«Til tider følte jeg at jeg ble behandlet som et barn»

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

— Jeg har gjort en mikrostudie av en høgskole som skulle bli til et universitet, og ville undersøke hva som skjer når ideen om internasjonalisering blir en ledelsesstrategi for organisasjonsendring. Det var en prosess som ble startet og styrt av ledelsen ved høgskolen, og jeg var spesielt interessert i å undersøke hvordan de ansatte reagerte på prosessen.

FAKTA

Charlotte Sørensen

• Disputerte 17. november 2023 for ph.d.-graden ved Karlstads universitet
• Har levert avhandlingen «Annektering og identitetsforsterkning. En casestudie om internasjonalisering av høyere utdanning»
• Jobber som seniorforsker ved Telemarksforskning

— Universitetsakkreditering og internasjonalisering? Dette høres jo ut som den perfekte doktorgraden for Khronos lesere. Snakker vi årets julegave?

— Ja, jeg har jo faktisk skrevet noe så uvanlig som en monografi, så her er det bare å fordype seg. Nei, altså, det er jo en sektor hvor det skjer mye interessant. Jeg ville studere hva som skjedde ved akkurat denne høgskolen, og hvordan de ansatte markerte motstand mot prosessen. Men avhandlingen handler også om endringer på makronivå, om «organisasjonsgjøring» — altså hvordan universitets- og høgskole-institusjonene blir likere andre organisasjoner, og likere hverandre. Jeg bruker eksempelet med at logoene til de nye universitetene er ganske like logoer til hvilken som helst annen bedrift, de er enkle grafiske uttrykk uten referanser til utdanning i det hele tatt.

— Men feltet mitt er egentlig arbeidsvitenskap, så det er litt tilfeldigheter som gjør at avhandlingen handler om akkurat niversitets- og høgskolesektoren.

— Ja, hvorfor ble det egentlig doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Jeg kom inn med en interesse for teorifeltet «populære organisasjonsideer», og det falt seg slik at det ble UH-feltet jeg fordypet meg i da jeg gikk inn i det. Da jeg begynte, kom jeg egentlig utenfra akademia. Etter fullført master jobbet jeg 15 år i ulike lederstillinger, og har organisasjonserfaring som toppleder i offentlig sektor. Jeg synes det var veldig interessant hvordan man står i en egen diskurs som leder, og gjerne har en forestilling om at man tar gode beslutninger fordi man har oversikt og ser lange linjer. Men her mangler ofte ansatt-perspektivet, en virkelighetsforståelse nedenfra, så det var viktig for meg å gripe an avhandlingen med dette som utgangspunkt.

— Jeg har sittet ved Høgskolen i Østfold og jobbet til daglig, men selve doktorgraden tok jeg ved Karlstads Universitet. Innenfor organisasjon og ledelse har dette samarbeidet mellom høgskolen og svenske institusjoner lange tradisjoner, og seks-sju stipendiater tok doktorgraden på denne måten før meg.

— Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk?

— Selv om jeg hadde en plan for arbeidet, så tok jeg det litt steg for steg. Jeg begynte med å se på ulike politiske dokumenter, og fant at en spesiell form for internasjonalisering har blitt viktigere for institusjonene i høyere utdanning de siste årene — en «internasjonalisme», som jeg kalte det. Akademia er jo i sin natur internasjonal, men denne internasjonalismen forstår jeg som en ganske spesifikk form for internasjonalisering som blir fylt av et spesifikt innhold som skal brukes som et verktøy for organisasjonsendring på veien mot universitetsakkreditering.

— Jeg intervjuet også en rekke akademikere som jobbet ved institusjonen, og oppdaget at det var ganske sterk motstand mot denne prosessen hos de ansatte. Jeg oppdaget dette litt tilfeldig, og hadde ikke ventet at de opplevde dette så sterkt, men det ble helt sentralt for hvordan avhandlingen ble til slutt. Det har blitt en historie om en høgskole som ville bli et universitet, og som opplevde motstand fra de ansatte på veien.

— Hva reagerer de på?

— Det var stor misnøye mot mye. De reagerer blant annet på nye krav til kompetanse, hvor doktorgrader ble viktigere, på at praksis og undervisningserfaring blir mindre viktig, og at engelsk tar over som fagspråk på bekostning av norsk.

— En ansatt forteller at «Vi styrte mer selv før, mindre fokus på tellekanter og rapportering. Da gjorde vi det vi syntes var viktig. Det som var viktig for oss, vår faglige utvikling. (…) Internasjonaliseringsstrategien gjør at det er mindre rom for det som er gøy. Det blir mer som en plikt.»

— På hvilke måter uttrykker de ansatte motstand?

— Motstand er alltid rettet oppover i hierarkiet, og her var det rettet mot rektoratet. Grunnen til at dette skjedde, mener jeg, var at de ansatte opplevde denne prosessen som en fare for deres egen faglige identitet og profesjonalitet. Og når dette skjer blir identiteten deres som akademikere enda viktigere. Så de uttrykker motstand på ganske så akademiske vis — gjennom tenkning og språk, ikke gjennom handlinger. De bruker også mye humor, og kunne gjerne fortelle at de ikke forholder seg til politiske signaler, og så videre.

— Ble du overrasket over noe?

— Jeg var overrasket over at motstanden kommer så sterkt til uttrykk, også at det var så mye humor involvert. Og jeg ble gledelig overrasket over hvor tett innpå jeg kom de ansatte jeg intervjuet om prosessen. Da jeg først startet med intervjuene, snakket informantene veldig politisk korrekt og sa kun de «riktige tingene». Men så kom det underliggende hint, og de etter hvert begynte de å fortelle mer og mer usensurert fra egen hverdag. På sett og vis følte jeg at de slapp seg løs og utleverte seg selv. Kanskje fordi jeg selv er forsker, og at de følte de kunne stole på meg.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Det må være at ting har tatt veldig lang tid, og så var det mye utenomfaglig som stakk kjepper i hjulene. Jeg har hatt flere veilederbytter underveis, og jeg måtte også bytte utdanningsinstitusjon på grunn av samarbeidsproblemer mellom institusjonene.

— Da jeg kom til Karlstad, falt brikkene heldigvis på plass. Jeg fikk en veldig flott veileder som hjalp meg med progresjonen, slik at jeg klarte å gjøre meg ferdig. Man blir veldig alene i en utsatt posisjon som stipendiat. Jeg har jo vært leder i mange år før doktorgraden, men nå befant jeg meg nederst i hierarkiet og syntes det var vanskelig å bli hørt. Til tider følte jeg at jeg ble behandlet som et barn, litt umyndiggjort, og at avgjørelser ble tatt over hodet på meg.

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Nei, til tross for en del vanskeligheter angret jeg aldri. Det er en gullbillett å jobbe i akademia, det er utrolig morsomt. Det var jo derfor jeg ønsket med dit etter etter å ha vært leder i offentlig sektor. Men at veien var tung og hard, er ikke til å stikke under stol. Det å drive med akademisk arbeid er veldig krevende — mye mer krevende enn å være toppleder. Man må være veldig dedikert.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Nå har jeg nettopp disputert, og endelig litt tid til å puste ut. Jeg har hatt full jobb i Telemarksforskning ved siden å ferdigstille avhandlingen de to siste årene, nå vil jeg ta en pust i bakken og finne ut av hva jeg vil gjøre videre. De har vært helt supre med å hjelpe med tilrettelegging, men jeg trenger å hvile litt og tenke. I tillegg har flere akademiske kjendiser uttrykt interesse for arbeidet mitt, og kommet med innspill om felt å jobbe videre med. Så der er det forhåpentligvis spennende ting på gang.

 — Men jeg savner studentene i jobben min i dag. Studenter er de aller viktigste i akademia.