Debatt ● Marianne Høva Rustberggard og Pål Gustavsen
Studenter straffes der forskere går fri
Den nye universitets- og høyskoleloven legger i prinsippet opp til at studenter fortsatt skal straffes for feiltrinn forskere enten får rette opp, eller går fri for. Utdanningsinstitusjonene kan likevel gjøre noe med dette, hvis de ønsker det.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Ny universitets- og høyskolelov trådte i kraft 1. august. Reglene om fusk er videreført fra den gamle loven. Tidligere i år fikk vi stifte bekjentskap med ulike oppfatninger om hva fusk kan være, i forbindelse med at to statsråder gikk av som følge av å ha fusket på sine masteroppgaver. Det enkelte omtalte som slurv, ble av andre ansett som fusk.
Bruk av «maksstraff» på to semestres utestengelse for studenter som fusker, har økt betraktelig de siste årene. Mer tankevekkende er likevel at det synes å være enighet om at studenter straffes for feiltrinn forskere går fri for.
Utdanningsinstitusjonene definerer selv hva som er fusk. De fleste definerer bruk av ulovlige hjelpemidler, ulovlig samarbeid, og mangelfulle eller manglende kildehenvisninger som fusk. Enn så lenge er sistnevnte vanligst. Fuskesaker kan imidlertid ha svært mange nyanser. Praksis er ulik rundt omkring, og det er varierende grad av rom for skjønn.
Forskningsinstitusjoner er ikke gitt den samme tilliten til å bestemme innholdet i begrepet vitenskapelig uredelighet. Forskningsetikkloven angir konkret at fabrikkering, plagiat og forfalskning kan være vitenskapelig uredelighet. I tillegg er det gitt en rekke konkrete eksempler på hva som kan anses som «alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer». Saker om vitenskapelig uredelighet kan også ha svært mange nyanser, men har en klar nedre grense mot mindre alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis.
For studenter er det tilstrekkelig å konstatere brudd på handlingsplikter, uten hensyn til om det er gjort uredelig. For studenter skal det altså ikke tolkes inn et subjektivt element om uredelig adferd i vurderingen av om det foreligger fusk.
Førsteårsstudenter kan få «maksstraff» for manglende hermetegn, selv om korrekt oppført kilde i umiddelbar nærhet. Forskere ville nok gått fri for det tilsvarende, fordi det ikke er alvorlig nok til å konstatere vitenskapelig uredelighet. Allerede her aner vi en forskjellsbehandling, som kan fremstå tilsiktet av lovgiver. I forarbeidene til forskningsetikkloven, står det nemlig at forskere bør få anledning til å rette opp feil for å minimere konsekvensene (s. 32).
Når et studentarbeid er underlagt sensur, får de ikke tilsvarende anledning til å rette opp i småfeil, og konsekvensene kan bli store.
Rustberggard og Gustavsen
Det skal med andre ord ganske mye til, for at en forsker blir «dømt» for plagiat. Når et studentarbeid er underlagt sensur, får de ikke tilsvarende anledning til å rette opp i småfeil, og konsekvensene kan bli store.
For studenter er det slik at jo lenger de har studert, jo mer burde de kunne om korrekt kildehenvisning. Førsteårsstudenter ses derfor mildere på enn masterstudenter. Det hadde vært naturlig om dette også fortsatte inn i et forskerløp. I arbeidet med forskningsetikkloven ble det dessuten uttalt at av hensyn til likebehandling av studenter og forskere som jukset, så burde skyldkravene «grov uaktsomhet» og «forsett» være like for begge.
Men ved nærmere øyesyn er det også her en markant forskjell i hva «forsett» betyr for studenter og forskere. Det er nemlig ulike former for forsett, og for forskere betyr det at det må bevises at forskeren har hatt til hensikt å bevisst villede eller forlede. For studenter derimot er det tilstrekkelig at de har vært klar over den faktiske handlingen som utgjorde brudd på regelverket, uavhengig av om de forsto at handlingen brøt med reglene.
De fleste fuskesaker handler altså om kildehenvisninger. Feil forskere går fri for, kan føre til maksstraff for studenter, bl.a. fordi enkelte utdanningsinstitusjoner har operert uten noen nedre grense for hva som er fusk. Ut fra dette vokste det frem et behov for å «heve strafferammen» fra ett til to år, for å bedre gjenspeile ulik alvorlighetsgrad i reaksjonen.
Det blir realiteten med den nye loven. Utdanningsinstitusjonene er fortsatt overlatt til å selv definere hva som er fusk. Det arbeides med felles nasjonale retningslinjer, men disse vil neppe adressere at forskere og studenter behandles ulikt.
Et viktig perspektiv i arbeid med regler, er å spørre seg hva man vil oppnå, og etter hvert må man kontrollere om man er på rett vei. Reglene om fusk synes å være tuftet på et behov for å reagere disiplinært. Det ble fremhevet da fusk ble tatt inn i loven på midten av 90-tallet. Dette er altså videreført, selv om fuskesakenes innhold og karakter nok har endret seg fra da.
Det strider uansett mot vår rettsfølelse at det skal være så stor forskjell i hvordan studenter og forskere behandles. I stedet for å fokusere på innholdet i fuskebegrepet, kan utdanningsinstitusjonene selv innføre terskler. De kan si at det kun er ved «alvorlige» brudd på regler om god kildehenvisning, at det kan være snakk om fusk, og det kan etableres en klar nedre grense mot faglig umodenhet. Da kan man oppnå at studentene lærer noe av det, og ikke blir stående igjen (utestengt) som spørsmålstegn.
