Debatt ● Edith Roth Gjevjon og Lars Mathisen
Samfunnet trenger sykepleiernes kliniske og akademiske kompetanse
Vi deler ikke Cathrine Krøgers polarisering rundt sykepleierutdanningen når hun sier at «den akademiserte delen har null verdi på klinikken.»
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
SYKEPLEIERUTDANNING| Sykepleier og litteraturkritiker Cathrine Krøger fremhever kandidater fra bachelorstudiet i sykepleie ved Lovisenberg diakonale høgskole (LDH) som de beste, i en Khrono-sak 19. mai. Vi kan kjenne oss igjen i LDHs omdømme blant studenter og arbeidsgivere, men deler ikke Krøgers argumentasjon der hun polariserer akademisk og klinisk kompetanse og spissformulerer at «den akademiserte delen har null verdi på klinikken». Vi stiller oss spørrende til hennes negative omtale av andre utdanningsinstitusjoner. Det gjøres godt arbeid ved sykepleierutdanningene i Norge.
LDHs rolle er å være en spesialisert høgskole med både arbeidsrelevans og akademisk integritet. Nærhet til praksis og samarbeidet om praksisstudier er nødvendige, men ikke tilstrekkelige betingelser for å ha gode kandidater. Våre kandidater har fått en god, akademisk utdanning av dyktige undervisere som evner å omsette kunnskap om komplekse begreper, fenomener og sammenhenger på en måte som gjør det lettere å forstå og utvikle klinisk kompetanse.
Vi bruker vårt institusjonelle handlingsrom til å rekruttere høyskolelektorer blant våre ansatte, både med fersk klinisk erfaring og med utdanningserfaring. Dette er en betydelig ressurs som supplerer andre tiltak for relevans, for eksempel kombinasjonsstillinger, og som inngår i et balansert hele sammen med våre førsteamanuenser/førstelektorer og professorer/dosent.
Sykepleierutdanningen er en profesjonsutdanning som i tillegg til å kvalifisere til å utøve sykepleie, danner en akademisk plattform som kvalifiserer til å delta i utviklingen av sykepleiefaget og helsetjenestene, og senere lede utviklingen etter master- og ph.d.-studier. Derfor har LDH engasjert seg i RETHOS-debatten for å kvalifisere flere sykepleiere på masternivå for å delta i nødvendig omstilling i helsetjenesten.
Vi avviser trekvart-master som fremtidens norm for utdanning av spesialsykepleiere, og peker på kombinasjonen av klinisk og akademisk kompetanse som en nødvendig forutsetning for kvalitet og fornyelse i offentlig sektor.
