Moa forsket på koptiske middelaldermanuskripter

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

— Arbeidet mitt handler om en koptisk arabisk tekstsamling fra middelalderen som var veldig populær i kristne klostermiljøer — den var nesten like mye lest som Bibelen. Denne teksttradisjonen stammer fra tidlig kristen tid, og jeg har studert hvilke forandringer teksten gjennomgikk i løpet av middelalderen.

FAKTA

Moa Airijoki

Foto: Annika Nyberg / UiB

• Disputerte 19. januar 2024 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen
• Har levert avhandlingen «Tending the Garden of the Monks»

— Her må vi ta et par skritt tilbake før vi dykker inn i materien, tror jeg, det er nok ikke alle som kjenner like godt til koptisk kristendom. Hvor kommer denne tradisjonen fra?

— I Egypt har man helt siden tidlig kristen tid hatt et samfunn av koptisk kristne. Dette er en del av de østlige kristne tradisjonene, og fortsatt er det mange koptere i Egypt. Her, som i flere av de andre kristne tradisjonene, sto klostervesenet sterkt, og tekstene jeg studerte var del av den pedagogiske opplæringen av koptere. Så vidt jeg vet er det ingen andre religionsvitere som har studert dem tidligere.

— Ja, kan du si noe mer om hva slags teksttradisjon disse tekstene inngår i?

— Selve teksttradisjonen er mye forsket på, for den var som sagt veldig populær. Det er snakk om hovedsakelig moralske historier om de tidligste munkene, ofte kalt «ørkenfedrene». De ga eksempler på hvordan en kunne leve sine liv. Tekstene bar med seg tradisjonen fra de tidligste munkene og lærte opp nye generasjoner i sentrale deler av den koptiske troen. Denne teksttradisjonen har vært i bruk i alle de kristne retningene, også her i Norden. Jeg sammenligner faktisk den koptiske tradisjonen med andre kristne retninger i den østlige kirken, som for eksempel i greske kloster.

— Hvor kommer de fra, disse tekstene?

— Det er egentlig ganske komplekst. Man tenker gjerne at de har en koptisk opprinnelse, men det er mer dynamisk enn det. I forskningen min viser jeg hvordan tekster har vandret mellom ulike østre kristne samfunn. Man importerte kristne tekster fra ulike steder og oversatte til arabisk i løpet av middelalderen. Munkene var mye mer i kontakt med hverandre enn man kanskje tenker seg når man forestiller seg livet i et middelalderkloster.

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Denne interessen går mange år tilbake. Da jeg holdt på med master ved Lunds universitet, hørte jeg snakk om et stort forskningsprosjekt hvor man holdt på å bygge en database for å studere denne teksttradisjonen. Dette var et helt nytt vitenskapelig verktøy, og nysgjerrigheten min ble vekket. Prosjektet, som ble ledet av Samuel Rubensson, hadde allerede tilgang på materialet, så jeg snakket direkte med de som laget det og spurte hva jeg kunne bidra med. I tillegg har jeg alltid vært interessert i idéhistorie. Jeg begynte faktisk studietiden med å studere filosofi. Og en av inngangene til dette prosjektet var en tanke om at man ofte undervurderer hva klostermiljøene har bidratt med i intellektuell historie, man ser mye oftere på enkelttenkere.

— Så du gikk digitalt til verks for å trenge inn i tekstene?

— Ja, det metodologiske var også en sentral del av arbeidet mitt. Det å gå inn i et gammelt materiale av håndskrevne arabiske manuskripter ved hjelp av nye, digitale tekstvitenskapelige metoder var spennende. Det er fortsatt ikke så mange som bruker slike kvantitative metoder i humaniora — digital humaniora er noe man fortsatt holder på å lære seg. Jeg har inntrykk av at mange er entusiastiske for mulighetene som ligger der, men litt avventende. Jeg fikk heldigvis gleden av å være med i en nasjonal forskerskole som med mange andre som drev med digital humaniora. Der samarbeidet vi på tvers av fag, og jeg fikk masse gode ideer der. Dette feltet kommer nok bare til å vokse.

— Hvordan gikk du i gang med prosjektet?

— Da jeg startet, besto mye av prosjektet fortsatt av store spørsmålstegn. Jeg måtte jobbe litt med materialet før jeg visste hvilken retning det gikk i. Og det materialet jeg jobbet med først, var heller ikke så godt, så jeg måtte hente inn nye håndskrevne manuskripter og registrere dem i databasen. Det var en kjempejobb — håndskrevne arabiske middelaldermanuskripter er ikke alltid så enkle å tyde.

— Hvor fikk du tak i manuskriptene?

— Noen av tekstene fikk jeg tak ifra egyptiske arkiver — de digitaliserte og sendte meg bildene. Ved et tidlig opphold i Egypt, kom jeg i kontakt med en munk i et sentralt koptisk kloster som hjalp meg på veien med tips og innspill om hvor jeg kunne få tak i tekster. Men i Egypt finnes det i dag kun relativt nye håndskrifter, med liten historisk verdi. De viktigste tekstene i denne sammenheng er i europeiske arkiv, som Vatikanarkivet. Store samlinger med manuskripter ble fjernet fra Egypt i løpet av kolonitiden og sendt til Europa — noen samlinger ble kjøpt, men andre ble plyndret eller stjålet.

— Er det problematisk å forske på kilder med en slik forhistorie?

— Ja, det er både et metodologisk og etisk problem, mener jeg. Samtidig er jeg mer interessert i tradisjonene de kan formidle enn den historiske verdien — så heller enn å interessere meg for disse tekstene fordi de er gamle, ville jeg undersøke hvordan de gir innblikk i ting som har endret seg gjennom tiden. Teksttradisjoner er dynamiske, og det var et poeng å bruke både nytt og gammelt. Et tilleggspoeng er også at håndskriftskulturen har vært mye mer levende blant kopterne enn den har vært i europeisk kultur, helt inntil nylig.

— Hva finner du?

— Da jeg studerte disse ørkenfedrenes tekster, altså de som stammet fra de tidlige klostrene, fant jeg visse områder hvor fortellingen forandrer seg for å matche middelalderens levesett. Vi må huske at det skjedde mye i løpet av denne perioden — ikke minst var kopterne en kristen minoritetsgruppe som levde under et muslimsk majoritetsstyre i middelalderen. Derfor leste og tilpasset de opplæringsmaterialet fra ørkenfedrene slik at de ville ha fortsatt relevans i tiden de levde i.

— Har du noen eksempler?

— For eksempel ba man på en annen måte i middelalderen enn man gjorde i tidlig kristen tid, så da ble ørkenfedrenes fortelling om dette endret for å passe bedre til samtidens former for bønn. Jeg finner også spor etter et stort populært fenomen i middelalderens Syria: askesen. Det ble populært blant kopterne også, og — selv om ikke tekstene ble dramatisk endret — så jeg at middelalderversjonene også var farget av denne askese-kulturen.

— Så ideene spredte seg mellom de ulike trosretningene i regionen?

— Ja, det er et poeng at man ikke kan se på koptisk tradisjon isolert, den inngår i en bredere sammenheng hvor det også er påvirkning fra den islamske kultur. Kanskje det mest interessante funnet der, er at den tekstversjonen jeg studerte også ble funnet i nesten identisk form i Etiopia litt senere, i tidlig moderne tid. Det viser hvor tette forbindelser og kontakt det var mellom Egypt og Etiopia. Vi snakker om samme type klostertradisjon, det viser at også etiopiske kilder kan være gode kilder for koptisk kristendom. Å studere hvordan ideer beveger seg mellom samfunn er et viktig perspektiv i religionsvitenskapen, men det er ikke så vanlig. Jeg mener vi ikke kan tenke isolert på de ulike kristne samfunnene gjennom historien.

— Hvorfor er forskningen din viktig?

— Vi snakker her om en bok som var så utrolig viktig for de kristne, helt på nivå med Bibelen. Det finnes utrolig mange studier av bibelen, men disse tekstene har ikke fått den oppmerksomheten de fortjener. Det håper jeg å bidra til å bøte på.

— Ble du overrasket over noe?

— Jeg ble veldig overrasket da jeg oppdaget det store sammenfallet mellom den etiopiske og den koptiske teksttradisjonen i datamaterialet mitt. En tenker gjerne en koptisk tekst som finnes på arabisk har blitt oversatt fra koptisk, men jeg viser at dette ikke alltid er tilfelle. Tekstsamlinger har også blitt importert og oversatt fra andre områder og andre kristne samfunn. Da må man som forsker også begynne å lete på andre steder. Jeg håper dette kan være et nyttig funn for andre som studerer dette feltet.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Må nesten si pandemien. Det påvirket oss alle, både profesjonelt og privat. Jeg måtte tenke gjennom prosjektet på nytt, hjemmefra, med nye beskjeder og retningslinjer hele tiden. Dette gjorde at jeg ikke kunne dra feltarbeidene jeg hadde planlagt, verken til europeiske arkiver eller til Egypt. Jeg kunne ikke engang dra hjem til Sverige. Jeg og min mann kom til Bergen i 2018 uten å kjenne noen fra før, så vi trengte å omgås folk. Samtidig gikk det jo bra, og det var andre som ble rammet hardere. Som ph.d.-student er man ofte isolert nok som det er, og jeg tror det var mange som hadde det vanskelig i denne perioden.

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Vet ikke om angre er riktig ord, men har nok tenkt en gang eller to at dette går ikke, jeg klarer det ikke. Disse toppene i nervøsitet kom typisk da jeg skulle legge frem arbeidet i seminarer og presentere funn. Da kunne jeg være usikker på om jeg kom til å klare det. Men det gikk jo helt inn til mål, og jeg er veldig takknemlig for supportteamet rundt meg. Det kan også ha spilt inn at jeg fikk barn i 2021. Da ble innstillingen min til arbeidet mer strukturert: Jeg tenkte at dette er jobben min, og det er litt dumt å gi det opp.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Denne fantastiske databasen med tekster har fortsatt et stort potensial, og jeg har bare jobbet med en liten del. Så jeg har planer om å forske videre på dette, ja, og bruke materialet som ligger der mer. Jeg søker støtte til ulike prosjekter nå. Så underviser jeg en del på UiB — jeg er ansatt som universitetslektor og underviser i perioder. Da drar jeg frem og tilbake mellom hjemmet i Sverige og studentene i Bergen. Det blir en del togkjøring, og jeg har blitt godt vant til strekningen Göteborg—Bergen. Men jeg sover bra på toget, jeg altså, så det går veldig bra.