Debatt ● Ove Kenneth Nodland
Rettslig urett: i skyggen av studentenes gruppesøksmål
Skal økonomisk makt veie tyngre enn retten til å utfordre statens beslutninger? I studentenes gruppesøksmål mot Universitetet i Oslo bygger staten ned sentrale rettslige idealer.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Vårt rettssystem bygger på prinsippet om at rettferdighet skal være tilgjengelig for alle.
I studentenes gruppesøksmål mot Universitetet i Oslo opplever vi at staten bygger dette idealet ned i nåtid.
Vår sak er enkel. Vi mener at universitetets ledelse har grovt tilsidesatt rettigheter Stortinget har gitt studentene i forbindelse med godkjenning av ekstern utdanning, og at dette har påvirket minst 2 000 av oss. Snarere enn å adressere vår bekymring, fremhever staten løpende hvor dyrt det kan bli om vi taper rettssaken.
Staten kan ha gode grunner til å kreve saksomkostninger, blant annet for å forhindre grunnløse eller opportunistiske søksmål. Krav om saksomkostninger vil effektivt dempe entusiasmen for å saksøke staten — men vil bare stanse søksmål fra de som har dårlig råd.
Likevel er det godt kjent at Regjeringsadvokaten i praksis krever sakskostnader i enhver sak for retten — uavhengig sakens prinsipielle betydning eller om det foreligger gode grunn til å tro at staten kan ha trådt feil. Utgiftene som kreves består hovedsakelig av honorarer til statens egne advokater, som allerede et lønnet over skatteseddelen.
Regjeringsadvokatens forretningsmodell synes å anta at enhver rettslig utfordring av staten er grunnløs, og at de derfor bør gjøre det som er mulig for å hindre flest mulig søksmål. Når saksomkostnader kreves på autopilot, uten klare begrunnelser for hvorfor, sender staten et budskap om at økonomisk makt skal veie tyngre enn retten til å utfordre og søke rettferdighet. Dette står i kontrast til de verdier som Norge har bygget sin stolthet på — åpenhet, dialog og rettferd.
Saksomkostninger handler ikke bare om juss, men om kjernen i vårt demokrati. Det er en misforståelse å tro at statens interesser alltid er best tjent med å vinne saker. En kortsiktig seier i retten kan være et langsiktig tap for samfunnets tillit til statsmaktene. Som jusprofessor Jan Fridthjof Bernt har sagt: «Det er en dårlig advokat som fører sin klient inn i konflikter som er ødeleggende for respekten og troverdigheten av virksomheten.» Hvis bare de velstående eller risikovillige tør utfordre staten, har demokratiet sviktet.
Det er i en slik situasjon gruppesøksmål tar en særlig plass. Studentenes gruppesøksmål viser demokratiet i aksjon — et samlet forsøk på å holde forvaltningen ansvarlig ved å utfordre det vi anser som urettferdighet. Ved å føre saken for domstolene forventer studentene ikke en garantert triumf, bare en rettferdig kamp — uten frykten for å bli kneblet av saksomkostninger.
Studentenes gruppesøksmål viser demokratiet i aksjon — et samlet forsøk på å holde forvaltningen ansvarlig ved å utfordre det vi anser som urettferdighet.
Ove Kenneth Nodland
Hittil fremstår statens respons som en forsvarsmanøver. Etter seks måneder med prosesskriv har staten fortsatt ikke besvart det sentrale spørsmålet: følger universitetets godkjenningspraksis loven? Det er i lys av dette at gruppesøksmålet ikke bare representerer studentenes kamp for rettferdighet, men også et større prinsipp om rettsstatens tilgjengelighet og transparens.
Det bør som minimum være et krav om åpenhet rundt beslutningsprosessene som leder til statens krav om sakskostnader. Slik åpenhet er avgjørende for å bevare folkets tillit til at avgjørelsene tas med samfunnets beste for øye, ikke byråkraters egeninteresser.
Vi vet faktisk ikke hvem som signerer på vegne av «staten» i vår sak. Møter vi en regjering som fører en aktiv politikk for å stenge vanlige folk utenfor domstolene? Eller kommuniserer vi med en Regjeringsadvokat som prøver å styre staten?
Dette faller nå på forsknings- og høyere utdanningsminister Sandra Borch å oppklare. Hun har lovet «å være studentenes stemme inn i regjeringen.» Står hun inne for saksomkostningskravet i vår sak, krever vi en grundig og overbevisende begrunnelse for hvorfor. Hvis ikke, fortjener studentene at søksmålet går sin gang, uten å måtte bære den ekstra byrden av mulig økonomisk straff. Da må statsråden snarest trekke kravet om saksomkostninger.
Vi står overfor et valg: skal frykten for økonomisk ruin veie tyngre enn vår kollektive rett til å utfordre urett? For demokratiets integritet, bør svaret være klart.
