Tid er penger og penger er tid

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Både privat og offentlig sektor er budsjettstyrte, men bevisstheten om at «tid er penger» synes å være sterk i privat sektor og svak i offentlig sektor. I begge sektorer er prosjektarbeid en vanlig arbeidsform, men hvorfor er man i UH-sektoren ikke opptatt av å dokumentere den arbeidstida man bruker i et prosjekt eller i en arbeidsprosess? 

Jeg ønsker meg ikke tilbake til 1920-tallet med tidsstudier og en ledelse som var opptatt av å kontrollere de ansattes arbeidstid. Jeg ønsker meg heller ansatte og kolleger som er seg bevisst bruken av sin egen arbeidstid og bruken av sine kollegers arbeidstid. 

I flere år har UH-sektoren blitt påført det såkalte ABE-kuttet: Avbyråkratiserings- og effektiviseringskutt. Sektoren har i stor grad jobbet med dette kuttet på to måter: Digitalisering av manuelle arbeidsprosesser og utviklingsprosesser der man også har stilt spørsmålet om det er noen administrative tjenester som vi kan forenkle eller slutte med. 

Dette er vel og bra, men er det tilstrekkelig? Må vi ikke også tørre å utfordre oss selv og våre kolleger på om vi bruker arbeidstida vår godt nok? 

økonomi

Har opplevd kutt i åtte år. Nå leverer over halvparten negativt driftsresultat

Her er noen meningsbærende spørsmål som kan være nyttig å stille seg selv en gang iblant:

• Hva koster arbeidstida til de som jeg vil involvere i en prosess?

• Skriver jeg for lange og for mange e-poster som mine kolleger må bruke lang tid på å lese og forstå?

• Bruker jeg for lang tid på å diskutere en sak?

• Er møtene som jeg kaller inn til for lange?

• Har jeg vanskeligheter med å fatte meg i korthet?

• Er det for mange til stede i et møte?

• Hva er kostnaden i tidsbruk for de møtene som jeg er ansvarlig for?

• Har jeg et tilstrekkelig godt utviklet «bullshit-filter», slik at jeg kan hjelpe mine kolleger til å se sakens kjerne eller å avslutte et møte?
  

For å unngå en alvorlig misforståelse; det er ikke den verdifulle, faglige og sosiale småpraten mellom kolleger jeg vil til livs. Tvert imot. Den må vi legge til rette for. Pausekroken er like mye en kompetansekrok. Vi trenger å lufte egne tanker med andre. Gode ideer kommer gjerne i samtale med kolleger som både forstår og kan utfordre oss.

den økonomiske nedturen

Nedbemanning og mindre under­visning. Nå må de styre med mindre penger