Debatt ● Åse Johnsen
Rart at Norge ikke satser mer på fremmedspråk
I dette innlegget vil jeg prøve å begrunne fremmedspråkets plass i norsk utdanning og hvorfor språk er viktig, skriver Åse Johnsen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I sommer kunne vi lese i Khrono at søkertallet til studier i fremmedspråk har gått ned. Forrige uke kunne vi lese at dekaner vil ha nasjonal satsing på små språkfag. I dette innlegget vil jeg prøve å begrunne fremmedspråkets plass i norsk utdanning og hvorfor språk er viktig.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
I bokmålsordboka er fremmedspråk definert som «språk som ikke er eget morsmål». «Fremmed» har flere definisjoner, blant annet: «1. som hører til et sted langt borte; utenlandsk, fjern» og «3. som gjelder eller tilhører en annen; uvedkommende». Selve termen fremmedspråk er derfor med på å skape avstand mellom morsmålet (vårt) og det fremmede språket (til de andre). Slik var det kanskje for 50 år siden, men det er ikke slik lenger. Norge er flerspråklig, og resten av verden er nærmere enn noen gang.
Til tross for at Norge kun har fem millioner innbyggere var det, ifølge språkrådets rapport Rom for språk fra 2015, mer enn 150 språk i den norske skolen. Dette er språk som snakkes ved frokostbord i Norge før elever går ut i den norskspråklige hverdagen. Dette er en uutnyttet ressurs ifølge professor Bente Allin Svendsen ved Senter for flerspråklighet ved UiO. «Lærere i skolen tar kun i begrenset grad i bruk alle de språklige ressursene som ligger der».
Disse flerspråklige norske ungdommene kunne bidra med sine språk- og kulturkunnskaper uansett yrke. De to journalistene Kadafi Zaman og Yama Wolasmal, med språklig og kulturell bakgrunn fra henholdsvis Pakistan og Afghanistan, har for eksempel kunne laget reportasjer fra miljøer de har fått tilgang til nettopp på grunn av sin flerflerkulturelle bakgrunn.
De unge flerspråklige trenger imidlertid å lære ‘hjemmespråkene’ sine på et høyere nivå enn det hverdagslige. Det burde også være mulig å studere disse språkene. I forbindelse med rapporten Rom for språk sa professor Svendsen at: «Vi bør styrke de tradisjonelle fremmedspråkene, men det er kanskje enda viktigere å arbeide for å utvide språktilbudet til for eksempel å inkludere arabisk, polsk og urdu. Verden er mer globalisert, og vi må huske at det som er minoritetsspråk i Norge, ofte er majoritetsspråk et annet sted, (…).»
Kanskje må vi tenke nytt for å kunne tilby disse gruppene et mer tilpasset studium?
Den ressursen som de flerspråklige besitter, må andre lære på skole, universitet eller på utveksling. I Norge er det tradisjonelt sett de store europeiske språkene som blir tilbudt som studiefag både i skolen og i høyere utdanning. Institutt for fremmedspråk (IF) ved UiB, hvor jeg var instituttleder i 7 år (2014-2021), har ni studieprogram i fremmedspråk inkludert ikke-europeiske språk som arabisk, kinesisk og japansk. Dette er språk de tradisjonelle fremmedspråkene konkurrerer med.
Alle fremmedspråk er en blanding av ferdighetstrening og kunnskapsfag. Vektleggingen av ferdighetsdelen vil variere med forkunnskapene studentene har før de starter på studiet. Når det ikke gis tilbud om et variert antall fremmedspråk i skolen må universitetene gi studentene de ferdighetene de trenger for å kunne tilegne seg kunnskapen på fremmedspråket. For at studentene i alle språkfag skal ha noenlunde samme ferdighetsnivå når de har en bachelorgrad i et fremmedspråk, burde planene med fireårige bachelorgrader vært gjennomført slik det var foreslått i humaniorameldingen.
I artikkelen i Khrono opplyser Kunnskapsdepartementet at det er åpnet for fireårige bachelorgrader i kinesisk, japansk og arabisk, men det følger ikke med øremerkede ressurser til dette tiltaket. Da er vi like langt.
Det må være et mål med studier i fremmedspråk at kunnskapen studentene skal tilegne seg skjer gjennom fremmedspråket. Ikke på norsk eller engelsk. Vi har studietilbud i f.eks. allmenn litteratur og sammenlignende politikk hvor studentene kan tilegne seg kunnskaper om et språkområde og dets kulturer uten å kunne fremmedspråket. Man får imidlertid tilgang til landenes kulturelle stemmer som selv beskriver sin virkelighet når man kan språket. På den måten ser vi de andre samfunnene fra innsiden og ikke gjennom et utstillingsvindu slik man betrakter de kulturene vi ikke kjenner og hvis språk vi ikke kan.
I Norge går diskusjonen om språk som oftest på forholdet mellom nynorsk og bokmål eller forholdet mellom norsk og engelsk. I Norge kommer derfor ofte fremmedspråkene i skyggen av den interne språkdebatten. Det er rart at Norge ikke satser mer på fremmedspråk. Vi liker å tro at vi nesten er tospråklige engelsk og norsk, men undersøkelser viser at så ikke er tilfelle.
Norge er også det eneste landet i Europa som ikke har systematisk utbygde gradsstudier i oversettelse- og tolkestudier. Det finnes i dag kun en bachelorgrad i tolking i offentlig sektor ved OsloMet og en master i oversettelse ved Universitetet i Agder. Praktisk oversettelse eller oversettelsesteori er inkludert i noen få av fremmedspråksstudiene. Sammenlignet med resten av Europa og våre naboland i Norden er dette på et absolutt minimumsnivå. Både oversettelse og tolking er fag med høy grad av ferdighetstrening, men også teoretiske fag som er høyst samfunnsrelevante og ville kunne trekke til seg mange studenter.
Språk åpner dører! Enten språket er ervervet gjennom studier og utenlandsopphold eller om man har det med seg fra barndommen så vil det å gå inn disse dørene gi tilgang til tradisjoner, hendelser og stemmer som ikke er tilgjengelig for de som ikke kan språket. Ved å gå inn i disse rommene vil man kunne utvide sin horisont og lære å betrakte et fenomen fra ulike perspektiver, noe som er overførbart til et hvilket som helst yrke. Noen sier at å lese litteratur er å leve flere liv. Det å kunne flere språk er på en måte å være flere personer, noe som åpner for toleranse og interkulturell forståelse.
