Emeritus Iver H. Brevik: En klasse­reise fra Toten til Trond­heim

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det kan kanskje virke merkelig, men faktum var at for realfagsgymnasiaster oppvokst på tykkeste Østlandet i slutten av 1950-årene var ett av de mest attraktive studiestedene den fjerntliggende byen Trondheim!

Bare ifra min egen klasse av denne type – examen artium i Gjøvik i 1958 – var det hele 4 av guttene som reiste over Dovre opp til NTH og gjennomførte sine studier til sivilingeniør på ordinær tid. NTH hadde et høyt renommé og virket som en magnet på realfagsinteresserte ungdommer ifra hele landet.

FAKTA

Iver H. Brevik

• Alder: 83 år.
  
• Utdanning: Sivilingeniør, NTH, Linjen for teknisk fysikk, 1963. Dr. techn., NTH, 1970.
  
• Forkningsinteresser: Hydromekanikk, elektrodynamikk, kosmologi, Casimir effekt.
  
• Fire utvalgte arbeider:
  
  - I. H. Brevik: Experiments in phenomenological electrodynamics and the electromagnetic energy-momentum tensor. Physics Reports 52, 133 (1979).
  
  - I. H. Brevik and B. Shapiro: A critical discussion of different methods and models in Casimir effect. J. Phys. Communications 6, 015005 (2022).
  
  - I. H. Brevik and M. M. Chaichian: Electric current and heat production by a neutral carrier: an effect of the axion. Eur. Phys. J. C 82, 202 (2022).
  
  - N. Astrath et al. (10 forfattere): Unveiling bulk and surface radiation forces in a dielectric liquid. Light: Science & Applications, in press (2022).
  
• Priser:
  - American Biographical Institute’s «Gold Record of Achievement», 1996.
  - Outstanding Referee, American Physical Society, 2008.

Den sosiale bakgrunnen for oss som ble samlet i Trondheim på høsten var forskjellig; svært få av oss hadde foreldre med langtids akademisk utdannelse bak seg (min egen far drev skredderverksted).

les også

Førstegenerasjons-studenter er en vanskeligstilt, men «usynlig» gruppe

Klassereise? Begrepet er blitt moderne i våre dager, men for oss var begrepet ukjent, eller iallfall noe som vi tenkte svært lite på. Men det var likevel åpenbart – og for min del noe som jeg aldri har glemt - at vi var den første generasjon som fikk anledning til å ta en langtidsutdannelse på høgskole eller universitet. Man trengte nemlig realskole og gymnas som bakgrunn, og det var noe som det var langt imellom på bygdene.

Det fantes ingen lånekasse som ga støtte på det ungdomstrinnet. Mang en teoretisk innstilt ungdom forsvant over til ikke-akademiske yrker på grunn av denne praktiske barrieren.

Så jeg begynte på NTH allerede samme år som jeg tok examen artium, altså høsten 1958, på Linjen for teknisk fysikk. Vi var en liten klasse på 15 gutter.

Hvordan var så NTH-studiet, sett i ettertid? Våre erfaringer var jo forskjellige, men for min egen del kunne studieperioden grovt sett deles opp i to bolker. Den første bolken, de to første årene, var arbeidsmessig svært krevende, med fellesundervisning i obligatoriske fag som til dels vekket bare måtelig interesse (kjemilabben i første klasse var nærmest altoppslukende, den krevde innsats morgen, middag og kveld!).

Den andre bolken, de 2,5 siste studieårene, var imidlertid betraktelig bedre, med interessante og mer lettforståelige fag. I hele studieløpet var lærerkreftene gode, og i siste del fikk vi jo personlig nærmere kontakt med noen av foreleserne også. Og all foreningsaktiviteten utenom selve skolen var verdifull, slik som den jo også er også i våre dager.

I januar 1962 ble jeg vitenskapelig assistent ved Institutt for teoretisk fysikk, NTH, og ble værende der i forskjellige midlertidige stillinger fram til 1972, bare avbrutt av to års opphold ved Nordisk institutt for teoretisk fysikk – Nordita – i København. Instituttleder ved teoretisk fysikk var professor Harald Wergeland, en markant personlighet innen norsk og nordisk fysikk med stor internasjonal kontaktflate.

les også

Farvel til forelesningen og takk for meg

Noe av det som jeg husker best fra denne tiden, var at vi fikk relativt ofte besøk av internasjonale celebriteter. For eksempel holdt japaneren Hideki Yukawa – første japanske nobelprisvinner – en entusiastisk forelesning i vårt bibliotek. Forelesningen, et akademisk kunstverk, sitter fast i minnet ennå. Og andre tilsvarende størrelser, som kjemikeren Linus Pauling, kom også innom.

Den som gjorde mest inntrykk var imidlertid matematikeren og universalgeniet Norbert Wiener, kybernetikkens far. Han besøkte oss i mars 1964. Ett av de få tilfelle i mitt liv jeg har fått anledning til å betrakte et geni på nært hold. Han var ikke bare matematiker, men også en fremragende biolog, lingvist og filosof (hans bok Gud og Golem A/S, utgitt posthumt på Cappelens Upopulære Skrifter i 1964, med et interessant forord av Piet Hein, anbefales!).

Wiener holdt to forelesninger hos oss, først en i biblioteket med personlige betraktninger, bl.a. om hvordan han arbeidet som forsker. Han fortalte at han aldri begynte med et prosjekt etter å ha lest andres arbeider: han begynte i stedet selv, ut ifra ideer i sitt eget hode, og leste faglitteraturen først langt ut i løpet. Sikkert en god rutine for ham, men kanskje ikke så lett å etterleve for andre!

Deretter fulgte vi ham over til ett av sentralbyggene hvor han holdt en offisiell forelesning (emnet huskes imidlertid ikke!). Tok så nattoget til Stockholm, men døde plutselig under oppholdet der noen få dager senere Så hans siste forelesning ble faktisk gitt hos oss.

Et annet særtrekk ved Wergelands lederstil var at han kunne sette sine unge medarbeidere til krevende oppgaver innen undervisning. For eksempel fikk jeg som 24-åring i oppdrag å forelese videregående kvantemekanikk for studenter i øvre årskurs . En tøff start som foreleser!

Jeg ble dr.techn. ved NTH i 1970, og søkte etterpå på stilling som universitetslektor i fysikk, en stilling som jeg imidlertid ikke fikk. Som nr. 2 på listen over kvalifiserte søkere måtte jeg vente til nr. 1 fikk bestemt seg, og det tok lang tid. Så i mellomtiden søkte jeg på en annen stilling, som realfagslektor i Forsvaret lokalisert på Luftkrigsskolen i Trondheim, og ble ansatt der. Jeg ble værende i den stillingen i lang tid, hele 16 år.

Som ansatt i ren undervisningsstilling betydde dette mindre tid og anledning til forskning, men stillingen medførte til gjengjeld definitive fordeler for en familiemann: fast lønn, intet publiseringspress, heller intet press til å måtte flakke omkring til korttidsopphold på internasjonale institutter.

Jeg er professor Per Christian Hemmer stor takk skyldig for den anledning han ga meg til å opprettholde kontakt med mitt gamle institutt denne tiden. I perioden 1977-79 ble jeg ganske plutselig prosjektleder for et forsøk innen hydrodynamikk, organisert av professor Per Møller Bruun ved daværende Institutt for marin byggteknikk. Dette på grunn av en vakans.

Jeg hadde på denne tiden redusert undervisningsbelastning, og fikk etter hvert et grunnlag i hydromekanikk, slik at jeg kom tilbake til NTH som professor i mekanikk ved Institutt for mekanikk, nåværende Energi- og prosessteknikk, NTNU, høsten 1988.

Senere har jeg blitt værende ved dette institutt, og har hatt en god tid her. Hadde regulære forelesninger fram til fylte 70 år, fortsatte deretter på samme måte i 10 år til, som professor tilsatt på pensjonistvilkår. Så jeg foreleste regulære kurs fram til fylte 80 år. Driver noen forskning fremdeles, og har dermed arbeidet sammenhengende i akademia i 60 år. Er forfatter eller medforfatter til noe over 300 vitenskapelige artikler.

Så det kan nå være betimelig for leseren å spørre: har forfatteren ut ifra sine erfaringer noen bestemte oppfatninger om tilstanden i norsk forskning? Ikke så mye.

les også

Det har vært et privilegium

Det er bare å konstatere at for de fleste i fast undervisningsstilling ved universitetene er arbeidsforholdene gode, med rimelig undervisningsbelastning (mindre enn hva som er vanlig både i USA og i Det fjerne østen). Våre universitetsbiblioteker, f.eks., er jo fremragende, internasjonalt sett. Men det er lett å se at det er også skavanker i systemet.

Bruken av midlertidige stillinger, inkludert de såkalte "faste" stillinger såfremt økonomisk støtte kan skaffes, har i senere år utviklet seg i uheldig retning. At forskere skal gå som midlertidig ansatt i 20 år eller mer er ikke til gagn for noen i det lange løp.

Ett punkt vil jeg til slutt legge vekt på, nemlig behovet for basiskunnskap både for student og forsker. Det er jo ganske vanlig å skjelne mellom anvendt og grunnleggende forskning, hvor førstnevnte kategori anses som viktigere enn den andre.

Jeg har inntrykk av at fordelingen av forskningsmidler er skjev; adgangen til forskningsmidler i basisfag særlig fra NFR er blitt urimelig trang. Tildelingsprosenten for slike stipend som FRINATEK sies å ligge mellom 5 og 10, noe som virker direkte demotiverende for søkerne. Dette er selvfølgelig ingen ny observasjon.

Og gjennom mitt eget liv har jeg lagt merke til – i eksempel etter eksempel - at de beste anvendte forskerne har gjerne en fortid innen grunnforskning på en eller annen måte.

Les også:

Debatt ● lisa reutter

Hvorfor velger egentlig ikke flere nordmenn å ta ph.d?

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside