Skulle ikke du bli stipendiatenes statsråd, Oddmund Hoel?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Etter at Sandra Borch fikset retten til forlengelse av stipendiat- og postdoktorperioden ved kortere sykefravær var hun på god vei til å bli stipendiatenes statsråd. Dette kunne virke som en liten justering, men det utgjør en stor støtte for stipendiatene og postdoktorene, som igjen sikrer forskning på toppnivå. Stipendiatorganisasjonene i Norge (SiN) hadde troa på at statsråden ikke bare ville fylle hennes sko, men at han kom til å bli stipendiatenes statsråd. 26. juni ble vi brått usikre. Språkkravet er en liten justering som kan ha store negative konsekvenser for ansatte i rekrutteringsstillingene og dermed forskningen som produseres i Norge.

Debatt ● oddmund hoel

Mange misforståingar om norskopplæring i akademia

Språkdebatten er inspirerende fordi den fremmer nye tanker i og om vitenskapen; morsmål på universiteter sikrer nødvendig mangfold i forskningen og fornyer vitenskapen. Men det er ikke sånn at det er ansatte uten norsk som morsmål som er grunnen til eller skal være løsningen på utfordringene vi har rundt norsk som fagspråk, de fleste tar norskkurs og ønsker å lære seg norsk. På samme måte som det å fremme norsk som fagspråk beriker akademia, så beriker internasjonale forskere norsk akademia med mangfold, nettverk og friske perspektiver.

Det er helt nødvendig for akademisk frihet og for å drive verden fremover at en god del av disse forskerne fortsetter karrieren sin utenfor Norge slik at de tar med seg de norske perspektivene ut i verden. Vi er glad du anerkjenner at rekrutteringen nå kan svikte og vurderer unntak for norskkurs. Men språkkravet kan oppleves som stigmatiserende sammenlignet med ansatte med norsk som morsmål, de internasjonalt ansatte blir en utgiftspost som kun gir avkastning om man fortsetter karrieren sin i Norge.

Stipendiatorganisasjonene i Norge fremmer interessene til rundt 90 prosent av Norges forskningsfremtid. Vårt mål er at rammevilkårene for stipendiater, postdoktorer og andre forskere i tidlig karrierrefase ligger til rette for at de mange milliardene staten bruker på rekrutteringsstillingene blir godt brukt. Flere av våre medlemsorganisasjoner har mobilisert og uttrykker alvorlig bekymring for norskkravet. Akkurat nå er vi rådløse.

Vi håper du vil bli stipendiatenes statsråd, men vi er usikre når du skriver det ikke er noe behov for bekymring fordi «norskopplæringa skal sjølvsagt gjennomførast i stipendiatperioden, som skal være lønna». Det vil med andre ord si at internasjonale stipendiater og postdoktorer må spise av sin forskningstid for å ta norskkurs. Da blir ikke doktorgraden bare en forskerutdanning lenger, men også et språkstudium.

Stipendiatorganisasjonene i Norge jobber for å fjerne eller redusere symptomene som gjør at doktorgrader blir forsinket eller aldri levert. En analyse av data fra Felles Studentsystem viser at omtrent 15% leverer på tiden, og 19 prosent har ikke levert innen 10 år. Det er en tydelig indikasjon på at det er langt fra den enkelte ansatte som skal ha ansvaret for progresjon. Sentrale maktutøvere, blant annet statsråden og regjeringen, har derfor ansvar. På vår liste over symptomer vi aktivt jobber med å fjerne eller redusere for å sikre at flere leverer doktorgraden, gjerne på tiden, står for eksempel veilederrelasjoner som butter, psykisk uhelse og manglende nasjonal portal for doktorgradskurs. Nå må vi føre norskkrav opp på vår liste over unødvendige symptomer. Det er disse symptomene som burde bekjempes, ikke skapes flere av. Klarer statsråden å hjelpe oss med dette, så kan det være et håp at han kan bli stipendiatenes statsråd. 

I en sektor som opplever en prekær økonomisk situasjon hvor regjeringen velger å gripe inn og styre hvordan kunnskap blir produsert, så må regjeringen ta ansvar for de negative konsekvensene dette har for stipendiater, postdoktorer og andre vitenskapelige ansatte. Regjeringen har nå ansvar for å sikre at deres innføring av språkkravet ikke innskrenker den akademiske friheten ved at de ansatte som ikke har norsk som morsmål blir forsinket. Verden ser ofte mot Norge for inspirasjon til hvordan en vitenskapelig ansatt kan ha det godt, og vi håper Norge fortsetter å være dette forbilde inn i fremtiden. Nå som regjeringen tvinger gjennom et norskkrav, vil også regjeringen ta ansvaret for å finansiere kurstilbud og kontraktsforlengelsen som må følge av språkkravet? Slik kan vi hindre forskjellsbehandling av ansatte og støtte de ansatte slik at språkkravet ikke ender opp på vår symptomliste over noe stipendiaten, postdoktoren eller den midlertidige ansatte må bære byrden for, men heller gjør at Norge tilbyr «høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå», slik det heter i formålsparagrafen §1-1 bokstav a i universitets- og høyskoleloven.