Ja til maktuavhengig ytringsfrihet

Makt. Bruk og misbruk. Legitime og illegitime handlinger. Dette er temaer det skrives en del om i Khrono.

Jeg tilhører den delen av akademia som lar seg engasjere av disse debattene. Dette engasjementet kunne jeg begrunne med min bakgrunn fra humaniora, men det var nok heller motsatt: Jeg valgte humaniora blant annet fordi jeg liker debatt. Jeg liker å grunne over påstander om hvordan folk tenker, hvordan de har det, og hva samfunnet burde være mer opptatt av.

Rektorstillingen er blant de mektigste ved et universitet, og jeg forstår at kolleger ikke oppfatter meg som en menig professor i diskusjoner om fag eller virksomheten for øvrig. Jeg er imidlertid svært opptatt av å debattere og få innspill i arbeidet med å utvikle universitetet vårt, og opplever derfor stadig dilemmaet i hvilken grad jeg selv kan delta i ulike debatter.

I anledning Khronos 5-årsmarkering deltok jeg i en debatt om ytringsfrihet. En debatt som ikke ble så god, fordi vi ikke ble enige om hva vi snakket om, og jeg ser at uklarhet fra denne debatten har festet seg i noen miljøer. I et innlegg i Khrono 27. mai, viste Sigurd Haga til nevnte debatt og mener at jeg verken tar tak i problemet, eller er i stand til å forstå hva det er. Han skriver om en elefant han mener er i rommet, og at «leiinga ikkje er i stand til å (be)gripe den».

Like før ytringsfrihetsdebatten, ble Knut Olav Åmås intervjuet av Khrono der han sa: «Problemet er snarere den mer uformelle ytringskulturen slik institusjonene selv begrenser den, og kolleger og ledere former den. Det er veldig få mekanismer i norsk akademia som belønner debattdeltakelse».

Åpningsspørsmålet i debatten gikk til meg og var basert på Åmås sin påstand. Jeg mener institusjonene gjør mye for å stimulere til offentlig debatt. Det baserer jeg på vår egen aktivitet ved OsloMet. Vi har blant annet et insentivsystem for formidling, eget program for fremragende formidling, podcasten Viten + snakkis, organisert redaksjonsarbeid med medieinnslag og forskningsformidling, medlemskap i forskning.no og i Store norske leksikon.

Men jeg ser at det ikke er den typen kunnskapsformidling Åmås og Haga sikter til. De ser ut til å være opptatt av ytringer knyttet til politiske spørsmål i samfunnet, inkludert på egen arbeidsplass. Åmås snakker om den «uformelle ytringskulturen» og Haga viser til «dei konkrete beskrivelsane av ytringsvegring og av manglande kultur for åpenhet og kritisk refleksjon» som kom opp i debatten.

Men også her vil jeg påstå at OsloMet og andre gjør mye. Et omfattende tiltak hos oss var at forrige rektorat og styre startet opp avisen Khrono, og at vi i denne perioden har gjort mye for å legge til rette for videreutvikling av den. Å etablere denne uavhengige avisen, drevet etter redaktørplakaten, var et bevisst valg for å fremme åpen og fri debatt. Jeg tør påstå at jeg mer enn de fleste mottar kritikk som kommer på trykk her, uten at noen lider av det.

Lavterskeltiltak er også viktig, og jeg er veldig opptatt av å få tilbakemelding fra hele organisasjonen og ikke bare fra «linjen». Derfor besøker jeg instituttene regelmessig, deltar i allmøter, og inviterer til debatt så ofte jeg kan.

Haga mener likevel at OsloMet er preget av «ytringsfrykt». For det første mener jeg at en slik påstand må begrunnes i forskning, og at anekdoter ikke er nok. For det andre tror jeg ikke det finnes noen direkte frykt for å uttrykke seg om faget sitt. Jeg tror det heller handler om at man kan være usikker, ikke trives med formidling, eller ha et ønske om mer kompetanse.

Les også: Professoralt maktmisbruk

Hagas påstand tror jeg heller er ment å gjelde frykt for å ytre seg kritisk om forhold ved egen arbeidsplass, og jeg er også i tvil om man har tilstrekkelig grunnlag for en slik konklusjon. Antydningen er at frykten har sitt utspring i ledelsens adferd eller en kultur ledelsen er ansvarlig for.

Jeg opplever at jeg får god, tøff, og som oftest saklig kritikk så å si hver eneste dag i denne jobben, og det er fullt forståelig i en tid der vi har vært gjennom og fortsetter med store endringer og satsinger. Mange av endringene vi går gjennom er et resultat av omfattende involvering og interne debatter. Det er likevel forskjell på en god og involverende prosess der alle får komme med meningene sine, og at alle er enig i beslutningen som tas.

Jeg er ikke enig i at ledelsen skaper en generell ytringsfrykt. Og det gjenspeiler ikke en manglende evne til å begripe, men en vurdering av en påstand og en konklusjon om at jeg er uenig.

Les også: Akademias brutale virkelighet

En OsloMet-student som ikke har ytringsfrykt er Cathrine Krøger, som flere ganger på spalteplass har kritisert utdanningen hun selv er student ved. Hennes utspill har skapt mye diskusjon og har bidratt til endringer. Jeg var derfor veldig glad for å lese et intervju med henne nylig der hun sier: «Jeg har mye makt som kritiker, og det er litt urettferdig overfor skolen. Det har nok vært litt voldsomt. Men her skal jeg skryte: Jeg har aldri fått straff, eller måttet bøte for kritikken».

OsloMet er en arbeidsplass der det er lov å si fra, og der institusjonen gjør mye for å oppfordre til debatt. Jeg er enig med Åmås og Haga at noe annet er ikke et universitet verdig, og nettopp derfor finner jeg det viktig å ytre meg.​