Regionutviklere eller ørkenkatedraler?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

DESENTRALISERT UTDANNING | Distriktspolitikken er tilbake på agendaen, så også i universitetspolitikken. Demografiutvalget peker på tilgang til høyere utdanning som en viktig årsak til sentralisering, og Distriktsnæringsutvalget viser at dette gjør det vanskelig for bedrifter i distriktene å få tak i kompetanse. På bakgrunn av dette vil regjeringen i sommer legge frem en strategi for desentraliserte utdanninger. Også opposisjonen er på ballen: Arbeiderpartiet har foreslått å etablere lokale utdanningssentre der hvor universitetene og høyskolene ikke har tilbud. Senterpartiet vil ha et universitetstilbud på hvert nes og foreslår å endre finansieringsordningen for å få dette til.

I hvor stor grad kan universiteter og høyskoler bidra til distriktsutvikling? Vi har forsket på dette i et nylig avsluttet EU-prosjekt om universitetenes rolle i innovasjon og regional utvikling (RUNIN). Prosjektet viser at universiteter ofte er viktige for regional utvikling. Etablering av et universitet kan øke befolkningens utdanningsnivå og gi arbeidslivet tilgang til kompetanse, siden en betydelig andel av nyutdannede blir i regionen rundt studiestedet når de går over i arbeidslivet. Dette har betydning for både lønnsnivå og verdiskaping.

Universiteter skaper imidlertid ikke regional utvikling alene, men i tett samspill med andre regionale aktører. For å få positive ringvirkninger fra universitetet, må samfunnet rundt ha kapasitet til å gripe de mulighetene som nærhet til et universitet skaper. Bedriftene må for eksempel klare å anvende forskningsbasert kunnskap i sin virksomhet. Ellers risikerer man at universitetene blir som katedraler i ørkenen, og i liten grad samhandler med lokalsamfunnet.

(LES VIDERE ETTER ANNONSEN)

Bli varslet om siste nytt på mobilen!

LAST NED KHRONO-APPEN HER:

Universitetenes regionale rolle handler dessuten ikke bare om utdanning. Den omfatter også forskning og innovasjon. Universiteter kan for eksempel trekke bedrifter og offentlige aktører inn i forsknings- og innovasjonsprosjekter, siden nærhet er viktig for etableringen av slike samarbeid. I en undersøkelse av norske bedrifter, fant vi at 93 prosent av bedrifter som samarbeider med universiteter, deltar i samarbeid med universitetet i sin egen region. To tredjedeler av disse regner det regionale universitetet som viktigst. Slike samarbeid kobler bedriftene til regionale forskningsmiljøer, men ofte også til bredere internasjonale forskningsnettverk som universitetene er del av.

Så langt har politikernes oppmerksomhet i hovedsak handlet om regionale forskjeller i tilgangen til høyere utdanning. Det er imidlertid betydelig større regionale forskjeller i offentlige investeringer i forskning, utvikling og innovasjon. Nesten tre av fire offentlige FoU-kroner havner i hovedsak i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Til sammenligning gjør næringslivet bare halvparten av sine FoU-investeringer i disse byene og fylkene rundt dem. Offentlige FoU-investeringer virker dermed sentraliserende. Mens næringslivet og offentlige virksomheter i disse byene får betydelig drahjelp av offentlig finansierte forskningsmiljøer, finnes det et stort antall kunnskapsintensive bedrifter og offentlige virksomheter langs hele kysten som i liten grad får drahjelp fra offentlige FoU-investeringer. Det gjør det vanskeligere å lykkes med omstillingen til en grønnere og mer kunnskapsbasert økonomi.

Ved å koble utviklingen av det høyere utdanningstilbudet i regionene fra universitetenes arbeid med forskning og innovasjon, mister vi muligheten til å styrke universitetenes roller som bredere utviklingsaktører i sine regioner. Ved å utelukkende fokusere på distriktene, forsvinner også muligheten til å hjelpe næringslivet i de regionene som i dag ikke får noe særlig av de offentlige FoU-investeringene, og som har kapasitet til å bruke denne kunnskapen.

I stedet for å gå videre med planene om desentraliserte utdanninger, bør politikerne styrke universitetenes evne til å bidra til regional utvikling i alle regioner. Det omfatter å styrke utdanningstilbudet, forskningsmiljøene og universitetenes innovasjonsaktivitet og samhandling med omgivelsene. Midlene kan brukes mer effektivt om de knyttes til mer helhetlige regionale oppdrag for universitetene. Dette kan omfatte distriktsvennlige utdanninger, men vil gjøre det mulig å se regionenes kompetansebehov i en større sammenheng og tilpasse dette til regionale behov. Det vil bidra til at befolkningen og arbeidslivet, også i distriktene, får lettere tilgang til kompetanse. Det vil også skape forutsetninger for en mer balansert regional utvikling, hvor alle regioner – og dermed landet – kan lykkes med omstillingen og skape konkurranseevne.