Internasjonalisering

Reagerte med sjokk da hun så Forsknings­­rådets grep

Forskningsrådet krever nå at alle som vil ha stipend for utenlandsopphold har norsk master- eller doktorgrad. Reaksjonene er skarpe. Målgruppen er ikke forskere som allerede er mobile, svarer Forskningsrådet.

Seniorforsker Anwesha Dutta er en av de som reagerer på endringen. Hun skulle selv søke om midler.
Publisert Oppdatert

Brussel (Khrono): — Jeg var virkelig sjokkert. Skuffet og sjokkert. 

Det er en drøy uke siden seniorforsker Anwesha Dutta ved Chr. Michelsens Institutt kjente skuffelsen da hun gikk inn på nettsidene til Norges forskningsråd (NFR).

I 2022 mottok Dutta såkalte Fripro-midler fra Forskningsrådet rettet mot unge forskertalenter. Nå skulle hun søke om stipend for utenlandsopphold, som et ledd i prosjektet hun fikk støtte til i fjor. 

Når hun går inn på sidene for å finne søknadsskjema leser hun at det fra og med 16. oktober i år er innført krav om mastergrad eller doktorgrad fra en norsk forskningsinstitusjon og bosted eller arbeid i Norge i minst 12 måneder i løpet av de siste syv årene. Kravet gjelder også for prosjektledere som har mottatt midler for unge talenter.

«Følger de nasjonale målene»

Kravet om opphold i Norge er ikke noe problem for Dutta, som har bodd i landet i fem år. Men med en mastergrad fra India og en doktorgrad fra Belgia kan hun likevel ikke søke om stipendet, etter endringen. 

— Det gir ingen mening for meg at en trenger norsk master- eller doktorgrad for å få mobilitetsstipend, sier seniorforskeren til Khrono. 

Hun tok kontakt med Forskningsrådet for å høre om det fantes unntak. I svaret, som Khrono har lest, heter det at Forskningsrådet «følger de nasjonale målene for rekruttering av forskere og karriereutvikling» og at kravene er basert på Kunnskapsdepartementets langtidsplan for forskerrekruttering. Hun får beskjed om at oppdateringen i utlysningen skyldes disse målene og at de gjelder for alle.

— Svaret var vagt, det ga ingen mening, sier Dutta.

I en kommentar til Khrono skriver Johannes Waage Løvhaug, avdelingsdirektør for forsknings- og innovasjonssystemet i Forskningsrådet, at formålet med ordningen å øke andelen unge forskere ved norske institusjoner som tar et forskningsopphold i utlandet. 

— Ordningen har ikke som målgruppe forskere som allerede er mobile. Forskningsrådet har erfart at en del mottakere av stipendordningen de siste årene ikke har vært i målgruppen og har derfor valgt å justere retningslinjene, skriver han. 

Les resten av svaret fra Forskningsrådet lenger nede i denne saken.

Skulle reise til Barcelona

Dutta er klar på at endringen får konsekvenser for det NFR-finansierte prosjektet, som skal starte opp første november. Hun hadde allerede begynt å jobbe med en søknad for å kunne dra til Barcelona og sier at hun etter planen skulle være ved samme institutt som den katalanske forskeren Joan Martinez-Alier, årets mottaker av Holbergprisen. 

Det gir ingen mening for meg at en trenger norsk master- eller doktorgrad for å få mobilitetsstipend.

Anwesha Dutta

— Jeg skulle dra dit og jobbe med hans kolleger og muligens ham selv, sier hun. 

Dutta forteller at hun i søknaden til Forskningsrådet om midler til forskerprosjekt for unge talenter skrev at hun skulle ha minst to utenlandsopphold, ett i Tanzania og ett i India, det ble senere utvidet med opphold i Barcelona og Cape Town.

— Nå kan jeg ikke gjøre noen av dem. Jeg jobber med spørsmål om bevaring av biologisk mangfold og naturressursstyring, det ville ha vært viktig for meg å reise og se hvordan det fungerer både i det globale sør og nord.

Dutta sier det ikke bare rammer henne selv. Hun forteller at hun i et annet prosjekt er veileder for en tysk doktorgradsstipendiat med mastergrad fra Sverige.

— Hun skulle også bruke dette mobilitetsstipendet, men er nå diskvalifisert, sier hun.

Er bekymret for signalene

Anwesha Dutta er ikke den eneste som reagerer på endringen. 

— Det er flere problemer her. Dette er en ordning vi har hatt i mange år, som skal bidra til å styrke både kandidatene og prosjektene vi jobber med, sier professor Finn Arne Jørgensen ved Universitetet i Stavanger (UiS) til Khrono.

Sammen med professorkollega Dolly Jørgensen er han senterleder for Greenhouse Center for Environmental Humanities ved UiS. 

I en e-post til Khrono skriver de to senterlederne at de som ledere av et internasjonalt forskningssenter som har plassert Norge i den internasjonale forskningsfronten i miljøhumaniora er «sjokkerte, sinte og bekymrede over de signalene dette og mange andre nye initiativ sender, for ikke å snakke om effekten dette vil ha». 

De skriver også at endringen viser «en fullstendig mangel på forståelse for hva et internasjonalt forskningsopphold skal gjøre», de mener det er en politikk som svekker norsk forskning og prosjekter finansiert av Forskningsrådet.

— Man misforstår jo fullstendig

Finn Arne Jørgensen viser til at det ikke er snakk om individuelle stipender som hvem som helst kan søke, men en ordning for forskere i prosjekter med finansiering fra Forskningsrådet.

— Man har brukt denne ordningen til å sende ut folk til å være med i ikke bare de beste miljøene, men også de mest relevante, der man ofte får mest utbytte av å være, sier han. 

Ifølge Jørgensen kom endringen veldig plutselig.

— Uten forvarsel har de gjort det sånn at en ikke kan få internasjonaliseringsstipend om en ikke har mastergraden eller doktorgraden fra Norge. Det ligger litt i kortene at det er en antagelse om at man ikke trenger det, fordi man har på et eller annet tidspunkt studert i et annet land. Man misforstår jo fullstendig hva poenget med internasjonalisering i forskningsprosjekt er, sier han.

Han sier at det er en viktig prioritet for dem å rekruttere sterke forskere som er aktive formidlere og er interessert i å satse på en forskerkarriere.

— Flere av dem vi har rekruttert er folk som blir værende i Norge. En del reiser videre, man kan jo ikke beholde alle, men de beste vil vi jo gjerne beholde hvis vi kan det, sier UiS-professoren.

Får ikke det samarbeidet som var planlagt

Han forteller at de nå har et prosjekt ved senteret med en internasjonal postdok og en internasjonal doktorgradsstipendiat. Etter planen skulle begge reise ut som en del av prosjektet, men da Dolly Jørgensen, som leder prosjektet, skulle hente søknadsskjemaer, oppdaget de endringen.

— Nå står man i den situasjonen at to av personene på prosjektet hennes ikke kan reise ut, sier han og legger til at prosjektet dermed ikke får det samarbeidet mellom institusjonene som var planlagt. 

— Det er synd ikke bare for kandidatene, som ikke får erfaringen og de nettverkene, men også for prosjektet. Det ligger jo fortsatt en antakelse i prosjektet om at dette er noe som skal bidra til kunnskapsutveksling, sier han. 

Det er flere problemer med ordningen, mener UiS-professor Finn Arne Jørgensen.

Jørgensen: — Har vært et stort press

— Dere skriver at dere er bekymret over signalene «dette og mange andre nye initiativ» sender. Hva betyr det konkret?

— Det har vært et stort press med den regjeringen vi har nå knyttet til nordmenns rolle i universitetssektoren og det norske språket. Jeg forstår til en viss grad språkkravet, men måten man har valgt å implementere det på gjør det veldig lite meningsfullt og svekker forskningskvaliteten på prosjekter til folk som kommer inn som PhD-student eller postdok, og trenger å bruke tida på forskning.

Skal vi nå nærmest drive kvotepolitikk for nordmenn i akademia?

Finn Arne Jørgensen

Jørgensen legger til at de for egen del synes det er veldig fint når de kan rekruttere norske forskere. 

— Men dels har vi ikke nok søkere og dels er ikke kvaliteten på dem god nok. De er ikke konkurransedyktige, sier han og fortsetter:

— Jeg har jobbet i akademia i over 20 år, og noe som er blitt innprentet i oss hele tiden er at vi skal sikte på eksellense, da må man ansatte de beste og satse på dem i alt man gjør. Skal vi nå nærmest drive kvotepolitikk for nordmenn i akademia, på bekostning av noen andre ting?

Forskningsrådet:  Sektoren godt kjent med endringen

Løvhaug i Forskningsrådet skriver at endringen er et av tiltakene i Forskningsrådets plan for rekruttering og tidlig karriere, som ble vedtatt av styret i Forskningsrådet i februar. Han viser til at det i arbeidet med planen ble gjennomført både innspillsrunde, skriftlig høring og møteserie og skriver at det ikke kom innspill som direkte gikk på ordlyden i dette tiltakspunktet. 

— Sektoren er godt kjent med denne endringen og at den ville komme, skriver Løvhaug. 

Han beskriver flere mulige mål med utenlandsopphold, blant annet kompetanseutvikling, bygging av nettverk, at en kan dra nytte av internasjonale forskningsmiljøer og styrke egen CV, i tillegg til at «internasjonal erfaring styrker yngre forskeres selvstendighet og sjanser i konkurransen om internasjonale forskningsmidler».  

På spørsmål om begrunnelsen for endringen skrevet at han krav om større tilknytning til Norge «støtter opp om et av målene med Forskningsrådets plan for rekruttering om at forskertalenter fra norske institusjoner får internasjonal erfaring og inngår i internasjonale nettverk». 

— Det har lenge vært et mål at flere med utdanning fra norske læresteder reiser ut og får internasjonal erfaring før de eventuelt etablerer en videre forskerkarriere. Ved å gjøre denne justeringen, gjør vi formålet med stipend for utenlandsopphold klarere.

— Hvordan ser dere dette opp mot uttalte mål om internasjonalisering og mobilitet for forskere?

— De siste 10-15 årene har det vært en markant internasjonalisering av forskningen og det norske forskningssystemet. Vi har samtidig sett at den utgående mobiliteten blant yngre forskere ved norske institusjoner har vært for lav. Det er denne utfordringen utenlandsstipendet til stipendiatene er rettet mot og det er dette vi tydeliggjør ved endringen, skriver Løvhaug.

Powered by Labrador CMS