Debatt ● Andreas Hjetland
Feil om Regjeringsadvokaten og sakskostnader
I Khrono-innlegget om studentenes gruppesøksmål mot Universitetet i Oslo fremkommer det enkelte påstander om Regjeringsadvokatens rolle i rettssaken som det er behov for å korrigere.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Syv studenter ved Universitetet i Oslo har anlagt et gruppesøksmål om universitetets praktisering av reglene om faglig godkjenning av utenlandsk høyere utdanning. Én av disse syv er Ove Kenneth Nodland, som i et debattinnlegg 8. november fremsetter enkelte påstander om Regjeringsadvokatens rolle i rettssaken som det er behov for å korrigere.
Nodland skriver at studentene «faktisk ikke [vet] hvem som signerer på vegne av ‘staten’ i vår sak». Dette fremgår av prosesskrivene (brevene til retten), hvor det står at saksøkte er «staten v/Universitetet i Oslo». Hvem som opptrer på vegne av staten følger også direkte av universitets- og høyskoleloven § 12—2 andre ledd. Jeg har signert prosesskrivene som er inngitt på vegne av UiO.
Videre skriver Nodland at det er «godt kjent at Regjeringsadvokaten i praksis krever sakskostnader i enhver sak for retten — uavhengig sakens prinsipielle betydning eller om det foreligger gode grunn til å tro at staten kan ha trådt feil». Dette stemmer ikke. Med jevne mellomrom velger staten ikke å kreve sakskostnader, se HR-2023-1148-A som et ferskt eksempel fra egen praksis.
Det er for øvrig aldri Regjeringsadvokaten som krever sakskostnader, det er det klienten som gjør. Vi kan gi råd og innspill til klientens vurdering, men avgjørelsen om frafall ligger aldri hos oss som advokater. Det samme gjelder en avgjørelse om å ettergi allerede tilkjente sakskostnader, som også er nærmere regulert i en egen forskrift om Delegering av myndighet til å ettergi erstatningskrav, sakskostnader og inndragninger med tilhørende rundskriv.
Nodland skriver videre at «[ut]giftene som kreves består hovedsakelig av honorarer til statens egne advokater, som allerede et lønnet over skatteseddelen». Høyesterett har fastslått at også den som benytter «internadvokat», slik staten gjør, kan kreve slike kostnader dekket, se HR-2023-767-U. For ordens skyld understreker jeg at advokatene hos Regjeringsadvokaten mottar en fast årslønn, og ingen andel av sakskostnadene.
Til slutt hevder Nodland at de syv studentene risikerer økonomisk ruin ved å utfordre det de mener er en urett. Lovens hovedregel er at en part som har vunnet saken har krav på erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Hvis man taper saken, risikerer man altså å sitte igjen med både egne og motpartens sakskostnader.
Dette er lovens system, og enhver som tar ut søksmål må derfor ta denne risikoen i betraktning. Nodland og de øvrige har valgt å engasjere til sammen fire advokater/rettshjelpere. Til sammenligning utgjør statens sakskostnadskrav foreløpig ca. 40.000 kroner for én advokats arbeid med saken. Dersom staten får medhold, er det neppe statens sakskostnadskrav som blir den største utgiftsposten for studentene.
