Skrev doktorgrad om den evige «Stjernekamp-tilværelsen»

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

— Jeg har forsket på hvordan musikalartister bruker stemmen. Og på hva vi kan lære om den menneskelige stemme ved å studere musikalartister. Musikalsangeren må ha det jeg kaller en «altetende» stemme, for det spesielle med musikalyrket er at utøverne ikke bare må beherske én sjanger, men mange. En dag er det rock og neste kanskje klassisk, hvis man ikke da trenger begge deler i en og samme forestilling. Med dette som utgangspunkt har jeg studert det jeg kaller stemmens sosiale sider — altså forholdet mellom den menneskelige stemmen og omgivelsene, kulturen og samfunnet rundt og hvordan dette påvirker måten vi synger og høres ut på.

FAKTA

Guro von Germeten

Foto: Per Heimly

• Disputerte 7. november 2023 for ph.d.-graden ved Norges musikkhøgskole
• Har levert avhandlingen «The omnivorous voice. Exploring the pluralities of vocal behaviors, vocal aesthetics, and vocal tastes in contemporary (American) musical theatre.»

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Jeg er sanger selv, og er utdannet innen klassisk sang. Men jeg har også drevet med andre uttrykk, det vi ofte kaller rytmisk musikk. Jeg kjenner godt til utfordringene, men også potensialet i og gleden med å beherske flere sjangre samtidig. Jeg er blant annet utdannet vokallærer fra et institutt i København — Complete Vocal Institute. De har en litt annerledes tilnærming til sangfaget gjennom å bruke en metodikk som tar utgangspunkt i og inkluderer alle lydene et menneske kan lage, og de underviser også på tvers av sjangere.

— Etter utdannelsen i Danmark har jeg jobbet mye som vokallærer, og da så jeg at det var mange musikalartister kom til meg nettopp fordi de brukte stemmen på så mange ulike måter. På mange måter valgte musikalen meg, heller enn motsatt.

— Er det mye musikalforskning i Norge?

— Nei, det er ingen før meg som har skrevet doktorgrad om musikal i Norge. Feltet har gått under radaren — kanskje fordi det har festet seg et inntrykk av musikal og musikkteater som et lettbeint og kommersielt musikkuttrykk — litt glatt kanskje, og derfor ikke så relevant og interessant for såkalt «seriøs» forskning? Ellers forskes det heldigvis mer og mer på sang. Vi vet mye om det anatomiske, fysiologiske og akustiske, om det som skjer i kroppen når vi synger. Men det har blitt forsket mindre på hvordan stemmen formes sosialt — for eksempel er det få som har forsket på smak som en kreativ og skapende kraft når vi synger. Så det ville jeg undersøke nærmere.

— Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk?

— Doktorgraden består av flere deler og jeg har publisert fire artikler underveis. De to første består av teoretisk-informerte diskusjoner om musikalstemmen, dens sosiale sider. Den tredje artikkelen rapporterer fra et aksjonsforskningsprosjekt, hvor jeg sammen med musikalstudenter på Høyskolen Kristiania utforsket et bredt musikalrepertoar. Til slutt intervjuet jeg berømte vokallærere på Broadway om hvordan de jobbet med stemme og vokal altetenhet i faget.

— På et overordnet plan tar jeg utgangspunkt i begrepet kulturelt «altetenhet» omnivorousness — en teori og et rammeverk fra kultursosiologien om at det er en tendens i nyere tid at kulturkonsumet og smak blir mer variert. Det gjelder også for musikk: En interesserer seg gjerne ikke lenger bare for én sjanger, men blander og mikser — og det gir for eksempel symbolsk status å for eksempel gå i operaen en kveld og på bluegrass-konsert den neste. Jeg mener at den samme tendensen og trenden gjelder også for utøvere, bare se på Stjernekamp.

— Har du skrevet doktorgrad om Stjernekamp? 

— Nei, jeg skrev ikke om Stjernekamp, men musikalartister lever jo på mange måter i en evig Stjernekamp-tilværelse. Jeg nevnte programmet faktisk under disputasen. I programmet får artistene dykke ned i ulike sjangre. Og det de fremfører på scenen er jo resultatet av at de har jobbet med å bygge nye — og veldig ulike — vokalteknikker på kort tid og ved å være bevisst og ta i bruk ulike sjangeridiomer. I Stjernekamp viser artistene at de man være troverdige med stoff man akkurat har begynt å fordype seg i også.

— Dette sier noe om stemme som jeg mener er litt underkommunisert. Man har gjerne et bilde av stemme som noe medfødt og biologisk determinert, det at vi har en sann stemme som er skapt for et spesifikt repertoar eller et konkret uttrykk. Dette ser vi ofte i undervisning av populærmusikk hvor det ofte jobbes mot å komme frem til en såkalt u-mediert eller autentisk stemme, den såkalt sanne deg.

— Og «den sanne» musikalartisten finnes ikke?

— Jo, altså, jeg mener jo at dette er et litt feil spørsmål å stille. En del kritikk mot musikalsjangeren går i retning av at den er overfladisk og lite autentisk. Men det å «være autentisk» — hva betyr det, egentlig? Er man ikke alltid i dialog med omverdenen som artist? Og skaper vi ikke alle lyder med egen kropp?

— I tillegg lever også fortsatt en sterk diskurs i vokalfeltet om at sang burde være basert på klassiske sangidealer for at en stemme skal være vakker, sunn og holde lenge. Musikalutøverne kommer inn fra siden og setter spørsmålstegn ved begge disse oppfatningene, mener jeg. I avhandlingen min tilbyr jeg et teoretisk rammeverk rundt de sosiale, altetende sidene av stemmen, og håpet mitt er at andre skal kunne bruke dette videre når de kritisk eller kreativt forsker eller jobber med sang.

— Er det vanskelig å synge musikal? 

— Ja, det krever mye tid og trening å bli en god musikalsanger. Også fordi utøverne er såkalte «thriple threats» — de kan både synge, spille skuespill og danse. Men om man jobber med et bredt repertoar fra tidlig av, og jobber på en måte hvor fleksibilitet er sentralt og hvor man bærer med seg en forståelse av at musikalske sjangere lever på et kontinuum i stedet for som små uavhengige øyer, er det helt mulig å bli god og troverdig på mange ting. Man avskriver av og til musikalartister som generalister eller poteter i sangverdenen, men det å kunne synge bredt er en kompetanse som også er spesialisert, mener jeg.

— Samtidig: det er ikke alle som skal eller vil gjøre alt. Om alt en vil er å synge Mozart-arier eller Billie Eilish, så skal en få lov til det også.

— Hva finner du i avhandlingen?

— At stemmen er sosial, ikke bare materiell. Vi mennesker har en evne til å omstille oss og forme vårt uttrykk, også med stemmen og vi formes alltid sonisk og vokalt inn i forskjellige sjangere. Det være seg kategorier som pop, rock, amerikansk eller norsk, kvinne eller mann. Musikalartister som gjør ulike sjangre, håndterer dette bevisst som en del av artistgjerningen — og de beste må gjøre det på et skyhøyt nivå. For eksempel har den amerikanske musikalartisten Jessie Mueller fått en Tony Award for å høres ut som en 40-tallssjazz-storband-sanger, og for en opera-inspirert musikal som heter Carousel. Hun kan og synge på en måte som høres ut som countryartisten Loretta Lynn eller soulsangeren Carol King, i tillegg til å ha fått en Tony Award for pop-musikalen Waitress. Og alt dette gjøres med stor kunstnerisk troverdighet og overskudd.

— Har du merket faglig motstand til tilnærmingen din?

— Litt, men jeg også har merket nysgjerrighet og ikke minst har jeg fått stor støtte og heiarop fra spesielt studentene og sangerne jeg jobber med. Dette er jo dagligdagse problemstillinger og tanker for dem som skal veksle mellom ulike sjangre hele tiden. Samtidig er det fortsatt en del skepsis til måten jeg tenker sang på, med bakgrunn fra Complete Vocal Institute. Likevel, dette er nå Europas raskest voksende vokalskole, og vi ser at lærere herfra er stadig mer representert på utdanningsinstitusjonene i Norge også.

— Jeg mener at gode sangere blir gode sangere på ulike vis, det er et potensial og viktig å anerkjenne ulike veier. Jeg bruker fortsatt masse av den kunnskapen jeg fikk med meg da jeg studerte klassisk sang.

— Ble du overrasket over noe?

— Det at jeg skulle skrive så mye om smak som en kunstnerisk ingrediens, overrasket meg litt. Jeg hadde på forhånd ikke tatt inn over meg hvor mye av det vi som utøvere tenker på som håndverk og tradisjon henger sammen med smaken vår, det vi velger å knytte oss til. Smak viste seg å være en stor kreativ kraft som gir motivasjon og retning til hvor man går med kunsten sin.

— Jeg synes vi må bli flinkere til å la studentens smak styre retningen for undervisningen. Når vi underviser sang, tenker jeg vi og bør skille mellom smak og teknikk. Vi må være åpen om egen smak som underviser, og ikke skjule det bak de tekniske formuleringene. Og vi må spørre oftere: Er det slik du ønsker det skal låte?

— Det høres nesten litt anarkistisk ut?

— Ja, det er i alle fall kontroversielt innenfor den mesterlære-tankegangen som tradisjonelt har styrt stemme-opplæring. Jeg holdt et foredrag om dette for Musical Theater Educators’ Alliance, det vil si de som utdanner musikalartister i USA og de reagerte sånn: Hvordan kan man gjøre det i praksis? Blir det ikke kaos om studentene får lov til å bestemme selv? Selv blir jeg ikke redd av dette som vokallærer, men jeg er kanskje en smaksaktivist. Og de ble inspirert av å tenke annerledes på det der borte også. Så feltet er i endring.

— Det er bra om studentene selv får lære seg å forme materialet etter egen smak, synes jeg. Musikalforestillinger går ofte i ørten år, og publikum har gjerne en forventning om at det skal høres likt ut hver gang. Men jeg synes det er bra å strekke og tøye litt i det opprinnelige uttrykket, uten at det betyr at vi trenger å bryte med alt. Men det å forstå og undervise etter vissheten om at en musikalsk sjanger skrives baklengs — den blir til av de kunstneriske valg og verdier vi forhandler frem hver dag — har vært spennende.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Vanskelig spørsmål, for jeg elsket egentlig å være doktorgradsstipendiat. Det er en arbeidsform jeg skulle ønske jeg bare kunne fortsette med til evig tid. Jeg har vært frilansutøver i mange år, og vant til å ha mange jern i ilden, derfor ble jeg nesten litt overrasket over hvor godt jeg likte å sitte og jobbe i fred med bøkene mine og tankene mine. Egentlig er det kanskje pandemien som har skylden for den erkjennelsen, siden jeg måtte endre rammene til hele prosjektet, det ble mindre mulighet for observasjon og feltarbeid, og mer tid til teoretiske refleksjoner og lange tankerekker.

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

—Det var stort sett fint, men det var selvsagt noen skjær i sjøen, også først og fremst på grunn av pandemien. På forsommeren i år fikk jeg og en kalddusj — jeg fikk tilslag på en postdoc-stilling i Oxford for å forske videre, men det hele skar seg på grunn av visumtrøbbel og post-Brexitproblematikk. Forskning er ikke løsrevet fra den store verden, det fikk jeg smake på. Storpolitikk og andre ting i samfunnet skjer samtidig, og da røk postdoc'en min.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Nå prøver jeg å få på beina det prosjektet jeg skulle gjøre i Oxford med støtte fra ulike aktører, som Norges musikkhøgskole, Høyskolen Kristiania og Polyfon. Jeg opererer som en frilans-forsker, kan man si. I prosjektet ønsker jeg å se på den menneskelige stemme og lyden av en stemme i et kjønnsperspektiv — og om det går an å jobbe med og forstå stemmen og stemmebruk på en måte som ikke forsterker binær kjønnsinndeling og ekskluderer de som definerer seg annerledes?

— Men det er vanskelig å få finansiert prosjekter, vanskeligere enn å skrive selve doktorgraden. Og det er altfor få akademiske jobber å søke på i Norge nå. Jeg skulle ønske det kunne gis mere tilskudd og støtte til post-doc stillinger. En doktorgrad hjelper kun litt om man ikke får muligheten til å fortsette arbeidet man har startet. Men jeg skal også bruke kunnskapen og tankene fra doktorgraden til å fortsette å hjelpe sangere i deres daglige yrkesliv. Og til å bli en enda bedre sanger selv!