Studielivskvalitet: Når vi møtes digitalt, er aktivitet fortsatt viktig

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi er allerede godt i gang med et nytt studieår, men «business» er ikke «as usual».

For de fleste av oss, både ansatte og studenter, er nok hverdagen annerledes enn vi er vant til. Vi følger smittevernregler og holder avstand, og læringsrommet er i mange sammenhenger ikke fysisk, men digitalt. Vi møtes i større grad gjennom skjermer enn ansikt-til-ansikt. Hva krever dette av oss for å opprettholde god kvalitet i utdanningene? Hvordan skal vi klare å ivareta god studielivskvalitet og etablere gode digitale læringsomgivelser?

Debatt

Rapport: Sprekker i den digitale infrastrukturen

Jeg har tidligere slått et slag for å nyansere kvalitetsbegrepet i høyere utdanning gjennom å introdusere begrepet studielivskvalitet forstått som studenters erfaringer med og opplevelse av kvalitet i høyere utdanning. Begrepet ble etablert i en studie (Kvalitet og læring i høyere utdanning) som inneholder 1040 tekster der studenter skriver om det som kan forstås som kvalitetskjennetegn i deres eget studium. Studielivskvalitet er på basis av studentenes tekster konkretisert gjennom akronymet SMART – en forkortelse for dimensjonene struktur, mestring, aktivitet, relasjon og transformasjon. Her skal jeg se nærmere på hvordan vi kan etablere SMART(e) digitale læringsomgivelser og gjennom det legge til rette for god studielivskvalitet også dette studieåret.

Studentene som skrev tekstene, var studenter mens undervisning og andre læringsaktiviteter gjennomgående foregikk på campus. De skriver derfor ikke selv innenfor en digitalisert kontekst. Så tipsene om SMART i digitale læringsmiljøer får stå for min egen regning, godt inspirert av studentene og egne og andre læreres erfaring med undervisning i koronatid. Jeg bruker bevisst betegnelsen lærer i denne sammenheng. Jeg gjør det fordi studentene i min studie gjør det, men også for å understreke at vitenskapelig ansatte ikke bare har ansvar for å formidle fagkunnskap. De har også ansvar for å legge til rette for læring, ta bevisste og forskningsbaserte pedagogiske valg og være ledere av læringsfellesskap. Med andre ord: Som vitenskapelig ansatt med ansvar for undervisning, er man også lærer med ansvar for læringsomgivelser og læringsprosesser.

Debatt

Svarte skjermer i digital undervisning

Når mye eller all undervisning foregår på digitale plattformer, er struktur kanskje enda viktigere enn ellers. I design av digitale undervisningsopplegg er det følgelig av stor betydning at vi legger vekt på samstemt undervisning og tydeliggjør sammenhengen mellom de ulike elementene for studentene. Det fordrer at denne sammenhengen også er tydelig for oss selv. For at digitale undervisningsopplegg skal fungere trenger studentene å lære å bruke digitale læringsressurser. Det hjelper for eksempel lite at vi lager gode videoforelesninger som forberedelse til felles undervisning hvis studentene ikke har sett forelesningene når vi møtes for å diskutere dem digitalt eller i mindre grupper på campus.

I digitale læringsrom er det følgelig vesentlig at lærere ikke bare er opptatt av innholdet, men av sammenheng og av hvordan ressursene skal brukes. Derfor bør oppmerksomheten rettes også mot å lære og trene på å bruke ny metodikk. Det understreker på sin side betydningen av rom for læringsledelse med det for øye å fremme god studielivskvalitet og læring i en mer digital studiehverdag.

For å sikre sammenheng kan det hende at det å lage helhetlige undervisningsopplegg eller læringsstier med tydelig rekkefølge og progresjonen vil være hensiktsmessig. Da vil studentene få hjelp til å benytte læringsressursene i presentert rekkefølge. Det å designe undervisningsopplegg, eller være læringsarkitekt om man heller vil kalle det det, kan være ekstra viktig når mulighetene for fysiske møter reduseres. Det samme gjelder å gi studentene informasjon nok til at de klarer å henge med.

Men skal studentene virkelig ha så mye hjelp, så mye håndleding? Inngår det ikke i en selvstendig studentrolle selv å finne frem, finne ut av og ta ansvar?

Begrunnelsen for tydelig struktur og informasjon er ikke å frita studentene og frata dem selvstendig ansvar for å studere, men, slik en av studentene i min studie skriver det, å sette på lyset og vise retning slik at studentene «slipper å famle etter lysbryteren i mørket». Når rammene er klare, når opplegget er preget av forutsigbarhet, når det er sammenheng mellom læringselementene, når Canvasrommet er bygd opp med ryddig og gjenkjennbar struktur som gjør det lett å finne frem, når studentene vet hva som forventes og hva de skal lære, da skapes det rom for læring. Dette rommet må også etableres i digitale læringsomgivelser.

Innenfor et slikt rom, der studentene har forutsetning for å forstå hva som forventes av dem, legges det til rette for mestring. Ytre struktur gjør det, ifølge min studie, lettere for studentene å etablere en indre struktur og oppleve at studiets utfordringer er til å håndtere. Struktur kan dermed ha betydning for mestring. En mer digitale studiesituasjon, kan påføre studentene en annerledes og kanskje også mer ensom studietilværelse.

I digitale læringsomgivelser kan studenter derfor ha enda mer behov for de støttende stillasene som medstudenter og lærere kan være. Å studere innebærer å tråkke over terskler, noen ganger også å sprenge grenser og håndtere utfordringer man trodde man ikke kunne klare å takle. Å strekke seg og utnytte eget potensiale, kan være lettere for mange hvis det finnes noen å samarbeid med som er tilstede, utfordrer, veileder, støtter og oppmuntrer. Digitale læringsomgivelser bør derfor kjennetegnes av utstrakt samarbeid studenter imellom og mye og tett oppfølging og tilbakemelding fra lærere på studentenes arbeid.

Vi må følgelig ikke falle for fristelsen til å la digitale læringsomgivelser domineres av monologiske videoforelesninger, men snarere legge vekt på å bruke de mulighetene for aktivitet, dialog og samarbeid som de digitale plattformene faktisk gir oss. Selvfølgelig betyr ikke dette at læreren skal abdisere som fagformidler. Dette er fortsatt en viktig del av lærerens jobb. Men forelesningene må suppleres med studentaktivitet. Det er viktig i fysiske læringsrom, men minst like viktig når vi møtes digitalt.

I et vanlig klasserom preges kanskje undervisningen av dialog, gruppearbeid, diskusjoner, øvelser og studentpresentasjoner. Når vi møtes digitalt, er aktivitet fortsatt viktig. Det betyr at vi må ta i bruk digitale verktøy som fremmer studentaktivitet, slik at digital undervisning ikke kjennetegnes av at læreren snakker mens studentene befinner seg bak svarte skjermer.

Studentaktivitet er viktig for å etablere faglige relasjoner studentene imellom og mellom lærere og studenter. For å unngå de svarte skjermene bør studentene tidlig oppfordres til å bli aktive deltakere og ikke bare passive mottakere i undervisningssituasjonen. Kanskje er det lettere å vise ansikt hvis man inngår i en liten gruppe. Kanskje er det lettere å delta hvis læreren tar initiativ til en samtale om dialogens betydning for læring. Kanskje er det lettere å delta hvis alle studentene har forberedt seg før digitale møter eller før de møtes fysisk i mindre grupper, slik at alle har noe å bidra med.

Å etablere faglige relasjoner fordrer en invitasjon til deltakelse, oppgaver som studentene engasjeres i og har mulighet til å mestre, samt en felles bevissthet og forpliktelse knyttet til kjøreregler for trygge læringsfellesskap. Slike fellesskap kommer ikke nødvendigvis av seg selv, men er nært knyttet til de valgene lærere tar, og de aktivitetene lærere legger opp til. Samarbeid, veiledning og tilbakemelding på nett og ved hjelp av ulike digitale verktøy kan også oppleves som menneskemøter. I en mer digital hverdag kan nettopp det å gi og få tilbakemelding være et sentralt bidrag i arbeidet med å etablere faglige relasjoner. Å få tilbakemelding på eget arbeid, fra lærere og/eller medstudenter, kan gi en opplevelse av å bli fulgt tett opp og tatt alvorlig, og det kan skape forpliktende faglige fellesskap. Å gi medstudenter tilbakemelding kan tilsvarende fremme en aktiv studentrolle der mestring og relasjonsbygging er sentrale elementer.

Og dermed kan vår nye og mer digitale hverdag bli en form for transformasjon forstått som endring og utvikling som påvirker oss både faglig og som mennesker. I digitale undervisningskontekster der fokus ikke er på det digitale i seg selv, men på læring, læringsprosesser og læringsomgivelser, kan det legges til rette for forandring, nytenkning og bevegelse. Hvis skjermmøtene preges av variasjon, av å se, høre, snakke, vise og gjøre, kan de bidra til økt deltakelse, mer studentaktivitet og flerstemte læringsfellesskap.

God studielivskvalitet fordrer studenter som tar ansvar og engasjerer seg i eget studium. Det gjelder også i digitale læringsomgivelser. Samtidig fremmes slik kvalitet av lærere som tar bevisste valg for å etablere forpliktende læringsfelleskap. Også dette gjelder i digitale undervisningskontekster. Hvis vi anerkjenner læring som et sosiokulturelt fenomen, som noe som foregår i og mellom mennesker, må vi lete etter samhandlings- og delingsmulighetene også i de digitale rommene. Og sist, men ikke minst: Hvis det skal foregå en reell digital transformasjon i høyere utdanning, er det ikke nok med dugnad.

Ansatte i høyere utdanning må fremover få handlingsrom til å lede digitalt læringsarbeid og utvikle læringsfelleskap i samarbeid med kollegaer og studenter. God studielivskvalitet i digitale læringsomgivelser handler derfor også om erkjennelsen av at den digitale transformasjonen krever satsing, tid og ressurser. Hvis ikke er faren stor for at digitalisering reduseres til å bli forelesninger med strøm.

Hilde Larsen Damsgaard er dosent og faglig leder på eDU (Enhet for digitalisering og utdanningskvalitet) ved Universietet i Sørøst-Norge (USN).