Stipendiatene får skylden etter lønnsoppgjøret ved OsloMet
Lønn. Både ledelsen og Forskerforbundet ved OsloMet har sviktet stipendiatene i årets lønnsoppgjør, mener innleggsskriverne.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
I det sentrale lønnsoppgjøret i mai 2019 for LO, Unio og YS ble startlønnen for stipendiater hevet med tre lønnstrinn, gjeldende for nyansatte etter 1. mai. Dessverre lyktes det ikke i lønnsoppgjøret å få hevet samtlige stipendiater tilsvarende.
Lønnsforskjellen mellom en som ble ansatt i mai versus i april ble dermed 23 200 kroner. Løftet for nyansatte betyr også at ansienniteten til tidligere ansatte stipendiater i praksis blir nedgradert fordi en stipendiat med 2,5 års ansiennitet nå tjener det samme som en nyansatt.
Å avbryte et phd-løp til fordel for bedre betalt arbeid er ikke en utenkelig situasjon for en stipendiat, men det innebærer en betydelig kostnad for OsloMet.
De tre kronikkforfatterne
For å jevne ut lønnsgapet mellom nye og gamle stipendiater oppfordret Forskerforbundet på OsloMet stipendiater ansatt før mai 2019 om å fremme lønnskrav på inntil tre lønnstrinn. Vi ble fortalt at stipendiatene skulle prioriteres i det lokale lønnsoppgjøret.
- Les også: Ferske ph.d.-kandidater får flere tusen kroner mer i årslønn enn kolleger med lenger ansiennitet
Til tross for dette ble resultatet av det lokale lønnsoppgjøret svært skuffende for stipendiatene. Kun én stipendiat på hele universitetet fikk opprykk, resten fikk ingenting. I stedet kunne vi lese i protokollen at professorer, dosenter og førstestillinger hadde fått prioritet.
Til sammenligning har Universitetet i Bergen, NTNU og Høgskulen på Vestlandet gitt et løft til stipendiater ansatt før mai 2019. UiO har også løftet stipendiatene noe, men ikke gitt full kompensasjon.
Forskerforbundet, som i forkant av oppgjøret lovet å stå på stipendiatenes side, legger nå skylden på stipendiatene selv: «Når vi opplever at mer enn halvparten av stipendiatene av forskjellige grunner ikke er organisert, er det klart at det til slutt kommer et spørsmål om hvor vi som fagforening skal bruke kreftene våre», sier hovedtillitsvalgt i Forskerforbundet ved OsloMet, Erik Dahlgren, til Khrono.
En lav andel organiserte stipendiater tilsier at det ikke burde koste Forskerforbundet en formue å prioritere dem. Om Dahlgrens utsagn er en oppfordring til å melde seg inn, kan den umulig virke etter sin hensikt.
Tvert imot, utsagnet er heller en klar beskjed til organiserte stipendiater om at det ikke lønner seg å betale kontingenten til Forskerforbundet.
Det er tydelig at Forskerforbundet har møtt motstand fra arbeidsgiver i sine krav om lønnsopprykk for stipendiater, men Dahlgrens utsagn vitner om at det heller ikke har vært så viktig for dem å nå fram. De har tross alt andre medlemmer som er flinkere til å organisere seg.
Det er ikke bare Forskerforbundet som har sviktet i denne saken. OsloMet bryter med egne prinsipper om ansiennitet og konkurransedyktighet. Dette taler for at ledelsen bør revurdere hvordan de prissetter stipendiatene.
Konkurransedyktig lønn er viktig i rekrutteringen av gode kandidater, men også viktig senere i arbeidsforholdet. De fleste stipendiater er attraktive arbeidstakere og kan få jobber med vesentlig høyere lønn utenfor akademia. Å avbryte et phd-løp til fordel for bedre betalt arbeid er ikke en utenkelig situasjon for en stipendiat, men det innebærer en betydelig kostnad for OsloMet.
Det tas for gitt at stipendiater drives av idealisme og interesse, ikke lønn. Dermed vurderes også risikoen for å avbryte underveis som lav. I dette ligger det også en preferanse for unge og barnløse kandidater, som kan tåle en lav lønn over tid.
Idealisme kan imidlertid ikke alene bære en familie og andre økonomiske forpliktelser som gjerne følger med alderen. Lønnsnivå blir dermed en viktig faktor for å rekruttere og beholde en bred og mangfoldig stipendiatgruppe bestående av de beste kandidatene.
Stipendiater er en viktig ressurs for OsloMet som synes å undervurderes. Mange stipendiater har pliktarbeid ved siden av sitt eget avhandlingsarbeid, hvor de utfører viktig forskning og underviser til en rimeligere timepris enn fast ansatte.
Det er vel heller ingen hemmelighet at dette kan medføre uregistrert overtid. Å strekke seg det lille ekstra for å bidra til institusjonen blir imidlertid lite motiverende når man opplever å bli nedprioritert.
Den manglende forutsigbarheten i lønnspolitikken rammer ikke bare stipendiatene - den kan også ha konsekvenser for arbeidsgiver. Dette må OsloMet ta inn over seg.
