Stølen bør bruke mer tid på å sikre at UiO-studenter får den kvaliteten på utdanningene de bør kunne forvente

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

10. februar skrev UiOs rektor Svein Stølen et innlegg om hvorfor det er fornuftig at UiO er en av få institusjoner med ansvar for noen navngitte profesjonstudier – deriblant medisinstudiet. Jeg foreslår at før Stølen fremsnakker UiO sine profesjonsstudier, bør han være sikker på at de nevnte utdanningene holder den kvaliteten han forsikrer omverdenen at utdanningene har.

Nylig lanserte LINK – UiO sitt senter for læring og utdanning – en rapport om hva 26 medisinstudenter fra UiO syns om egen utdanning. Studentene som er intervjuet forteller om de mange utfordringene knyttet til å være medisinstudent: alt fra uklare læringsmål, som gjør at studentene blir usikre på hva de skal kunne og hvilket nivå de bør legge seg på, til beskrivelser av en kultur der studentenes tilbakemelding blir møtt med mistillit og «dette har vi hørt før» fra studieledelsen. LINK-rapporten kommer i tillegg til en ekstern evaluering av studiet publisert i sommer samt en underskriftskampanje for og av medisinstudenter hvor de samme utfordringene blir påpekt. På bakgrunn av dette har dekanatet ved Det medisinske fakultet denne våren initiert prosjektet «Kvalitetsløft Oslo 2014». Prosjektets hensikt er å øke undervisningskvaliteten i den nåværende studieplanen, ved blant annet å innføre mer formativ tilbakemelding og studentaktiviserende undervisning. Prosjektet og dets mål er etterlengtet – problemene som prosjektet skal ta tak i er tross alt problemer studentene har påpekt i tiår.

Spørsmålet ledelsen ved UiO og Det medisinske fakultet bør stille seg er; hvordan kan dette ha skjedd? Hvordan kan så omfattende problemer ha eksistert så lenge, uten å ha blitt løst? Og før noen føler seg fristet – svar som «medisinutdanningen er et maskineri med mange tannhjul og det er umulig for ledelsen å holde oversikt over alle delene» er uinteressante. Man leverer gode medisinutdanninger i andre land, og man bør klare det like fint i Norge.

Debatt ● Svein stølen

Universitetene og høyskolene må til sammen dekke samfunnets behov for kompetanse

Det er her min kritikk mot UiO sin struktur og ledelse kommer inn. Jeg har en forventning om at UiO har ledere som sikrer at problemer ved utdanningene tas tak i, og at studentene får den kvaliteten det forkynnes via media at UiO-studenter kan forvente. Det er rimelig å anta at UiO sin fragmenterte organisasjonsstruktur, med åtte fakulteter som fungerer mer som isolerte enheter enn integrerte deler av en større og koordinert enhet, gjør at problemer som de på medisinstudiet kan overleve så lenge som de har gjort. Innad på fakultetet er inntrykket at ingen helt har oversikt eller evner å ta ledelsen over de mange fragmenterte delene og slik sikre helhet og kvalitet gjennom utdanningsløpet. Når fakultetets forsøk de siste tiårene ikke har gitt gode nok resultater, bør en tydelig sentral ledelse trå til og bistå med aktive prosesser for å sikre studier med høy undervisningskvalitet. UiO får tross alt en betydelig mengde statlige midler til å forvalte medisinstudiet, og bør klare å bruke midlene på en måte som sikrer både høy kvalitet og forsvarlig fart på utviklingen.

Kanskje er det på et vis mulig å forstå at ingen virkelig har trått til for å løse problemene – endringsprosesser blir ofte møtt med motstand når de initieres. Er man en valgt leder med et ønske om å bli gjenvalgt av en velgermasse bestående av tidligere kolleger, er det forståelig at å igangsette vanskelige endringsprosesser som kan gjøre deg upopulær er noe en leder kan kvie seg for. Å respektere ledere som ikke tørr å gjennomføre potensielt upopulære, men nødvendige prosesser, er derimot vanskelig.

Stølen har flere ganger påpekt at universitetenes autonomi står høyt i kurs og må vernes om. Autonomi – inkludert fakultetenes autonomi til å løse egne problemer uten bidrag fra den sentrale UiO-ledelsen – er bare verdt å forsvare når autonomien bidrar til bedre utdanninger, bedre utnyttelse av nasjonale ressurser og styrker kapasiteten for utvikling og innovasjon – tre ting Stølen for øvrig mener i sitt innlegg at gradsforskriften bidrar til. Som medisinstudent kan jeg hverken se at universitets autonomi eller den nasjonale gradsforskriften har bidratt til noe av dette.

Ettersom ingen andre enn Stølen meldte sitt rektorkandidatur denne våren, er Stølen sannsynligvis UiO sin øverste leder også de neste fire årene. Mitt håp er at Stølen i de kommende årene skriver litt færre innlegg om hvordan UiO bidrar til kvalitet i UH-sektoren, og bruker litt mer tid på å sikre at UiO-studenter får den kvaliteten på utdanningene de bør kunne forvente.