Debatt

Rapport fra studiestart: Sprekker i den digitale infrastrukturen

Hvis det ikke kommer vesentlig mer penger og ressurser nå før jul, kan store deler av et helt studentkull blir overlatt til seg selv foran skjermen.

Bilde fra studiestart ved Universitetet i Oslo i år.
Bilde fra studiestart ved Universitetet i Oslo i år.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er nå et halvt år siden universitetene stengte. Et nytt semester er begynt og vi har mottatt et nytt kull bachelor- og masterstudenter har begynt. Er infrastrukturen som flere tidligere har etterlyst tilstrekkelig og god? På mitt studiested er det korte svaret nei.

De to siste ukene har jeg møtt et nytt kull med bachelor- og masterstudenter både fysisk og online. Det har vært veldig fint. Men det skyldes ikke at maskiner, programvare, høyttalere og mikrofoner har virket i de fire rommene jeg har undervist i.

Før studiestart har jeg hatt ansvar for å hjelpe studiestartgruppa (med administrativt ansatte og faddersjefer) å tenke på og planlegge hvordan nye bachelorstudenter kan bli møtt med en blanding av digital- og fysisk velkomst. Ved mitt fakultet (HF, UiO) innebar det at mange av de største programmene har brukt Microsoft Teams parallelt med fysisk tilstedeværelse, for at flest mulig skal kunne møtes ansikt-til-ansikt, samtidig som studenter som være hjemme (fordi de er syke, er i risikosonen, ikke har flyttet til Oslo ennå osv.) får en viss mulighet til å knytte kontakt med medstudenter og lærere.

Ved instituttet jeg jobber på (Institutt for medier og kommunikasjon) er det nå 178 medlemmer (inkludert et titalls lærere og administrative) i BA-studentenes Studiestart-team. Det et yrende liv i de 30 private Teams-kanalene der arbeidsgrupper og seminargrupper jobber, deler dokumenter og meldinger, enten de er på ‘skolen’ eller hjemme. Forrige uke kom ytterligere 70 masterstudenter på tre programmer. De har på samme måte hatt undervisning fysisk og digitalt samtidig.

På grunn av smittevern har vi ingen rom som er store nok til å huse alle, så de har vært fordelt på flere rom (i faste kohorter) med strømming til de rommene som ikke har hatt en lærer fysisk tilstede, samt valg mellom synkron strømming eller opptak til de 5-10 studentene eller ansatte som har vært hjemme hver dag, fordi de har vært syke eller venter svar på en koronatest. Hver dag har det foregått gruppearbeid fysisk og i videosamtale i en av kanalene som er satt av til dette.

Å legge opp til en så omfattende blanding av fysisk og digital undervisning er ikke gjort fordi det er lettvint, men for at studentene skal få best mulig opplegg, og få anledning til å møte medstudenter og lærere ansikt-til-ansikt. Det har krevd mye planlegging, gjennomtenkt bruk av de digitale verktøyene vi har til rådighet, og mye oppfølging av nye studenter som ikke har brukt verktøyene før – for at alle skal få logget seg på riktig, få best mulig lyd osv.

Etter å ha vært tålmodig lenge og gitt full gass i dugnadsarbeidet siden mars, mener jeg det er på tide å rope varsko.

Arnt Maasø

Alt dette var jeg forberedt på – og alt har jeg taklet fint fordi jeg har mer enn gjennomsnittlig teknisk kompetanse fra noen år i band og jobbing i lydstudio. Det jeg ikke ventet var at ingen av maskinene i undervisningsrommene vi har brukt har fungert ved studiestart, og ingen hadde installert programvaren vi trengte (Teams og Zoom). Heller ingen av konferansekameraene som var bestilt i april og lovet på plass til studiestart var kommet. Fordi jeg har et spesielt krevende opplegg med parallell undervisning i tre-fire fysiske rom og strømming til disse (og hjem) har jeg derfor hatt med min bærbare jobb-Mac, min private Mac, en jobb-iPad, en privat iPad, egne høyttaler og mikrofon til alle tre rommene – pluss backup og ekstra ledninger og overganger.

Hittil har beskjeden ovenfra vært at det ikke er kapasiteten til å støtte parallell eller hybrid undervisning, slik at de har bedt oss enten velge helt fysisk undervisning eller helt digital. Det første er for mange umulig fordi vi har mistet over halvparten av romkapasiteten med dagens avstandsmål. Å møte 70 studenter i rom som (hos oss) tar mellom 12 og 35 er umulig uten bruk av teknologi som Teams eller Zoom. Det var snaut med rom før korona, og nå er det simpelthen umulig å samle alle ansikt-til-ansikt.

Å kun ha digital undervisning er imidlertid et skrekkelig alternativ – spesielt for nye studenter. Halvparten av masterkullet jeg møtte forrige uke kjenner ingen UiO fra før, og over 1/3 av de som svarte på spørreundersøkelsen første dag har mesteparten av sosiale nettverk et annet sted enn Oslo. Bachelorstudentene kjenner enda færre. I mars hadde vi luksusen å fortsette undervisning online for studenter som hadde blitt kjent fysisk først. Å etablere helt nye relasjoner online ved studiestart er veldig mye vanskeligere både for studenter og ansatte.

For undervisere er det en krevende kommunikasjonssituasjon å snakke inn i en skjerm uten å se mottakeren i øynene, kunne ‘lese rommet’, og høre alle de små og store lydene av feedback vi tar for gitt i daglig kommunikasjon (fra sukk og stønn, til skribling av penner, tikkende taster, humring og latter). Tidligere har omtrent bare ‘hallo-damer og -menn’ på TV erfart hvor krevende det er å mestre en personlig og nær henvendelse til mottakere de verken kan se eller høre. Nå merker vi det alle.

Til tross for at oppstartukene har vært slitsomme har det samtidig vært strålende å nettopp få møte engasjerte og interesserte studenter ansikt-til-ansikt. Jeg er også imponert av hvor flinke de er til å ta smittevern på alvor, holde avstand, og sprite pulter og hender. Samtidig har mange uttrykt takknemlighet for at vi nettopp har strukket oss langt for at de skal få møtes fysisk!

Det enkleste for meg ville selvsagt vært å avvikle all undervisningen fra kjøkkenbordet mitt med god Wi-FI, kjapp maskin, uten forstyrrende bakgrunnslyder (og attpåtil god kaffe). Men jeg mener studentene fortjener mer og bedre! Samtidig fortjener vi som lærere at det er mulig å gi studentene dette – uten å måtte sørge for store deler av den tekniske infrastrukturen selv.

Hittill er krisepakken til UoH-sektoren gitt litt til infrastruktur og klart mestnye studieplasser (som ikke minsker behovet for support og rom). Etter å ha vært tålmodig lenge og gitt full gass i dugnadsarbeidet siden mars, mener jeg det er på tide å rope varsko. IT-folkene og støtteapparatet jeg har snakket med jobber på spreng og prøver så godt de kan. Men hvis det ikke kommer vesentlig mer støtte nå før jul er jeg redd store deler av et helt studentkull blir overlatt til seg selv foran skjermen.

Selv om det høres fint ut med insentiver til aktive digitale undervisningsopplegg er jeg redd vi må ha mer grunnleggende infrastruktur på plass først, så de av oss som vil og kan iallfall får muligheten til å gi studentene et godt tilbud som innebærer muligheten til å møtes fysisk for de som kan.

Jeg er imidlertid åpen for at min anekdotiske rapport fra feltet og tilbakemeldinger fra enkeltansatte utenfor UiO er lite representativt for sektoren. I fall vil jeg gjerne høre fra andre studiesteder om hvordan de lykkes å både møte studenter fysisk og digitalt med tilstrekkelig rom og utstyr.