Debatt ● Randi Havnen
Tiden for dialog med studentene i Serbia er forbi
De serbiske studentenes aksjoner er velorganiserte, de er spissede, de er humoristiske, de er varme, de er fredelige. De som støtter dem, sier de ikke lenger er redde.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Takk til Khrono for artikkelen om studentprotestene i Serbia 9. februar. Artikkelen avsluttes med å vise til at rektoratet ved Universitetet i Beograd oppfordret til dialog med studentene i høst. Hvorfor er dette en umulig løsning i februar?
Svaret står delvis i sakens overskrift — protestene har vært utsatt for svertekampanjer. Rektoratet ved Universitetet i Beograd avviste selv et initiativ fra myndighetene om dialog forrige uke. Begrunnelsen var blant annet at atmosfæren som har utviklet seg på ingen måte ligger til rette for dialog. De ber heller nå myndighetene imøtekomme kravene.
De serbiske myndighetenes mange brudd på moralske og juridiske normer i håndteringen av studentenes krav gjør dialog umulig, sier rektoratet.
Ett slikt moralsk brudd er løgn. Den første løgnen kom etter at overbygget som drepte 15 mennesker i Novi Sad kollapset. President Aleksandar Vučić viste til oppussingen som ble gjort og understreket at overbygget dessverre ikke var en del av rehabiliteringen. En åpenbar løgn.
Studentenes krav er enkle: de ønsker at påtalemyndigheten skal straffeforfølge de ansvarlige for kollapsen og gi innsyn i alle dokumenter knyttet til oppussingen, samt at voldsprovaktører skal straffes. Dokumentene, som så mange knyttet til bruk av offentlige midler, er unntatt offentlighet. Presidenten har ved tre anledninger sagt at all dokumentasjon er lagt frem. Dette har han også vist på TV i en parodisk forestilling der han viser frem dokumentene han personlig har funnet.
Studentprotester er relativt vanlig i Serbia, og de pleier å gå over. Denne gangen har presidenten undervurdert kraften. I våre medier fremmes aggresjonen mot regimet, men her er det mye mer enn sinne. Det er fortvilelse, det er skam, folk er lei av å bli latterliggjort, av å bli kalt for forrædere når de er kritiske, kalt for idioter, bedt om å skamme seg for i det hele tatt å stille spørsmål ved politikken.
Studentprotester er relativt vanlig i Serbia, og de pleier å gå over. Denne gangen har presidenten undervurdert kraften.
Randi Havnen
Over lengre tid spys det kulturelle uttrykk ut i mediene, gjennom språk og innhold, som er så lavmål at det nesten ikke kan beskrives. Som om hele Norge bare sang russelåter og så på Paradise Hotel.
I parlamentet er ikke retorikken bedre. Fra å benytte høflighetsformen De, er det nå du. Programledere er på du-form med presidenten. Han får ingen kritiske spørsmål, og får han dem, griper han tak i dem og holder en times enetale om noe han heller vil snakke om. Helst i beste sendetid.
Ett av president Vučić' gjennomgående temaer er at motstanderne kaller ham litt av hvert: «idiot», «albaner», «forræder», «homo». At de vil ha ham og hans familie drept. Han stopper stadig angivelige attentater og statskupp (uten at noen blir straffet for disse forsøkene). En annen versjon er at hvis de ønsker livet av ham, så kan han ta sitt eget liv der på direkten; han kan henge seg i diverse ting, lamper, stolper og trær — det han ser i nærheten av der han er.
Og han er overalt. 350 ganger viste han seg på riksdekkende kanaler i fjor. Ingen elsker Serbia høyere enn ham, han elsker Serbia høyere enn sine egne barn og vil ikke gi fra seg Serbia utenom regulære valg (studentene har uansett ikke bedt om hans avgang). Alt jeg skriver her kan dokumenteres. Dette er en statsleder som tas på høyeste alvor internasjonalt og har lovet EU at de skal få tilgang til utvinning av litium fra 2028. Motstanden mot dette er ikke like fredelig som studentenes protester. Parolen er: «Du fåkke grave».
Da studentprotestene begynte å øke i omfang, var studentene fullt klar over at de kom til å bli utsatt for provokasjoner, demonisering, trusler eller forsøk på bestikkelser. Derfor finnes det ikke én leder. Alt avgjøres på allmøter.
Det første myndighetene gjorde, var selvsagt å bagatellisere omfanget. Vise bilder av at det nærmest ikke var studenter på protestene, men at dette var opposisjonens verk, sammen med utenlandske interesser. Studentene distanserer seg fra opposisjonen. De henvender seg heller ikke til regimet, de ber ikke om nyvalg, de ba ikke om at statsministeren skulle gå.
De ber om at ansvarlige myndigheter — rettsvesenet — gjør jobben sin innenfor sine rammer.
Det er studentaksjoner på ulike steder og til ulike tider over hele landet, nesten alle fakulteter har vært blokkert over lengre tid.
Randi Havnen
Presidenten lovte dem videre billigere boliger. De ignorerer ham. De viser til grunnloven når regimet kommer med ulike utspill — det er ikke deres mandat og ber dem holde seg til loven. Loven er i teorien god. Problemet er at loven ikke er lik for alle og hvis man åpner for faktisk å følge loven, så vil en rekke hoder trille. Det vet studentene godt. Det vet også myndighetene. Og det begynner å bli åpenbart for flere og flere.
Det er studentaksjoner på ulike steder og til ulike tider over hele landet, nesten alle fakulteter har vært blokkert over lengre tid. Aksjonene støttes av undervisningsansatte, skuespillere, advokater, motorsykkelmiljøer, drosjesjåfører, sivilbefolkningen, videregående elever og lærere, serbere i diaspora i hele verden, samt studenter av alle etnisiteter i Bosnia, Kroatia og andre omkringliggende land.
Mandag protesterte bosniske studenter etter dette mønsteret etter at 20 mennesker døde i Jablanica i fjor — også på grunn av korrupsjon. Nå har også pensjonister sluttet seg til protestene — det har stor symbolsk betydning, de har fått skylden for å stemme for regimet.
Mye her handler om symboler, og de mange tusen plakatene er stappfulle av alvorlige og humoristiske spark oppover. Da studentene ble nominert til Nobels fredspris, ble presidenten «nominert» for sitt spill. De kaller ham Oscar.
Den sjåvinistiske retorikken fra myndighetene er ikke den folk vil identifisere seg med. De sliter nok med det bildet som er tegnet av serbere etter krigene på nittitallet, noe som aktivt benyttes i regimets propaganda. Dessuten opplever de daglig at det grandiose bildet som blir forsøkt tegnet av Serbia ikke har rot i virkeligheten.
Lave lønninger, få jobber, stor migrasjon, lav fødselsrate, høye priser — alt som fantes av industri er lagt ned og store verdier er gitt til utenlandske investorer som verken skaper arbeidsplasser eller inntekt for andre enn de korrupte.
Studentenes aksjoner er velorganiserte, de er spissede, de er humoristiske, de er varme, de er fredelige. De som støtter dem, sier de ikke lenger er redde, ikke alene og at de har håp og tro på de unge, folk ler og gråter om hverandre. Det nye fiendebildet som tegnes når det viser seg at det ikke fungerer med ytre fiender, er at Vojvodina nord i Serbia, der Novi Sad er, ønsker å løsrive seg. Han kommer neppe så langt med den.
Den 15. februar er det en stor markering i Kragujevac. Byen har sterk symbolsk betydning. Den første moderne grunnloven ble vedtatt der i 1835, på Sretenje, dagen da vinter og sommer møtes. Det går mot nye, lysere tider. Det forventes enorm oppslutning. Følg med! Alt vises direkte via YouTube.
PS: Utviklingen er rask. I «min» by, Zrenjanin, var vi 500 på en protest for tre uker siden. I helgen var det over 10.000 i samme by.
