Postdoktorstilling: En vei inn i eller ut av forskningen?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Ifølge forskriften skal postdoktorstillinger ha som hovedmål å kvalifisere for vitenskapelige toppstillinger. Det har derfor vakt debatt når en nylig utgitt NIFU-rapport om postdoktorene i Norge tilsynelatende viser at dette ikke skjer. «Halvparten av postdoktorene forlater akademia», lød overskriften i Khrono. «Det er ikke bra», kommenterer statsråd Henrik Asheim. «Postdoktorordningen er moden for revisjon», skriver to av forskerne bak rapporten, og får støtte fra lederen i Forskerforbundet.

Er disse reaksjonene berettigede? Det kan være mye ved postdoktorenes arbeidssituasjon som gir grunn til bekymring, men det er også verdt å se nærmere på de tallene som har skapt debatt. I en kronikk i Khrono skriver NIFU-forskerne Kaja Wendt og Hebe Gunnes at «om lag 70 prosent av postdoktorene i undersøkelsen oppga at de ønsker en karriere ved et universitet eller en høgskole, men kun 30 prosent av postdoktorene blir værende i sektoren». Umiddelbart kan dette gi inntrykk av at et klart flertall av postdoktorene etterpå forsvinner ut av forskningen og over til andre jobber. Men er det egentlig tilfelle?

Hvis vi skal diskutere hvor mange av postdoktorene som blir værende i sektoren, må det være klart hva som regnes som «innenfor sektoren». Debatten frem til nå ser i stor grad ut til å utelukke de som forsker andre steder enn på høyskoler og universitet, og de som fortsetter karrieren i utlandet. Siden mange av de som forsker gjør det andre steder enn på høyskoler og universitet, og en stor andel av de norske postdoktorene rekrutteres fra utlandet og ofte fortsetter karrieren utenfor Norge, har definisjonen av «innenfor sektoren» mye å si for hvilket bilde man tegner av postdoktorenes videre skjebne.

Hvordan ser bildet ut hvis vi også inkluderer de som forsker utenfor universitet og høyskole og de som jobber i utlandet? Når NIFU spør de tidligere postdoktorene og inkluderer de som jobber utenfor Norge, oppgir 2/3 at de jobber på universitet, høyskole eller forskningsinstitutt. Det inkluderer 17 % på forskningsinstitutt og nesten halvparten (49 %) på universitet og høyskole. Tall fra Forskerpersonalregisteret tyder på at de aller fleste av dem er i faglige stillinger. I tillegg er mange i jobb i helseforetak/sykehus (ca. 9 %) og i privat næringsliv (ca. 12 %). Dette er stillinger som ofte vil innebære forskning. Trolig finner vi også her mange av det ikke ubetydelige mindretallet (nesten 30 %) som ikke hadde stilling på universitet eller høyskole som mål etter postdoktorperioden.

Det er også verdt å merke seg at selv om de som fortsetter videre i utlandet forsvinner ut av det norske forskerregisteret, ser det ikke ut til at de forsvinner ut av forskningen. NIFUs rapport viser at blant tidligere postdoktorer som nå jobber i utlandet er 68 % ansatt på universitet, høyskole eller forskningsinstitutt.

Forskning er i stor grad blitt internasjonalisert. Vi vil at folk skal dra ut, og vi ønsker å tiltrekke oss forskere utenfra. Da kan vi heller ikke regne det som et stort problem at mange drar videre til et annet land etter fullført postdoktorperiode, særlig med tanke på at 2/3 av dem er internasjonale i utgangspunktet. Og på samme måte som internasjonalisering er en villet utvikling, er det en villet utvikling å få mer forskning i bedrifter og organisasjoner utenfor det tradisjonelle akademia. Mange av postdoktorene ønsker seg også forskerstillinger utenfor universitet og høyskoler, særlig i helseforetak, på forskningsinstitutt og i næringslivet. Det burde derfor ikke vekke bestyrtelse at disse trendene gjenspeiles i postdoktorenes skjebne.

Å lese NIFUs undersøkelse som at 7 av 10 tidligere postdoktorer ender utenfor forskningen er med andre ord misvisende. Tvert imot ser det ut til at minst 7 av 10, trolig noe flere, har forskning som en viktig del av sine arbeidsoppgaver etter postdoktorperioden. Dette bekreftes når NIFU spør de tidligere postdoktorene om deres egne arbeidsoppgaver: Nesten 3/4 svarer at de jobber med akademisk forskning/basalforskning.

Det er riktig at et mindretall av postdoktorene ender opp i tradisjonelle norske førsteamanuensis- og professorstillinger. Hvis dette var intensjonen med å innføre postdoktorstillinger, har man derfor ikke lykkes. Hvis målet derimot er å kvalifisere postdoktorene videre til forskning i bredere forstand i inn- og utland, ser ordningen ut til å fungere relativt bra. For mange postdoktorer kan det være gode nyheter at de har valgt en vei som i all hovedsak fører inn i forskningen, ikke ut av den.