Debatt ● Bård Kårtveit
Realisme omkring universitetenes rolle i Israel
Jörn Klein løfter frem Universitetet i Haifa som en arena for kritisk debatt og for fredsbygging i en vanskelig tid. Ingen israelske universiteter inntar en slik rolle i dag. Heller ikke i Haifa.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
En debatt om akademisk boikott bør ta utgangspunkt i hva slags rolle universitetene har i dagens Israel, ikke hvilken rolle man ønsker de skulle hatt. Som en av mange boikottmotstandere løfter Jörn Klein frem universitetet som en arena for kritisk debatt, og for fredsbygging i en vanskelig tid. Ingen israelske universiteter inntar en slik rolle i dag. Heller ikke Universitetet i Haifa.
Haifa-universitetet løftes ofte frem som et noe «venstreorientert» universitet, og et forbilde for arabisk-jødisk sameksistens i Israel. Jörn Klein beskriver et universitet hvor arabiske studenter og ansatte tar sin plass, og hvor tydelig kritikk Benjamin Netanyahu og hans regjering er fremtredende. Dette er dessverre en liten del av et større bilde.
Israelske Maya Wind gav nylig ut boken Towers of Ivory and Steel, som omhandler universitetenes rolle i landets offentlige debatt og politikk ovenfor palestinerne. Her vies det mye plass til Haifa Universitetet. Det er det god grunn til.
Universitetet i Haifa har ingen ærefull historie for å gi rom for kritiske stemmer blant sine ansatte.
Bård Kårtveit
Universitetet i Haifa har ingen ærefull historie for å gi rom for kritiske stemmer blant sine ansatte. Ilan Pappe, kjent som en av Israels «nyhistorikere» ble gjennom flere år trakassert av Universitetets ledelse for sin egen forskning, for sitt politiske engasjement, og for å forsvare en masterstudent som i likhet med han selv belyste de mørkere sidene ved Israels tidlige historie. Etter mange års kamp ble Pappe drevet ut av Universitetet i 2006, og endte opp i akademisk eksil i Storbritannia.
I dag har Universitetet i Haifa en håndfull ansatte som er uttalt kritiske til regjeringens krigføring i Gaza, men ingen som stikker seg ut i det offentlige ordskifte om krigen. Universitetets ledelse har ikke på noe tidspunkt uttalt seg kritisk til Israels militære maktbruk i Gaza, eller det faktum at mat og medisinsk nødhjelp til holdes tilbake. Universitetet har heller ikke uttalt seg om det at samtlige palestinske universiteter i Gaza har blitt bombet til grunne i løpet av krigen.
Universitetet i Haifa har siden 2012 drevet Ambassadors online — et kurs hvor studenter lærer å forsvare landets politikk i møte med internasjonal kritikk. Kursene omfatter blant annet forsvar av Israels mur på Vestbredden, av landets kriger i Gaza de siste 15 årene, ny-antisemittisme, og tilbakevisning av Apartheid-anklager mot Israel. Gjennom et slikt program gjøres forsvar av landets politikk til en del av studentenes utdanning, og de oppfordres til å ta del i den digitale forsvarskrigen for landets sitt.
Et slikt kurs er med på å institusjonalisere universitetets rolle som en nasjonal konsensus-produsent, befeste et nasjonalt narrativ, og smalne rommet for et kritisk ordskifte.
Universitetet i Haifa driver også tre utdanningsprogrammer spesielt utviklet for offiserer i den israelske hæren, i samarbeid med Forsvarsdepartementet. Universitetet har en større andel offiserer og etterretningsfolk blant sine studenter enn noe annet universitet, deler ut egne stipender til soldater som har deltatt i krigshandlinger i Gaza, og har en egen militærleir på universitetets campus.
Gjennom dette samarbeidet fungerer universitetet som en akademisk arm av landets militære apparat, er med på å viske ut skillet mellom den militære og sivile sfære i Israel, og rettferdiggjøre militærets sterke tilstedeværelse og sentrale plass i det israelske samfunnet.
Gjennom en rekke publikasjoner bidro instituttet til å rettferdiggjøre fordriving og diskriminering av palestinere i Galilea, kombinert med økte investeringer til jødiske bosettinger i de samme områdene.
Bård Kårtveit
Universitetet har også hatt en sentral rolle i utviklingen av israelsk politikk ovenfor landets arabiske innbyggere. I 2005 arrangerte Universitetet i Haifa en konferanse håndteringen av Israels arabiske befolkning med tittelen «det demografiske problemet og Israels demografiske politikk». Wind beskriver hvordan fikk universitets Institutt for geo-strategi, og senere Institutt for byplanlegging og geografi fikk en sentral rolle i utforming av regjeringens arbeid for å styrke jødisk tilstedeværelse i prioriterte områder. Gjennom en rekke publikasjoner bidro instituttet til å rettferdiggjøre fordriving og diskriminering av palestinere i Galilea, kombinert med økte investeringer til jødiske bosettinger i de samme områdene.
Universitetet har en stor andel arabiske studenter, rundt 40 prosent, men er også kjent for å slå hardt ned på kritiske ytringer og aktivitet blant disse. Studenter ved universitetet blir anbefalt å overvåke hverandres aktivitet på sosiale medier, og rapportere om «pro-palestinske» ytringer på nettet. Siden 7. Oktober har også flere arabiske studenter blitt brakt foran disiplinærkomiteer og suspendert for sine ytringer på nettet.
Dette startet ikke med den pågående krigen. Maya Wind påpeker i sin bok at i perioden 2002 til 2010 var mer enn 90 prosent av universitetets disiplinærsaker rettet mot arabiske studenter.
Universitetet i Haifa, i likhet med Tel Aviv University, Bar Ilan, Ben Gurion og Hebrew University kunne ha vært viktige arenaer for kritisk debatt omkring Israels politikk ovenfor palestinerne. I dag bidrar de i langt større grad til å videreføre og rettferdiggjøre en intern politikk som behandler arabere som en demografisk trussel, en fortsatt okkupasjon og utbygging av bosettinger på Vestbredden, og en krig med en tilhørende humanitær blokade av Gaza-stripen. Det er institusjonene vi forholder oss til når vi diskuterer en boikott.
