Statsmakt, motmakt og fornuft

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Etter mitt debattinnlegg av 9. november rettet mot statsråd Borch, vil jeg takke advokat Andreas Hjetland for hans belysning av enkelte aspekter ved Regjeringsadvokatens rolle. 

Jeg kan betrygge Hjetland om at jeg er helt enig med hans fremstilling av jussen. Dette er også mitt poeng: staten har alltid rett til å kreve saksomkostninger. Jeg spør: er det alltid riktig?

Når rettferdighet bærer en kostnad, mister den sin tilgjengelighet.

Debatt ● Andreas Hjetland

Feil om Regjerings­advokaten og sakskostnader

Dette rammer de økonomisk sårbare først. Jeg observerer at prisen for studenter synes urimelig høy, og at statens håndtering av saksomkostninger forsterker problemstillingen. Det er lite trøst i at staten til slutt kan trekke krav om saksomkostninger når denne informasjonen ikke er tilgjengelig fra begynnelsen. 

Saken Hjetland viser til er illustrerende. Den dreide seg om hvorvidt en «openberr glipp» skulle føre til at søknad om advokatbevilling måtte nektes. Her stod staten sterkt på formaliteter foran formål. Det tok tre runder med tap i retten før staten endret holdning. Viktig å nevne er at staten krevde sakskostnader de to første gangene. 

Debatt ● Ove Kenneth Nodland

Rettslig urett: i skyggen av studentenes gruppesøksmål

Saken handlet om ett enkeltvedtak. Når saken landet foran landets øverste domstol, hadde statens taksameter tikket langt forbi 40 000,-. Jeg er overbevist om at Hjetland er enig i at kostnadene øker betydelig ved gruppesøksmål, og at det er gruppelederen som personlig kan bli stående ansvarlig for saksomkostninger i saken der vi er motparter.

I Iliaden eller diktet om styrke skriver Simone Weil klokt om forholdet mellom makt, motmakt og fornuft: 

«Mannen som er innehaver av kraft synes å gå gjennom et motstandsløst element; i det menneskelige stoffet som omgir ham har ingenting kraften til å legge inn, mellom impuls og handling, det lille intervallet som er refleksjon. Hvor det ikke er rom for refleksjon, er det heller ikke plass for rettferdighet eller klokskap.» 

søksmål

Saksøker Universitetet i Oslo for over en halv milliard kroner

Inntil nå har ingen studenter alene hatt kraften til å utfordre UiOs praksis på godkjenningsfeltet. Ingen dom har enda klart definert hva den rettslige standarden for «betydelige forskjeller» bør være. Fraværet av motmakt kan ha gått på bekostning av refleksjon. Sakene om selvplagiat illustrerer hvordan fravær av motmakt kan påvirke både klokskap og rettferd over tid.

Vi er godt kjent med hva rektor «ved Universitetet i Oslo» mener om retten til godkjenning. Det vi venter på er å høre fra «staten». Seks måneder med stillhet har vært merkbar. 

Staten som enhet kan ikke argumentere for én lovfortolkning foran domstolene, og en annen foran Stortinget. For å ikke møte seg selv i døren, må «staten» tale med én stemme.

Jeg er klar over hva staten kan si. Det jeg håper å forstå er hva statsråden vil gjøre, og hvorfor.