggelse vil ikke bare redusere publiseringen ved LUI, men vil utvilsomt skade OsloMets rykte som vitenskapelig institusjon. Dette blir lagt merke til.