Knut skrev doktorgrad om 22. juli-fengslingen

— Kan du helt kort fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

FAKTA

Knut Mellingsæter Sørensen

• Disputerte 6. oktober 2023 for ph.d.-graden ved Universitetet i Oslo
• Har levert avhandlingen «Hvem i helvete kommer nå  Kriminalomsorgsarbeid i en ekstraordinær kritisk situasjon»

— Dagen etter 22. juli 2011 fikk Ila fengsel en telefon med spørsmål om de kunne ta imot Anders Behring Breivik, som da satt i politiets varetekt etter å ha blitt pågrepet på Utøya. Med tanke på hva som nettopp hadde skjedd, og da var det fortsatt mye som var usikkert, var det store spørsmålet om sikkerheten ved fengselet var god nok. I avhandlingen min studerer jeg hva fengselet som organisasjon gjorde i toårsperioden da Breivik satt der.

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Det kom en henvendelse til Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS), hvor jeg jobbet som forsker på den tiden, fra en tidligere Ila-direktør. Han lurte på om dette var noe vi kunne tenke oss å forske på. Det syntes jeg virket interessant — denne sikkerhetsdimensjonen har ikke vært forsket så mye på, og jeg jobbet også med organisasjonssosiologi i masteren. Det begynte som en artikkel, og så ballet det på seg etter hvert. Jeg søkte en stilling ved UiO som var eksternfinansiert med midler fra KRUS og begynte for alvor i 2018.

— Har du selv jobbet i fengsel?

— Ja, jeg er utdannet fengselsbetjent og har jobbet 11 år i fem — seks ulike fengsler. Slik sett har jeg kanskje en annen inngang som preger forskningen min — jeg har noen praktiske forståelser for hva arbeidet i fengselet består av. Det kan være en styrke, men jeg er åpen for at det også kan være en svakhet — det kan være jeg tar noe for gitt som andre forskere uten denne erfaringen ville stilt spørsmål ved. Men jeg har prøvd å være bevisst på dette i arbeidet.

— Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk?

— Avhandlingen handler om kriminalomsorgsfaglige veivalg og arbeidspraksiser i en ekstraordinær kritisk situasjon. Tittelen på avhandlingen er «Hvem i helvete kommer nå?», og det var nok litt slik det ble oppfattet da Breivik ble sendt til Ila. Jeg var interessert i å se på hvordan norsk kriminalomsorg håndterte denne utfordrende fengslingen. Hvordan organiserte fengselet seg, og hvordan tok de imot og behandlet den innsatte? Jeg intervjuet både fengselsledere og fengselsbetjenter, og så på både formelle og mer uformelle endringer. Her var det både organisatoriske aspekter og sikkerhetsmessige utfordringer som gjorde at en tverrvitenskapelig tilnærming ble viktig. Jeg er heldigvis interessert i begge deler.

— Hva finner du?

— Et sentralt poeng er at fengslingen representerte noe helt nytt, noe norsk kriminalomsorg ikke hadde håndtert før. Fengslingen var noe utenfor forståelseshorisonten til fengselslederne og fengselsbetjentene på Ila, en ukjent størrelse som det ikke fantes noe beredskap for og som det måtte finnes nye løsninger for umiddelbart. Det var en rekke ting som kunne gå galt, og fengselet måtte ta høyde for uønskede hendelser som rømning, uroligheter i fengselet da det ble kjent hvem som kom, vold mot fengselsbetjenter, gisseltaking, og så videre. I tillegg var jo dette på et tidspunkt hvor mye var ukjent. Var det flere terrorceller? Kunne man risikere et angrep mot fengselet?

— Hvordan løste de det?

— Oppdraget til fengselet var for det første at de skulle sørge for at Breivik kom til en rettssak slik at han kunne dømmes, og for det andre hindre at han rømte — med den «dødslisten» han hadde skrevet, ble han ansett som en trussel mot samfunnssikkerheten. Og da måtte de organisere seg på en måte som gjorde dette mulig. Det ble opprettet et eget team som jobbet utelukkende med Breivik, og de gjorde det på en måte som skiller seg fra hvordan kriminalomsorgen ellers opererer i Norge — de skulle for eksempel ikke snakke noe særlig med ham ut over løst prat om været. Vanligvis spiller fengselsbetjentene en viktig rolle i rehabiliteringen av en innsatt, men i dette tilfellet hadde de en mer spesialisert og hermetisk rolle.

— Ble du overrasket over noe du fant?

— Jeg ble litt overrasket over at de ikke skulle snakke med innsatte. Dette er gjerne kjernen i den rehabiliteringen og forebyggingen som foregår i et norsk fengsel, og det er viktig for å kunne lese en innsatt for å tolke hvordan det står til. Noen betjenter fortalte at det var noe unorsk over denne rollen — at det var som å jobbe i en amerikansk fengselsfilm. Det var også interessant å se hvor langt fengselsbetjentene gikk i å skjerme seg. En betjent fortalte for eksempel at han ikke så ettårsmarkeringen for 22. juli for ikke å bli påvirket i jobben. For å kunne beholde profesjonaliteten i møte med den innsatte, måtte en skille hardt mellom jobb og fritid og skjerme seg fra samtalen rundt 22. juli som pågikk i samfunnet.

— Hvordan var det å jobbe med dette temaet?

— Dette er jo vanskelig å jobbe med. Selv om jeg intervjuet de fengselsansatte mange år etter 2011, merket jeg at jeg raskt kom inn igjen i tilstanden fra dagene rundt 22. juli. Jeg så hvordan også de som jobbet tett på Breivik var preget, og inntrykket jeg sitter igjen med er at det var ganske utfordrende for de som jobbet i teamet rundt ham.

— Hva var det mest krevende i arbeidet?

— Det er jo et stort arbeid å skrive en doktorgrad som består av fire artikler pluss kappe. I tillegg kommer det en femte artikkel denne måneden om fengslingen, som jeg også jobbet med i denne perioden Men jeg hadde også den inngangen at jeg ville gjøre best mulig arbeid, ikke bli fortest mulig ferdig. Og jeg var heldig med det at jeg hadde sikkerhet i stillingen min på KRUS og derfor hadde noe å falle tilbake på. Det gjorde stressnivået betydelig lavere.

— Angret du noen gang på at du gikk i gang med dette?

— Nei, det gjorde jeg ikke. Det tok mye tid, men det har vært veldig faglig interessant. Det å få bidra til å flytte forskningsfronten på feltet, og oppleve at noen leser det du finner ut, er et privilegium. To av artiklene ble faktisk satt opp som pensum allerede før avhandlingen var levert.

— Det er nok ikke så mange som kan si. Nå som den suksessen er i boks, hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Nå har jeg et vikariat på Politihøgskolen med litt andre prosjekter. Men det er mye om politiledelse og organisasjon, og mye av det jeg forsket på i fengselet handler om disse dimensjonene. Så på sett og vis fortsetter jeg i samme sporet. Jeg håper at flere fengselsbetjenter vil skrive doktorgrad. Jeg kjenner ikke til at så mange andre har gjort det. Men livet i fengselet er et veldig spennende forskningstema!