Debatt

Permitterte forskere er dårlig samfunnsøkonomi

Permitteringer er lite egnet som virkemiddel ved forskningsinstituttene. Nå bør grunnbevilgningene økes for å holde viktig forskningsaktivitet i gang.

Dersom permitterte forskere utfører søknadsarbeid mens de går på dagpenger, bryter de regelverket til NAV, skriver innleggsforfatterne.
Dersom permitterte forskere utfører søknadsarbeid mens de går på dagpenger, bryter de regelverket til NAV, skriver innleggsforfatterne.
Publisert

Instituttsektoren står for om lag en femtedel av den norske FoU-innsatsen, og har viktige samfunnsoppdrag knyttet til blant annet grønn omstilling, digitalisering, innovasjon og næringsutvikling. Oppgaver som ikke vil bli mindre viktige når vi skal få hjulene i gang i norsk økonomi etter at koronakrisen er over.

Nå er det grunn til å være bekymret for forskningsinstituttene våre. Som følge av koronakrisen får flere av forskningsinstituttene færre oppdrag, og har i tillegg lavere produktivitet fordi mange ansatte må kombinere jobb med omsorgsoppgaver. I motsetning til universiteter og høyskoler, som har en høy grad av statlig grunnfinansiering, er basisfinansieringen for forskningsinstituttene i gjennomsnitt på 11 prosent.

Permitterte instituttansatte blir stående i en håpløs situasjon.

Gisle Andersen, Atle Blomgren og Guro Elisabeth Lind

Ett av disse er Norwegian Research Centre (Norce), som leverer forskning og innovasjon innen energi, helse, klima, miljø, samfunn og teknologi, og får 90 prosent av sine inntekter gjennom bidrags- og oppdragsforskning.

I midten av mars sendte ledelsen ved Norce ut permitteringsvarsel til rundt 90 ansatte. Noen av de ansatte hos Norce hadde mistet arbeidsoppgaver i forbindelse med koronasituasjonen, fordi forskningslaben ble stengt eller lignende. De fleste var imidlertid forskere med ledig kapasitet. Prosjektene de hadde var gjennomgående ikke berørt av koronasituasjonen.

Som fagforening stod det klart for oss at permitteringene ikke utelukkende ble foreslått på grunn av midlertidig arbeidsmangel skapt av koronasituasjonen. Etter at vi tok opp saken, valgte ledelsen å trekke de fleste av permitteringsvarslene tilbake. Situasjonen ved Norce er ikke unik. Også flere andre forskningsinstitutt har sendt ut varsel om permitteringer.

Det norske permitteringsregelverket er et gode i norsk arbeidsliv, og gjør at vi slipper de store masseoppsigelsene som vi nå ser i flere andre land. Hovedtanken bak permitteringer er å unngå oppsigelser ved midlertidig arbeidsmangel. For forskere i instituttsektoren er imidlertid «midlertidig arbeidsmangel» et problematisk begrep. Det er helt normalt at man i perioder ikke har fullt opp med prosjekter og at arbeidsoppgavene i disse periodene er rettet mot å utvikle nye prosjekter eller publisere på prosjekter som er gjennomført. Fordi fagkompetansen til den enkelte forsker ofte er relativt spisset, kan det være vanskelig å sette forskere med «ledig kapasitet» inn på andre prosjekter.

Den enkelte forsker har selv stort ansvar for å sikre tilstrekkelig med arbeidsoppgaver og prosjekter som matcher egen kompetanse. For forskere som er helt eller delvis permittert, blir dette arbeidet vanskelig eller umulig. Dersom permitterte forskere utfører søknadsarbeid mens de går på dagpenger, bryter de regelverket til NAV.

Permitterte instituttansatte blir stående i en håpløs situasjon. I disse dager foreligger en rekke viktige søknadsfrister hvor instituttene konkurrerer om midler mot universiteter og høgskoler. Uten anledning til å skrive søknader eller publisere, øker sannsynligheten for ikke å ha noen jobb å komme tilbake til etter permitteringen. Permittering er derfor et lite egnet virkemiddel i instituttsektoren.

Sammenlignet med universitets- og høyskolesektoren og utenlandske forskningsinstitutt, har norske forskningsinstitutt lav basisfinansiering. Instituttsektoren opplever i økende grad konkurranse fra universiteter og høgskoler, samt fra konsulentbransjen. Høyere grunnbevilgning vil gi forskningsinstituttene større forutsigbarhet og langsiktighet, og bedre forutsetninger til å levere forskning og innovasjon av høy kvalitet tilbake til samfunnet.

Forskerforbundet har i en årrekke tatt til orde for økt basisfinansiering av forskningsinstituttene. Dagens situasjon aktualiserer dette kravet. Det er avgjørende å sikre at forskningsinstituttene kommer ut av koronakrisen i god stand, med nøkkelkompetansen i behold. Alternativet vil være svekkede forskningsinstitutter som vil trenge lang tid på å bygge seg opp igjen, og tilsvarende svekkede bidrag til forskning, innovasjon og omstilling – som er nettopp det Norge nå trenger.

Før påske tok Forskningsrådet til orde for å øke grunnbevilgningen til instituttsektoren med 700 millioner kroner. De foreslo også 40 millioner kroner til nye sentre for forskningsdrevet innovasjon, og en pott på 250 millioner kroner til næringsrettet forskning. Dette er tiltak Forskerforbundet helhjertet stiller seg bak.

Regjeringen har oppfordret alle virksomheter til å holde hjulene i gang så langt det lar seg gjøre. Når det gjelder instituttsektoren vil det være en mye bedre samfunnsinvestering å få på bordet en krisepakke eller lønnstilskudd, enn at samfunnet skal betale dagpenger til permitterte instituttansatte som verken kan forske eller søke forskningsmidler. Nå må forskningsminister Henrik Asheim og næringsminister Iselin Nybø på banen.