Sisyfos­arbeid i fag­bevegelsen

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

— Jeg undersøker hvordan maktforholdene mellom arbeidstakere og arbeidsgivere er i endring, og hvordan betingelsene for å bygge motmakt er blant arbeidstakerne i det nye arbeidslivet. Det er særlig fagforeningenes arbeid jeg har skrevet om, og de institusjonelle og strukturelle rammene de opererer innenfor.

FAKTA

Isak Lekve

Foto: Håvard Sæbø / UiB

• Disputerte 24. november 2023 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen
• Har levert avhandlingen «Som Sisyfos: Faglig motmakt i det nye arbeidslivet»

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— I masteroppgaven min i sosiologi jobbet jeg også med en liknende tematikk, men da om en konkret nedleggingsprosess og følelsen av avmakt blant arbeidstakerne det resulterte i. Dette gjorde meg interessert i å finne caser i doktorgradsarbeidet som i stedet for avmakt var preget av makt. Men interessen går lenger tilbake. I mine formative år i tenårene og tidlig i tyveårene jobbet jeg som postbud. Det som startet som en behagelig helgejobb med god lønn, god tid og et godt arbeidsmiljø, ble på kort tid rasert av stadige pålegg fra ledere med millionlønninger i det helstatlige aksjeselskapet om å kutte, spare, effektivisere og ellers gjøre alt for å forberede virksomheten på den konkurransen som skulle komme.

— Det ble en tøff inngang til arbeidslivet?

— Ja, men vi vikarer kunne jo slutte — selv sluttet jeg på dagen en solfylt augustdag i 2005. Men blant de faste ansatte så jeg førstehånds hvordan barn, lån, ekteskap og voksenforpliktelser låste mange av dem fast i en dødsspiral som førte til at arbeidsmiljø og -moral kollapset mens sykefraværet gikk i taket. Hos meg våknet derfor interessen for forholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Makt og ressurser i samfunnet fordeles jo i stor grad gjennom arbeidslivet, som dermed er avgjørende for store spørsmål som eksempelvis ulikhet og demokrati, og i Norge har vi jo en lang tradisjon med samarbeid og en relativt stabil maktbalanse mellom partene. Men i det nye arbeidslivet er det tegn til at dette er i endring.

— Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk?

— Jeg ville lage en serie casestudier av fagforeninger med suksess. Jeg mener at det finnes en utpreget organisatorisk vitalitet på grunnplanet i norsk fagbevegelse hvor faglig motmakt lokalt bygges på mange ulike måter. Men selv om jeg valgte ut casene på grunnlag av at det skulle være suksessfulle fagforeninger, rapporterte de om at de kjemper i oppoverbakke. Derav tittelen på avhandlingen: «Som Sisyfos: Faglig motmakt i det nye arbeidslivet», etter den greske myten om Sisyfos som ble dømt av gudene til å for evig rulle en stein mot en bakketopp. Fagforeningene har også en liknende følelse av å stadig rulle steinen i motbakke og aldri komme over toppen.

— Hva strever de med?

— Først vil jeg si at det er ganske stor forskjell på foreningene jeg har skrevet om. Men de opplever noen strukturelle endringer som de strever med på ulike vis. Det kan være økt internasjonalisering, som utvider arbeidsmarkedet og skyver på forholdet mellom tilbud og etterspørsel på arbeidskraft — noe som ofte også innebærer økt bruk av midlertidige kontrakter. Eller det kan være nye måter å organisere arbeidsgiverselskapene på, hvor man gjerne innfører et organisatorisk skille mellom verdiene i selskapet og de ansatte — for eksempel gjennom outsourcing av ansatte til egne selskaper. Man ser også at en ny form for ledelse brer seg, hvor fagforeningene blir sett på med mer skepsis og som en motstandsaktør heller enn noen å samarbeide med. Jeg skriver også om prekarisering av arbeidslivet som en strukturell endring i det nye arbeidslivet. Hos noen teoretikere har «prekariatet» blitt foreslått som en ny sosial klasse som ligger under arbeiderklassen, men jeg ser dette som en mer generell trend hvor mer usikkerhet sprer seg i arbeidslivet gjennom økt bruk av midlertidighet. Dette blir en utfordring for fagforeningene fordi mange vegrer seg for å komme i konflikt med arbeidsgiver når jobbsituasjonen er usikker.

— Hva er de viktigste funnene i avhandlingen din?

— Det er fem teser i avhandlingen, som til dels bygger på hverandre. Den første er at jeg finner en stor grad av vitalitet på grunnplanet i fagbevegelsen. Men — og dette er den andre tesen — det foregår likevel en gradvis maktforskyvning fra arbeidstakere og arbeidsgivere i norsk arbeidsliv, og foreningene selv opplever at det ikke er nok med vitalitet. Den tredje tesen sier at grunnen til at foreningene sliter, er de overordnede strukturelle endringstendensene som jeg har oppsummert under begrepene internasjonalisering, reorganisering og prekarisering. Videre fremhever jeg at siden den norske arbeidslivsmodellen bygger på prinsipper om likeverdighet og et balansert maktforhold, vil disse strukturelle endringene føre til at den norske modellen vil forvitre på sikt. Derfor, sier min femte og siste tese, kan vi konkludere som tittelen — at å bygge faglig motmakt i det nye arbeidslivet er et sisyfosarbeid. 

— Ble du overrasket over noe?

— Ja, jeg fant ikke så mange suksesshistorier som jeg hadde forventet. Jeg valgte suksess som et utvalgskriterie for casene jeg skulle velge fordi jeg på forhånd trodde jeg skulle finne flere historier om vellykkede foreninger som tok de ansattes interesser på alvor og fikk gjennomslag. Men i virkeligheten fikk jeg mange eksempler på foreninger på defensiven. Selv om fagbevegelsen er en sentral aktør i arbeidslivet, er det overraskende lite fokus i offentligheten på at deres makt svekkes over tid. Jeg finner tegn på at det kanskje virker som om vi har et for positivt syn på fagbevegelsen enn det som faktisk er realiteten i dag. Bevegelsen sliter, særlig i privat sektor, og basert på mine funn, er det ikke så overraskende at organiseringsgraden synker.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Det har vært en lang reise mot denne disputasen. Jeg begynte et sted, men måtte endre kursen litt etter hvert. Det endrede fokuset gjorde at jeg også måtte endre metoden, og det har blitt mange års arbeid. Jeg ble doktorgradsstipendiat i 2014 og stipendet løp ut i 2018. Siden da har jeg jobbet fullt i andre jobber, med blant annet undervisning på Universitetet i Bergen og Universitetet i Stavanger. Jeg har også jobbet noen år i kunnskapssenteret De Facto, og har i 2023 vært tilknyttet senteret Samfunn og næringslivsforskning (SNF) på NHH. Avhandlingen ble skrevet på innimellom, i helger og i feriene. Så jeg er veldig godt fornøyd med å ha klart og levere nå og disputere.

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Nei, aldri! Selv om det har tatt lang tid, tenker jeg det er et stort privilegium å få betalt for å jobbe med noe man er så interessert i. Universitetet er et av få steder hvor en kan følge slike interesser og samtidig slipper å være lojal oppover. I stedet står fritt til å følge de tanker og argumenter en mener er riktig — det er en fantastisk institusjon.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Jeg fortsetter som førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger og utreder i De Facto, men jeg håper jeg også kan få jobbe videre med disse problemstillingene. Utfordringen er å få finansieringen til å gjøre det — så jeg tar gjerne imot penger! Avhandlingen er ellers skrevet som en monografi, og det hadde vært morsomt å publisere den som en bok, og å få skrevet ut noen av funnene i artikler. Arbeidslivet er så viktig for så mange spørsmål, som utviklingen av ulikhet og demokrati, så vi trenger mer kunnskap om hvordan maktforholdene her er i endring. Jeg fortsetter gjerne å bidra til det!