— Jeg har hørt så mange eksempler på førsteklasses, formidlende universitetsansatte som blir møtt med taushet eller skjeve smil fra kollegene sine, sier Knut Olav Åmås, direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Foto: Ketil Blom Haugstulen
— Jeg har hørt så mange eksempler på førsteklasses, formidlende universitetsansatte som blir møtt med taushet eller skjeve smil fra kollegene sine, sier Knut Olav Åmås, direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Åmås: Institusjonene gjør lite for å stimulere til kritisk debatt

Khrono 5 år. — Ytringsmot belønnes i liten grad i det akademiske system, og institusjonene gjør lite eller ingenting for å oppmuntre til kritiske ytringer og debatt, sier direktør i Stiftelsen Fritt Ord, Knut Olav Åmås.

Publisert   Sist oppdatert
Fakta

Khrono feirer 5 år

Torsdag 5. april feirer Khrono sin 5-årsdag med debatt om ytringsmot i akademia.

Khrono begynte som en lokalavis ved det som da var Høgskolen i Oslo og Akershus, men skriver nå om universiteter og høgskoler over hele landet. Avisen eies av OsloMet – storbyuniversitetet.

Debatten kan du se live her fra 14.30 torsdag 5. april.

Torsdag 5. april feiret Khrono sin 5-årsdag med debatt om ytringsmot i akademia.

I panelet satt jurist og fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM) Anine Kierulf, OsloMet-rektor Curt Rice, rektor ved Universitetet i Stavanger, Marit Boyesen og medieprofessor Elisabeth Eide.

Les også: Khrono 5 år. Ny innsikt. Hver dag.

Her kan du se debatten fra torsdag 5. april i opptak:

(Møtet streames av medieseksjonen på OsloMet):

— Få mekanismer som belønner debattdeltakelse

Knut Olav Åmås er i dag direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Før det var han redaktør i Aftenposten fra 2006-2013, både som kultur- og debattredaktør og også forskningsredaktør det siste året.

Med høy midlertidig-het og mange som er avhengig av fortsatt støtte og utvidede vikariater blir valget enkelt: Man holder kjeft.
Paul Bjerke
Journalistikk-professor, Høgskolen i Volda

Åmås forlot Aftenposten i oktober 2013 for å bli statssekretær for statsråd Thorhild Widvey i Kulturdepartementet. Han fratrådte stillingen i juni 2014 for å bli direktør i Fritt Ord, hvor han overtok etter Erik Rudeng. Han er også styreleder i Store norske leksikon.

I Fritt Ord har han blant annet vært med å gi støtte til journalistiske prosjekter i Khrono. Han satt også som leder i juryen til Oslo Redaktørforening som ga Khronos redaktør pris som Årets nyskaper nylig.

— Det gjorde jeg og vi med stor glede, sier Åmås, før vi spør:

— Hvordan står det til med ytringsfriheten i akademia?

— Ytringsfriheten er en juridisk, formell størrelse, og akkurat den er det vel ikke noe å si på verken i akademia eller de fleste andre deler av det norske samfunnet. Problemet er snarere den mer uformelle ytringskulturen slik institusjonene selv begrenser den, og kolleger og ledere former den. Det er veldig få mekanismer i norsk akademia som belønner debattdeltagelse, enten det er innenfor eller utenfor egen institusjon. Det er ikke meritterende, verken formelt eller uformelt, svarer Åmås.

Tellekantpress rammer akademias samfunnsrolle

— Faglig ansatte forteller ofte at de opplever et økende publiseringspress, og at de derfor får mindre tid til engasjere seg i den offentlige debatten. Er det en problemstilling du kjenner igjen?

— Ja, verken formidling eller samfunnsdebatt er det minste meritterende i akademia. Det går utover akademias samfunnsrolle. Akademia og mediene tilhører på et vis to ulike sfærer og systemer, der helt forskjellige ting gir status. Men universitetene og høgskolene er offentlige institusjoner som helt klart har et samfunnsansvar fordi de i så høy grad blir finansiert av fellesskapets midler, sier Åmås, og han legger til:

Knut Olav Åmås mener det er et problem at det ikke er meritterende å delta i samfunnsdebatten. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Knut Olav Åmås mener det er et problem at det ikke er meritterende å delta i samfunnsdebatten. Foto: Ketil Blom Haugstulen

— Jeg har hørt så mange eksempler på førsteklasses, formidlende universitetsansatte som blir møtt med taushet eller skjeve smil fra kollegene sine når de har markert seg i offentligheten. Det er synd. Men universitets- og høgskoleansatte er på én måte i en helt spesielt privilegert posisjon: De får stort sett lov til å bruke titlene og institusjonstilknytningene sine fritt i offentligheten, også når de skriver eller snakker om temaer de ikke har spesiell kompetanse i. Den friheten har ikke alle yrkesutøvere, sier Åmås.

Støtter opp om tellekantpress

Oddveig Storstad, førsteamanuensis på Høyskolen Kristiania, er enig med Åmås i at det er en stor utfordring at ytringsmot i samfunnsdebatten ikke teller eller blir premiert i akademia.

Hun trekker også fram at omstruktureringen av sektoren og innføring av tellekantsystemet er viktige faktorer som påvirker ytringsmotet blant akademikere.

— Vi blir styrt inn mot å bruke mer tid på å skrive og publisere i helt spesielle kanaler. Vanlig formidlingsarbeid ut mot allmenheten blir jo overhode hverken talt eller premiert. Det gir ikke status å delta i det offentlige ordskiftet, sier Storstad.

Professor på Høgskulen i Volda, Paul Bjerke er også enig.

Bjerke oppfatter også at forskere i større grad før var mer i dialog med samfunnet rundt.

— Det er jo samfunnsfagene jeg kjenner best her, og jeg oppfatter at vi deltok mer i den offentlige debatten før enn det som er tilfellet i dag. Det kan skyldes at kravene til akademisk publisering er andre i dag. En skal jo også huske på at den generasjonen akademikere som nå står for tur til å nå pensjonistenes rekker er 68-generasjonen, som var mer politiske interessert enn generasjonene som følger etter, sier Bjerke.

Ressurssterke akademikere burde ikke være de mest lettskremte, men vi ser dessverre at de ofte er det.
Knut Olav Åmås
Direktør, Fritt Ord

Føringer fra oppdragsgivere

— Påvirker tøffere press for å skaffe penger til forskning ytringsmotet til forskerne?

— Det er et viktig tema som jeg tror blir enda mer presserende fremover, svarer Åmås.

— Det kan skape større kontrollbehov med hensynt til hva som blir kommunisert også fra enkeltansatte ved universitetene og høyskolene. Vi har sett mange saker om dette i deler av instituttsektoren allerede - med uakspetable føringer fra oppdragsgivere når det gjelder publisering og offentlighet omkring resultatene, sier Åmås.

Han legger også til:

— Jeg merket det selv som avisredaktør - hvor ufri kommunikasjonen er omkring de instituttene som er mest avhengig av eksterne inntekter. På universitetene snakker faglig ansatte stort sett nokså fritt når de først tar ordet - det har jeg ikke inntrykk av er tilfellet ved en del av oppdragsinstituttene.

— Lite rasjonelle i konflikter

— Hva blir gjort for å oppmuntre til kritiske ytringer og debatt?

— Der tror jeg mange institutter, sentre og institusjonsledere gjør veldig lite, men dette kan ansatte selv svare bedre på.

Åmås trekker fram at han lenge har ment at akademiske miljøer ofte fremstår overraskende lite rasjonelle og saklige i konflikter - ofte sauses faglige og personlige uenigheter sammen - men kamufleres ofte som faglige.

Høy andel av midlertidig ansatte fremmer heller ikke kritisk debatt - det er forståelig nok mange under 40-50 som rett og slett ikke tør være kritisk mot egen ledelse eller egen institusjon mens de går og venter et tiår eller to på stipender og faste stillinger.
Knut Olav Åmås
Direktør, Fritt Ord

— Det kan ha litt å gjøre med at ledelse er krevende i kunnskapsmiljøer, der ledelseskompetanse fornuftig nok ikke er tilstrekkelig til å vinne tillit som administrativ leder - og der kompetent ledelse heller ikke alltid har vært prioritert i fagmiljøene.

— Har det blitt et tøffere klima for kritiske ytringer? Har nettrollene skremt folk bort fra den offentlige debatt?

— Det kan være ubehagelig å være i offentlig debatt både med og uten usaklig nettdebatt. Ressurssterke akademikere burde ikke være de mest lettskremte, men vi ser dessverre at de ofte er det. De blir av og til skremt av å bli kikket i kortene, slik vi blant annet har sett når den psevdonyme, grundige og etterrettelige kildekritikeren Doremus Schafer har kontaktet akademikere som figurerer i offentligheten.

Midlertidighet gir mindre debatt

Åmås tror ikke at man har fått mer ytringsvegring i akademia.

— I særlig grad ser vi at debatten blant en del akademikere blomstrer i sosiale medier. Det er kanskje i stor grad litt hardbarka professorer som deltar, og vi ser svært sjelden at det er representanter for ledelsen ved institusjonene som deltar, men sånn generelt tror jeg det diskuteres og ytres som aldri før, sier han, men legger raskt til:

Men det er så få mekanismer som belønner fri og kritisk allmenndebatt i akademia at den stadig må vike. Høy andel av midlertidig ansatte fremmer heller ikke kritisk debatt - det er forståelig nok mange under 40-50 som rett og slett ikke tør være kritisk mot egen ledelse eller egen institusjon mens de går og venter et tiår eller to på stipender og faste stillinger.

— Hvor høyt er det under taket for intern kritikk ved institusjonene?

— Det vet jeg ikke nok om til å svare - det må ansatte og studenter selv svare på. Mitt inntrykk er at det er omtrent like høyt eller lavt som i offentlig sektor ellers, for eksempel i kommuneadministrasjoner, i helsevesenet og i skolesektoren - det vil si ganske lavt. Det hardner til i arbeidslivet, sier Åmås.

— Mange universiteter har fått ansatt rektor og går mot en mer «strømlinjeformet» organisasjonskultur, gir det mer press mot frie ytringer?

— Det kan det, men ikke nødvendigvis - og jeg tror iallfall ikke valgt versus ansatt rektor er viktig i så måte. Hvilken organisasjonskultur en akademisk institusjon får, er en kompleks sak, sier han.

«Fryktelig viktig»

Oddveig Storstad er førsteamanuensis på Høyskolen Kristiania. Hun har yrkeserfaring både som forsker, blant annet på NTNU, Nibio og Norsk senter for bygdeforskning og som journalist.

Oddveig Storstad. Foto: Høyskolen Kristiania
Oddveig Storstad. Foto: Høyskolen Kristiania

Hun understreker at vi åpenbart har ytringsfrihet i Norge, spørsmålet er om vi bruker den og om den begrenses.

— Ytringsfriheten er helt grunnleggende for at demokratiet skal fungere. Det er all mulig grunn til å ta fram den alvorlige stemmen når man, som jeg gjør, underviser kommende journalister i temaet. Dette er i avdelingen for fryktelig viktig.

Storstad tror det varierer veldig i de ulike institusjonene i hvor stor grad akademikere føler sin ytringsfrihet begrenset, både i faglige spørsmål, men også knyttet til interne forhold.

— Blir forskerne kneblet i sitt forskningsarbeid?

— Jeg har som journalist selv vært borti saker der forskeren jeg har intervjuet ringer og trekker alle uttalelser. Ikke fordi de var så veldig kontroversielle, men fordi det var oppdragsgiver for forskningsarbeidet som skulle ha uttalerett. Når slikt blir utbredt har vi et problem, sier Storstad.

Krav om privat støtte

Hun trekker fram at også på universitetene blir forskerne i større grad pålagt å hente inn privat støtte til sine prosjekter.

Vår egentlige oppdrags-giver er samfunnet. Det er de som betaler mesteparten av lønna til norske akademikere, og det er her lojaliteten i all hovedsak burde ligge.
Oddveig Storstad
Førsteamanuensis, Høyskolen Kristiania

— Det er åpenbart at dette vil påvirke hva det blir forsket på. Spørsmålet er snart ikke lenger hva forskerne mener er relevant å forske på, men hva de private pengene mener er relevante. Noen ganger kan dette være sammenfallende, andre ganger slett ikke. Slike bindinger kan også lett påvirke hvordan forskerne forholder seg til hva de ytrer seg om. De vil jo gjerne ha støtte til flere prosjekter. Her har akademia mange store utfordringer foran seg, mener Storstad.

— Hva så med de interne forholdene. Er akademikere kritiske nok mot egne institusjoner?

— Jeg tror ikke akademikeren har det verken bedre eller verre enn ansatte i kommunal sektor eksempelvis. Det kreves i større grad lojalitet oppover i systemet, og det å ytre seg mot ledelsen, det være seg på universitet eller i kommunen blir betraktet som illojalt, og da svikter forståelig nok ytringsmotet. Men vår egentlige oppdragsgiver er samfunnet. Det er de som betaler mesteparten av lønna til norske akademikere, og det er her lojaliteten i all hovedsak burde ligge, understreker Storstad.

Færre som ytrer seg

Paul Bjerke er professor i journalistikk ved Høgskulen i Volda, og prodekan på Avdeling for mediefag.

— Har akademikere mer eller mindre ytringsmot nå enn før?

— Det er ikke lett å svare på, og dessuten er det vesentlig å skille på om det gjelder ytringer i faglige spørsmål, eller om det gjelder ytringer om interne forhold på institusjonen, svarer professor Bjerke.

Han legger til at hans inntrykk likevel er at det er færre som ytrer seg i dag.

Paul Bjerke. Foto: Gaute Hareide/Høgskulen i Volda
Paul Bjerke. Foto: Gaute Hareide/Høgskulen i Volda

— Jeg ser det som en naturlig følge av omorganiseringen av sektoren som har pågått siden 90-tallet. Vi har gått fra en situasjon der universitetene formelt var kollegier der ledelsen ble valgt nedefra, til at universitetene i større grad er markedstilpassede institusjoner der ledelsen er oppnevnt ovenfra. Lojalitet ligger ikke lenger ned til de som har valgt dem, men opp til dem som har ansatt dem, sier Bjerke.

«HR-systemer med lojalitetskrav»

— Det området i Norge der ytringsfriheten uten sidestykke har dårligst vilkår er i arbeidslivet.

På dette punkt er han helt enig med Storstad, som også trekker fram dette området, samtidig som begge mener at vilkårene hverken er bedre eller verre i akademia enn andre steder på dette punktet.

— Dette er en side høyresidens ytringsfrihetsforkjempere aldri vil ta inn over seg, bemerker Bjerke før han fortsetter:

— I ideologien bak de nye HR-systemene som nå bygges opp på universiteter og høgskoler er lojalitet en overordnet verdi. Hvis man ytrer seg mot strid med ledelsen kan det bli ansett som et brudd på lojalitet, og med høy midlertidighet og mange som er avhengig av fortsatt støtte og utvidede vikariater blir valget enkelt: Man holder kjeft.