Debatt ● arve hjelseth
Slå ned viruset!
Vi har latt tankefigurene fra BI og halvfordøyde inntrykk fra lederseminarer spre seg altfor mye og altfor lenge.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Khronos intervju med BI-professoren Stig Berge Matthiesen gir fine eksempler på et virus av en tankemodell. Den har fått spre seg fra privat næringsliv og business-utdanninger til UH-sektoren, uten at universitetene har hatt tilstrekkelig gode smittevernrutiner. Gullkornene og klisjéene kommer som perler på en stor, jeg tenkte bare å kommentere noen av de beste.
1. Ifølge Matthiesen er det «nødvendig med skolerte rektorer som kan forvalte profesjonen det er å være leder». Det er faktisk ikke lederprofesjonen en rektor skal forvalte, det er et universitet. Folk skal ikke bli ikke rektorer for å forvalte profesjoner som BI har interesse i å vedlikeholde og styrke. Men vi må nok forvente at BI etablerer en mastergrad i «universitetsledelse», om de ikke alt har gjort det, og som alle seriøse søkere må ta.
Som Helmut Schmidt skal ha sagt; den som har visjoner, bør oppsøke lege.
Arve Hjelseth, NTNU
2. Valgte rektorer kan gjøre jobben «greit nok, men ikke på en eksellent måte», hevder Matthiesen. Eksellens-begrepet har vel blitt tømt for innhold på rekordtid i vår sektor, men om vi nå for en gangs skyld tar det på alvor: Det er ikke lederne som skal være eksellente, derimot skal de så godt som mulig legge til rette for å skape eksellente (jeg ville sagt «gode») forsknings- og undervisningsmiljøer.
3. «Det blir for mye forvaltning eller management på bekostning av visjonær eller inspirerende ledelse», sier Matthiesen om valgte ledere. Dette tror jeg han kan ha en del rett i. Det er imidlertid ett av de viktigste argumentene for valgte ledere, for universitetene bør så langt som mulig unngå visjonære ledere. Som Helmut Schmidt skal ha sagt; den som har visjoner, bør oppsøke lege.
4. Til sist; «Universitetet kan ses som et stort og viktig konsern». Også her vil jeg gi Matthiesen rett. Det er mulig å se universitetet som et konsern. Det er også mulig å flytte virkeligheten i retning av denne tankemodellen, for eksempel ved å velge en organisasjonsstruktur vi kan finne i næringslivet, men som har vært fremmed for universitetet. Hovedpoenget er imidlertid at selv om vi i og for seg kan se på universitetet som et konsern, er det nummeret før livsviktig at vi lar være å gjøre det.
Universitetene har dessverre lagt seg på det som er blitt kjent som den svenske linjen i denne virusbekjempelsen: Vi har latt tankefigurene fra BI og halvfordøyde inntrykk fra lederseminarer spre seg altfor mye og altfor lenge. Det vil på sikt kunne skade institusjonenes åndedrettsorganer – fri, kritisk tenkning og kollegial ledelse. Det er tid for å slå viruset ned.
