Stikker kniven inn i lister over verdens mest siterte... og vrir rundt

Brussel (Khrono): Drives vitenskapen framover av en ensom elite av briljante akademiske enere som kan identifiseres på lister over verdens mest siterte forskere?

Ikke bare svarer de et dundrende nei på spørsmålet, forskerne Gunnar Sivertsen og Dag W. Aksnes stikker kniven inn i slike rangeringslister og vrir rundt.

— Det er ingen ensom elite som bidrar til høyt sitert forskning, skriver de i et innlegg der de også retter et stikk mot to saker i Khrono.

Ikke bare er bildet av denne ensomme eliten en myte, om vi skal tro forskerne ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) bidrar rangeringslistene til å opprettholde en anakronistisk forståelse av hvordan vitenskapelige framskritt skjer.

— Slike lister skaper inntrykk av at det er forskerne som blir sitert, men det er ikke sånn det fungerer. Det er publikasjonene deres som blir sitert, og de har veldig ofte mange forfattere, slår Aksnes fast overfor Khrono.

Vi skal i løpet av praten med Sivertsen og Aksnes svinge innom både tellekanter, nobelprisvinnere og det Sivertsen hevder er «bibliografisk blindhet» fra forskerkollegaer. Men vi skal først dvele litt mer ved siteringslistene.

De fleste artikler siteres sjelden eller aldri

I november omtalte Khrono en rangeringsliste fra Clarivate Analytics over verdens mest siterte forskere. På denne var det 20 forskere tilknyttet norske institusjoner, fem færre enn på listen for 2019, som også var omtalt her i avisa.

Det er bruken av disse listene Nifu-forskerne er kritiske til.

tellekanter

Topper publiseringspoeng per årsverk i fire av fem år

Det er ikke første gang Sivertsen, som også er en av hovedarkitektene bak publiseringsindikatoren, går hardt ut mot slike lister i Khrono. Denne gangen kan de også slå i bordet med en fersk studie utført av Aksnes og Nifu-kollega Kaare Aagaard, der de har analysert et utvalg av forskere på nettopp den samme rangeringslisten som er omtalt av Khrono.

Så hva mener de er problemet?

— Det skal ganske mye til for å bli mye sitert, åpner Sivertsen og legger til at de fleste artikler siteres sjelden eller aldri.

Det er en skjevfordeling mellom artikler, sier han, du finner det på alle nivåer, innen et tidsskrift, et fakultet, en forskergruppe, et forfatterskap.

— Norges mest siterte forskere har flere nesten ikke siterte artikler enn de har høyt siterte artikler. Du har selvsagt noen grupper, som nobelprisgruppen i Trondheim, som sjeldnere har lite siterte artikler, men det er også fordi de er veldig nøye med å vente med å publisere til de har veldig betydningsfulle funn, sier han.

— Favoriserer en bestemt type forskere

Så hva skal til for å bli mye sitert? Du må ifølge Sivertsen ha mange ute i verden det er relevant å bli sitert av og du må forske på temaer med stor eller bred interesse ute i verden, eller du må være knyttet til store internasjonale prosjekter.

I studien argumenterer de for at en må se på hvilken type forskning det er snakk om og hvordan den er finansiert for å forstå hvorfor den er høyt sitert.

Et av problemene med rangeringslistene er ifølge Aksnes at alle medforfatterne får kreditert siteringene.

— Da får de forskerne som jobber i disse store internasjonale nettverkene og bidrar til publikasjoner med et stort antall forfattere, veldig høye siteringstall.

Les også

Tellekanter trengs for å komme gjennom nåløyet

Med en annen metode, der siteringer ble delt på antall forskere, ville listen ha sett helt annerledes ut, slår han fast.

— Slike lister favoriserer en bestemt type forskere, som bidrar til kunnskap som åpenbart er veldig viktig, men det representerer ikke hele spekteret av viktige vitenskapelige bidrag.

Det er her påstanden om at listene bidrar til å opprettholde en anakronistisk forståelse av hvordan vitenskapelige framskritt skjer, kommer inn.

— Veldig mye av den banebrytende forskningen i dag skjer i store internasjonale nettverk, det viser denne listen veldig tydelig. Mange av de som når opp her er med i store konsortier, men listen retter fokus på enkeltpersoner.

Prøvde å forutsi hvem som var nobelkandidater

I den ferske studien har de analysert 150 forskere på listen over de mest siterte og sett på hva de har publisert. De fant at 33.000 andre enkeltpersoner hadde bidratt til publikasjonene fra disse 150 forskerne, som likevel var de som endte på siteringstoppen.

Problemstillingen er ikke ny, Aksnes viser til at den også er blitt reist i forbindelse med nobelprisen.

— Slik vitenskapen drives i dag blir det stadig mer problematisk å trekke frem enkeltpersoner fra store forskningsprosjekter som har veldig mange bidragsytere. Denne måten å anerkjenne enkeltes bidrag på er egentlig ikke i overenstemmelse med forskningen, slik den drives i stor grad i dag, sier han.

Og når vi først er ved nobelprisvinnere: Aksnes peker på den amerikanske lingvisten Eugene Garfield, som i sin tid grunnla siteringsdatabasen Science Citation Index. Garfield prøvde ifølge Aksnes å forutsi hvem som var nobelkandidater ved å analysere slike rangeringer.

— Det viste seg at det var en stor treffsikkerhet, så og si alle nobelprisvinnere er høyt sitert. Det er nesten ingen unntak, sier Aksnes før han legger til:

— Samtidig er det mange høyt siterte forskere som ikke får nobelpris og heller ikke er kandidater til det. Det henger nettopp sammen med at høyt siterte artikler ikke nødvendigvis er artikler som representerer banebrytende forskning. Også Garfield sa at det vil være absurd å hevde at det at man fortjener en nobelpris fordi man var siteringsstjerne, nettopp fordi det er mange grunner til at man kan bli mye sitert.

Avfeier Civita-undersøkelse

En sak er listene, en annen er hvordan de brukes.

De to forskerne viser også til en annen sak i Khrono, som omtaler en studie av to danske forskere. Ifølge denne går en av fem siteringer til en liten akademiske elite. De slår fast at andelen bare har økt og advarer mot at økt siteringskonsentrasjon kan ha en selvforsterkende effekt i et universitetssystem som vektlegger siteringer.

— Det er nettopp det vi ser. Når siteringer gir adgang til for eksempel forfremmelser og bevilgninger, kan de samme menneskene styrke sine muligheter, sier en av de danske forskerne til Khrono.

Så la oss starte der. Sivertsen anklager danskene for å angripe feltet med «bibliografisk blindhet».

— De tror at det de ser i en bibliografisk database er en fullstendig representasjon av virkeligheten. Fordi de studerer forfatternavn og ikke forskning, kommer ideen om en elite opp, sier han.

Han avlegger også tankesmien Civita en visitt. I 2019 omtalte Khrono en undersøkelse fra Civita der de konkluderte med at tellekantene brukes for å vurdere individer, stikk i strid med målsetningene. Opp mot denne setter han en undersøkelse fra Ingvild Reymert ved Nifu.

Les også

En av fem siteringer går til en liten akademisk elite... og andelen har bare økt

— Hun har undersøkt systematisk, på vitenskapelig vis, hvordan ansettelsesprosessene pågår ved universitetene, og viser at bibliometri egentlig er relevant bare i den første fasen, hvor de skal sile relevante søknader blant for eksempel 400 søknader fra hele verden, ned til et håndterlig antall for en komite. Gradvis gjennom løpet mister bibliometrien betydning, til slutt betyr den ingenting. Resultatene står i motsetning til den lille Civita-rapporten, som egentlig bare ble lagt i bordet for å få statsråden til å nedlegge publiseringsindikatoren, som mange mente sto i veien for Open Access.

Hevder ting er i ferd med å endres

Ting er ifølge Sivertsen i ferd med å endre seg med tanke på betydningen av siteringer.

— Det er en trend verden over, særlig i Forskningsrådet, om at en ikke skal bruke kvantitative indikatorer når man velger ut forskning som skal finansieres. De prøver å få til en overgang fra kvantitativ til kvalitativ søknadsvurdering.

— Er det en god eller dårlig ting?

Annonse

BLI VARSLET
OM SISTE NYTT
Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste nyhetene - både nasjonalt og nær deg
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

— Den er mest god. Vi har nok vært i en periode med for mye opptatthet av siteringer. Det meste av den praksis har vært uformell. Forskeres dynges ned av oppgaver med å vurdere andre forskere, det kan være snakk om tidsskrifter, søknader, ansettelser og ekstern finansiering. Da er det noen som tyr til den lette metoden og ser på vedkommendes siteringsprofil eller publikasjonsprofil.

De to Nifu-forskerne mener likevel siteringene har interesse, da for å identifisere forskning som har fått spesielt stor innflytelse, ikke for å peke ut geniale forskere.

— Alle felt har berømtheter

Ting har endret seg, påpeker de.

— Fram til en gang på attenhundretallet hadde de fleste publikasjoner bare én forfatter. Dette endret seg gradvis ut over nittenhundretallet, forskningsgruppene ble stadig større, forskningsartiklene fikk stadig flere forfattere, sier Aksnes og fortsetter:

— Forestillingen av at forskningen drives fram av enkeltpersoner står likevel sterkt i den offentlig oppfattelsen av hvordan vitenskap drives, selv om det ikke er forenlig med hvordan vitenskapen drives i dag.

Sivertsen legger til at en i de fleste fag ikke kan nøye seg med penn og papir, at store naturvitenskapelige og medisinske gjennombrudd krever en stor infrastruktur og mye ressurser.

— Alle felt har berømtheter, seniorer, folk som leder an og har satt store avtrykk i litteraturen. De er likevel ikke ensomme eliter, selv om de har klart å være enere på sitt spesialfelt over tid og kanskje har vært dyktige til å rekruttere yngre forskere til å forske på de samme problemstillingene, sier han.