Pensjonering ingen hindring i akademia

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

FAKTA

Brit Salbu

• Alder: 75 år
• Utdanning:
  - 1966: Artium Riis skole, Oslo,
  - 1984: Dr. Philos kjernekjemi UiO
  - 1984 -1987: Stipendiat/Stedfortreder for Professor A.C. Pappas, Kjemisk Institutt, UiO.
• Karriere:
  - 1987- 2020: Instituttsjef/professor Isotoplaboratoriet/Seksjon Miljøkjemi, ved NLH/UMB/NMBU
  - 2013- 2020: Direktør CERAD Senter for fremragende forskning om Environmental Radioectivity
• Verv:
  - 1990: Medlem, Det Norske Videnskaps-Akademi, gruppeleder i 10 år
  - 2005: Fellow of the Royal Society of Chemistry
  - 2016: Honorary Professor, Nation Univ. of Environment and Life Sciences, Kyiv, Ukraine
• Priser:
  - 2008: Forskningsprisen, NMBU
  - 2013: The 4th International Union of Radioecology V.I. Vernadsky award “in recognition of her outstanding contribution to the development and dissemination of Radioecology”
  - 2016: The Chernobyl 30-year Memorial Medal from the Ukrainian Survivor Organization
  - 2019: Ridder av 1. klasse av den Kongelig St. Olavs orden.

Først: Det er hjerteskjærende å følge Russlands angrep på Ukraina. Jeg er æresprofessor ved Life Science universitetet i Kyiv og er dypt bekymret for mine venner i Kyiv og andre byer i Ukraina som har det forferdelig. De har jobbet på universitetet om dagen og sovet i bomberom om natten. Situasjonen er ikke bare tragisk for våre ukrainske kollegaer, men også for våre venner og kollegaer i Russland som nå er ekskludert overalt. Vi kan bare håpe at russerne snart tar til vettet og avslutter dette massedrapet på et naboland så raskt som mulig.

*

Nobelprisvinner Odd Hassel instruerte meg en dag i kjemikantinen: Brit – hvis du skal bli en kreativ forsker må du bytte forskningsfelt hvert 5. år eller jobbe med to ulike fagfelt samtidig. Jeg har derfor hatt et festlig og berikende forskerliv i 35 år med fokus på både radioaktivitet, atomulykker og atomvåpen samt på vannkvalitet og laksefisk, først ved Universitetet i Oslo (UiO), så ved NLH/UMB/NMBU.

les også

Norsk Tsjernobyl-helt utnevnt til ridder: – Jeg er overveldet

Min fysikerfar var svært opptatt av at hans døtre skulle ha god utdanning og realfagstudiet på Blindern var akseptabelt. Som Riisruss solgte jeg Russeavisen til min senere mentor Professor Alexis Pappas, den gang eneste professor i kjernekjemi, og legenden Ellen Gleditsch ved Universitetet i Oslo, og ble meget godt mottatt.

Som student jobbet jeg som første kvinnelige skiftleder på den store CDC 3300- maskinen på Blindern, og var hjelpelærer på de første EDB-kursene på UiO. Takket være Aleco ble jeg ikke en IT-gründer, men en kjernekjemiker-entusiast.

Som forsker på naturlig radioaktivitet, mottok jeg også «arven» etter Ellen Gleditsch.

Jeg har blitt oppfordret til å søke flere stillinger, både nasjonalt og internasjonalt, og har aldri angret på at jeg tok stillingen som Instituttsjef ved NLH, i sterk konkurranse med mange kjernekjemikere. Rektor Njøs ønsket meg velkommen og min femårsplan ble gjennomført på ett år.

Jeg ble meget imponert over handlingsevnen og viljen ved NLH, med kort vei til Rektor, til direktør for Landbruksvitenskapelig Forskningsråd og til Grue i Landbruksdepartementet hvis problemet måtte løses raskt. Det ble derfor helt uaktuelt å søke meg tilbake til UiO.

Det var Tsjernobyl tid da jeg kom til Ås, og det har vært en spennende reise fra Isotoplaboratoriet med 3,5 stilling til CERAD Senter for fremragende forskning knyttet til stråling, mennesker og miljø, med over 110 deltagere.

Mer enn femti ekspedisjoner i Norge og internasjonalt, fra Tsjernobyl til Nordområdene, Kola og Ural, fra reprosesseringsanleggene Sellafield og Dounreay i England, La Hague i Frankrike til Mayak i Russland. Fra atomprøvesprengninger og urangruvedrift i Sentral Asia til utarmet uran ammunisjon brukt i krigene i Kosovo og Kuwait. Fra atombombeulykken i Spania til reaktorulykken i Fukushima.

Parallelt med radioaktivitet forsket jeg sammen med professor Bjørn Olav Rosseland på laks, giftige blindsoner, følsomme livsstadier, samt studier av alle mulige biologiske effekter, og ikke bare laks, men all verdens fisk i mange verdensdeler.

Begge forskningsfeltene har store potensialer og fortsetter med nye generasjoner forskere.

Norge hadde god atomberedskap på 1950–60 tallet pga. atomprøvesprengningene. Mange institusjoner deltok med målinger og Helsedirektoratet ledet Statens Strålehygieniske Råd. Da sprengningene opphørte og Stortinget valgte bort kjernekraft på 1970 tallet, ble beredskapen neglisjert, Strålehygienisk Råd nedlagt, forskning og rekruttering sviktet, slik at få visste hva Bequerel var da Tsjernobyl ulykken inntraff.

Kunnskap og beredskap måtte gjenoppbygges i rekordfart. Mange forskningsgrupper uten faglig bakgrunn kastet seg over feltet, men forsvant da finansieringen avtok på 1990-tallet. Igjen ble beredskapskunnskapen skadelidende og vi var igjen ganske uforberedt da Fukushima ulykken inntraff.

Nå bør vi vel ha lært at kunnskap må være på plass når vi trenger det, og må vedlikeholdes og videreutvikles over tid.

les også

Kraftige reaksjoner mot statsråd Borten Moe

Som medlem av Oftedalskomiteen, nedsatt like etter Tsjernobyl-ulykken, måtte komiteen megle i konflikten mellom Statens institutt for strålehygiene og institusjoner i Trøndelag om stråledoser og effekt. Mange presseoppslag fylt med angst og uro bidro til meningsløs nedgraving av Frostasalaten i Trøndelag, til tross for faglige råd.

Angst og uro gjenspeiles i presse nasjonalt og internasjonalt, både når det gjelder urangruvedrift, atomreaktorer, reprosesseringsanlegg og ikke minst kjernekraft. På minnemøtet i Kyiv 20 år etter Tsjernobyl-ulykken ble konsekvensene for helse, miljø og økonomi oppsummert av mange FN organisasjoner (IAEA, FAO, OCHA, UNDP, UNEP, UNSCEAR, WHO, WB), Ukraina, Hviterussland, Russland og en rekke internasjonale forskere.

Færre enn hundre mennesker var påviselig døde av stråling innen 2008. Dette til tross, var jeg vitne til at Greenpeace representanten, uten faglig grunnlag, påsto i interview med pressen at 600 000 var døde av stråling bare i Ukraina. Lokal NGO rettet dette til 540 000 døde bare i Ukraina. Dette ble fremført på Dagsrevyen, og er stadig gjentatt.

NGOene refererte nok til antall personer som ryddet opp etter ulykken, men alle disse var selvsagt ikke døde. Tilsvarende, Greenpeace påsto at 20 000 var døde av stråling i Fukushima. Det er ingen døde av stråling i Fukushima, men av tsunami. Fake news, angst og uro om stråling kan bare motarbeides ved forskningsbasert kunnskap.

Mange kilder kan bidra til utslipp av radioaktivitet i fremtiden, både utilsiktede ulykker ved gamle atomanlegg og villede terrorangrep. Da konsekvens – og risikomodeller er beheftet med store usikkerheter, er det et viktig mål å redusere usikkerhet ved å fokusere på de faktorer som bidrar mest.

Vi må skille mellom reell og opplevd risiko, og sikre at beslutninger knyttet til stråling er vitenskapelig basert. Som medlem av den internasjonale Thorium komiteen avla vi en positiv NOU (2008) om thorium kjernekraft i Norge. Nærings- og energiminister Åslaug Haga (sp) uttalte da hun mottok rapporten: «Denne går rett i skuffen!»

Det er uvitenskapelig politisk «correctness» når en ekskluderer moderne kjernekraft fra det grønne skiftet. Sammenlignes fotavtrykkene for de ulike energiformer er kjernekraft åpenbart en av de «grønneste». Ser vi på utviklingen av Generasjon IV, Th saltsmeltereaktoren som går i Kina og fusjon i Europa og USA er det høyst forunderlig at Norge med sine Th resurser ikke engang vil følge med på kjernekraftforskningen i verden.

På sterk oppfordring av NMBU har jeg jobbet på overtid og fungerer fortsatt som rådgiver. Jeg vil takke gode medarbeider for stor innsats, ikke minst mer enn hundre ph.d. og masterstudenter, hvorav fem har blitt professorer.

Et stort hjertesukk: Har unge norske gutter forlatt akademia? De glimrer med sitt fravær når vi ser søkerlistene til mange fag, også naturvitenskap/kjemi/kjernekjemi. Ph.d.-søkere er norske kvinner og utenlandske menn. Det vitner om manglende stimulans allerede fra skoletiden, og noe må gjøres før vi mister for mange årskull.

Avslutningsvis har jeg tilhørt de privilegerte som har hatt jobb som hobby, men hva var vel livet uten gode venner, med golf, jakt og fiske, og ikke minst en tett og nær familie?

Salbu har publisert mer enn 350 internasjonale artikler innen kjerne/radiokjemi, analytisk og miljøkjemi, samt konsekvens - og risikovurdering knyttet til faktorer som bidrar mest til usikkerhet, samt om vannkvalitet og effekt på villaks/oppdrett. Hun har også veiledet/medveiledet mer enn 120 hovedfag/dr.grad-studenter hvorav fem har blitt professorer. Videre har hun deltatt på mer enn 50 ekspedisjoner nasjonalt og internasjonalt og deltatt i mange internasjonale forskningsprogrammer inkl. mer enn 30 EU prosjekter.

Les også:

emeritusens testament● iver H. brevik

Emeritus Iver H. Brevik: En klasse­reise fra Toten til Trond­heim

Følg de viktigste debattene i akademia på Khronos meningsside