Debatt ● Nedim Olsson Kasumacic
Lever den tradisjonelle læreren på lånt tid?
I det store spranget mot fremtiden, står vi overfor et valg: å holde fast ved fortidens læringsmetoder eller å omfavne den asynkrone undervisningens muligheter.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Mange studenter har både med sine stemmer og handlinger vist at de ønsker en mer fleksibel studiehverdag. Tallene i tilstandsrapporten for høyere utdanning utarbeidet av HK-dir viser at så mange som 1 av 10 studenter velger fleksible fremfor campusbaserte studietilbud. Fra 2012 til 2021 har antallet studenter på nettbaserte fleksible utdanninger økt med hele 207 %. En fersk rapport fra 2023 viser at antall søkere innenfor høyere utdanning med fleksible nettstudier som førstevalg økte med 43 % fra 2021 til 2023. Det er tydelig hvor etterspørselen øker, men er tilbudet godt nok?
Gjennom mine 12 år som lærer for over 3500 elever og studenter, har jeg følt på kroppen manglene til det tradisjonelle klasserommet. Skal vi klare å oppnå det nødvendige kompetanseløftet i dette landet, og leve etter prinsippet om livslang læring, er det verken mulig eller ønskelig å gjøre ting på den gamle måten.
Tiden under covid-19 pandemien ga oss smakebiter på hva vi kan få til. Noen av oss opplevde frustrasjon og så på digital undervisning som i beste fall en nødløsning, mens andre så glimt av en visjon.
Fra min erfaring innen privatistopplæring er det ingen tvil om at digital asynkron opplæring, der studentene interagerer med fagstoffet på sine premisser, trumfer det tradisjonelle klasserommet. En typisk kommentar fra mine studenter er at noe av det beste ved min undervisning er at de kan se den på nytt. I tillegg mener jeg at kvaliteten på tradisjonell opplæring er altfor avhengig av kvalitetene til den enkelte lærer. Jeg er sikker på at for hver fantastiske formidler du har møtt opp gjennom skolegangen har du møtt tre som var helt greie og to som du helst vil glemme. Asynkron opplæring kan i stor grad fjerne dette usikkerhetsmomentet ved at man med godt læringsdesign kan bygge og kvalitetssikre læringsopplegget på forhånd og tilby alle opplæring av høy kvalitet, uansett hvor man måtte bo og til hvilken tid av døgnet man foretrekker å lære.
En typisk innvending fra asynkron-motstanderne er at vi ikke må la ønsket om fleksibilitet gå utover kvalitet. Jeg mener at fleksibilitet og kvalitet ikke er motpoler på én akse. De står vinkelrett på hverandre, og målet er å finne måter å maksimere begge på.
Å få til god asynkron læring er ikke uten utfordringer. De største av disse handler om det å skape opplevelse av tilhørighet og motivasjon for læring. For å lykkes med dette trenger vi et supervåpen, nemlig den gode asynkrone læreren. Bortsett fra å høres ut som en diagnose, hva er en god asynkron lærer? Jeg tar meg friheten til å dele noen egne erfaringer, refleksjoner og visjoner for denne rollen.
En asynkron lærer er en som er opptatt av å se muligheter heller enn begrensninger. Dette er for de modige, som tør å legge til side vedtatte sannheter om hvordan opplæring «skal foregå» og heller fokusere på å tilpasse opplæring til tidens behov. Det får meg til å tenke på den dagen Apple fjernet det optiske drevet på sine datamaskiner og det ramaskriket som kom i etterkant; «Hva med CD- og DVD-platene våre?!». Men, vi skjønte ganske raskt at dette var død teknologi som vi kom til å klare oss helt fint uten.
Vi kan dra det enda lengre og bygge flerfaglige klasserom, der studenter sittende side ved side kan fordype seg i sine emner i sitt tempo, støttet av en tverrfaglig, asynkron lærer.
Nedim Olsson Kasumacic
Det er mye en slik lærer skal kunne, og enda viktigere er det mye hen skal hjelpe til med å finne opp.
Her er noe av det hen må få til: skape engasjerende faglig innhold, følge opp hundrevis av studenter på en kompromissløs måte og gi de en bedre læringsopplevelse enn klasserommet noen gang har klart, være i forkant og se de individuelle behovene til hver enkelt student, sørge for personlig tilpasset og adaptiv læring og opp i det hele ivareta studentenes rett til medbestemmelse. På toppen av dette, spare samfunnet for penger og den enkelte student for tid.
Heldigvis skal hen ikke gjøre dette helt alene. Hen må ta sin nye plass i et tverrfaglig team, med læringsdesignere, UX eksperter, video- og lydprodusenter, IT utviklere og flere vi enda ikke har et navn på. Det er sammen de skal skape noe som ingen av de har sjanse til å skape alene.
Mener jeg at den tradisjonelle synkrone læreren er en døende art? I videregående skole og høyere utdanning, helt klart. Det tilbudet hen kan levere er rett og slett ikke godt nok lenger, og studentene fortjener og burde kreve bedre. Hva med å la studentene interagere med fagstoffet digitalt, i sitt eget tempo og på eget nivå, istedenfor å presse gjennom en one-size- (doesn´t)-fit-all løsning? Dette må ikke nødvendigvis skje off-campus — et asynkront, fysisk klasserom er også fullt mulig å få til. Tenk på all tid dette vil frigjøre som læreren kan bruke til å bygge relasjoner med sine studenter, og følge de opp på en måte de aldri har vært fulgt opp før.
Vi kan dra det enda lengre og bygge flerfaglige klasserom, der studenter sittende side ved side kan fordype seg i sine emner i sitt tempo, støttet av en tverrfaglig, asynkron lærer. For en innovasjon det hadde vært, særlig for skoler med lave elevtall, men med et ønske om å ha et bredt fagtilbud. Men også for de større skolene er det gevinster å hente. I skolen normerer vi fortsatt fag etter en timesats som ikke er tilpasset individet. At for eksempel både biologi 1 og fysikk 1 på videregående skole er femtimers fag kan høres fornuftig ut inntil du møter eleven som gjerne skulle brukt tre timer på biologi og syv timer på fysikk, eller motsatt. I et asynkront klasserom kan man selv, med god veiledning fra lærer, velge hvordan man ønsker å fordele sin dyrebare tid etter egne behov.
I det store spranget mot fremtiden, står vi overfor et valg: å holde fast ved fortidens læringsmetoder eller å omfavne den asynkrone undervisningens muligheter. Vi må legge bort frykten og ubehaget, og være villige til å slippe det kjente for å gripe det som ennå ikke er formet. Så la oss ikke nøle. La oss bygge de broene som vil føre til nye horisonter, med fleksibilitet, kvalitet og en urokkelig tro på at de beste læringsmetodene ennå ligger foran oss.
