Debatt

Vår oppgave som forskere

Alle som ønsker å bidra til samfunnsdebatten – og det bør vi akademikere gjøre – må våge seg utenfor komfortsonen og ikke la seg stoppe av pseudovitenskaplig kritikk, skriver Jörn Klein.

Som forsker er jeg forpliktet til vitenskapen og dens oppgaver i samfunnet vårt, skriver Jörn Klein. Bildet er fra en klimadebatt ved Det akademiske kvarter i Bergen i 2019.
Som forsker er jeg forpliktet til vitenskapen og dens oppgaver i samfunnet vårt, skriver Jörn Klein. Bildet er fra en klimadebatt ved Det akademiske kvarter i Bergen i 2019.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Å kommunisere innsikter, arbeidsmåter og holdninger fra vitenskapen til personer utenfor eget fagfelt er en av de viktigste kjerneaktiviteter ved norske universiteter og høyskoler. Forskningsformidling er en del av vårt samfunnsmandat, og dette inkluderer bidrag til samfunnsdebatten med argumentasjon hentet fra forskningen.

Som smittevernforsker i en pågående pandemi opplever jeg at samfunnsdebatten i høy grad er knyttet til begrepet sikkerhet. For dagens samfunn har sikkerhet, både i henhold til helse og økonomi, blitt et viktig begrep i diskusjoner om respons på smittsom sykdom.

Pandemier rettferdiggjør tiltak utover det som normalt blir ansett som tillatt. Hvis en pandemi truer sikkerheten, kan det fører til folkehelseintervensjoner, for eksempel nedstenging av samfunnet eller påbud av munnbind. I situasjoner som dette, mener jeg at vitenskapelig ansatte ved universiteter og høyskoler har et særlig ansvar for å bidra til demokratisk samfunnsutvikling og opplyst samfunnsdebatt.

Kvaliteten på en offentlig, vitenskapelig debatt blir ikke målt gå grunn av radikaliteten i tesene som blir presentert, men den skal gi innsikt i komplekse forhold på en lettfattelig måte. I tillegg handler god forskningsformidling også om å vise kunnskapens begrensninger og alternative betraktningsmåter.

Vitenskap er den eneste legitime metoden for å studere og forstå naturen, og dermed også den pågående koronapandemien. Vitenskap er et kraftig verktøy, og noe av det beste den menneskelige sivilisasjon har frambrakt.

Som forsker er jeg forpliktet til vitenskapen og dens oppgaver i samfunnet vårt. Det er min oppgave å gjøre vitenskapelige resultater og metoder tilgjengelige for et bredt publikum. Og jeg tar universitetets samfunnsmandat veldig seriøst.

Integriteten til vitenskap og vitenskapelig formidling må bli beskyttet mot ideologiske forstyrrelser eller antivitenskapelig angrep. Dette innebærer også at forskere bør vise støtte til internasjonale vitenskapelige arbeider av høy kvalitet, noe som igjen gjør det nødvendig å kontrollere prosesser, kultur og vitenskapelige institusjoner for mangler, forvrengninger og svakheter.

Disse ovennevnte forpliktelser innebærer at forskere, også må være forberedt på å kritisere respekterte institusjoner. Vi kan ikke kritikkløst ta alt institusjonene serverer oss for «god fisk». For å sitere nobelprisvinner i økonomi, Daniel Kahnemann: «The confidence people have in their beliefs is not a measure of the quality of evidence but of the coherence of the story that the mind has managed to construct».

Vitenskap og logikk kan bare blomstre i et samfunn der innbyggerne kan utvikle seg fritt, uten at en ideologi (religiøs eller annen) blir pålagt dem eller den vitenskapelige prosess og frie forskning. Likevel vil alle vitenskapsfolk kunne oppleve å bli konfrontert med pseudovitenskaplig og/eller personlig kritikk når de bidrar i det offentlige ordskiftet.

Det er viktig for forskere å være kjent med metoder som vanligvis preger pseudovitenskapelig argumentasjon: Tone Trolling, Argumentum ad hominem og Argumentum ad verecundiam.

Jörn Klein, USN

Derfor er det viktig for forskere å være kjent med metoder som vanligvis preger pseudovitenskapelig argumentasjon: Tone Trolling, Argumentum ad hominem og Argumentum ad verecundiam.

«Tone Trolling»: I stedet for å gå inn på argumentene til den andre siden, kryper trollene etter de formentlige oppfattede nyansene. Med denne strategien ønsker de å presse andre ut av en diskusjon eller å dempe dem.

«Argumentum ad verecundiam»: Denne typen argument, også kalt «autoritetsargument», er vanligvis strukturert slik: Professor X er overbevist om at A er sant. Professor X blir regnet som en autoritet, og derfor må A være sant.

Slik argumentasjon dukker ofte opp sammen med en henvisning til hvor mange års yrkeserfaring personen med et bestemt ståsted kan se tilbake på, eller hvor mange akademiske grader vedkommende kan referere til. Noen ganger blir manglende akademiske tyngde kompensert med antallet forfattere.

Av og til blir autoritetsargumentet også snudd på hodet: noen blir ikke ansett som en autoritet, og derfor må tesen til vedkommende være feil.

Autoritetsargumentet veier tungt. Tross alt er det helt legitimt at utdannelse og erfaring spiller en rolle i vurderingen av noens kompetanse om en bestemt tese. Vitenskapelig konsensus generelt har også en viss legitim autoritet. Men selv om det er bred enighet, er muligheten for en falsk konklusjon til stede. At noen bli ansett som en autoritet betyr ikke nødvendigvis at de har rett.

«Argumentum ad hominem»: Dette er en måte å svekke andres teser eller konklusjoner på ved å angripe selve personen som har framsatt disse i stedet for å svare på argumentasjonen til vedkommende. Dette blir gjort for å diskreditere andres argumentasjon ved å antyde at deres karaktertrekk, livsførsel eller overbevisning er uhederlig.

Imidlertid er det slik at alle som kjefter på noen begår logiske feilslutninger. Hvis jeg kaller noen jeg er uenig med for en idiot, er det uhøflig, men det er ikke en ad hominem-feilslutning. Hvis jeg derimot sier at argumentene til denne personen er feil fordi han er en tulling, da er det nettopp et argumentum ad hominem. Selvfølgelig kan personen fremdeles være en tulling.

Norge trenger en akademisk kultur, inkludert en passende opplæring, som bidrar til samfunnsdebatt. Alle som ønsker å bidra til offentlig vitenskapelig diskurs – og det bør vi akademikere gjøre – må våge å bevege seg utenfor komfortsonen og ikke la seg stoppe av pseudovitenskaplig kritikk.

Professor Dag Svanæs har veldig treffende formulert at «forskere ikke bare har en formidlingsrett, men også en formidlingsplikt».