På god vei mot at norske vitenskapelige artikler er åpent tilgjengelig

Regjeringen har som mål at alle norske vitenskapelige artikler finansiert av offentlige midler skal være åpent tilgjengelige innen 2024. Etter våre beregninger er vi på god vei allerede. Mesteparten av artiklene fra norsk forskning kan nå leses overalt i verden uten abonnement på de vitenskapelige tidsskriftene. Dette skjer på tre måter:

Gull åpen: 30 prosent av artiklene publiseres i tidsskrifter som ikke krever abonnement.

Avtalt hybrid: 20 prosent av artiklene utkommer i tidsskrifter som krever abonnement, også fra norske institusjoner. Men det er inngått nasjonale avtaler om at de norske artiklene kan leses verden over uten abonnement.

Frikjøp: 10 prosent av de øvrige artiklene er åpne fordi forskere betaler individuelt for at deres artikkel kan leses verden over uten abonnement.

Som vi skal se, er dette forsiktige anslag. Dessuten ser vi bort fra såkalt grønn åpen tilgang (deponering i arkiv). Uansett kan mesteparten av artiklene fra norsk forskning leses åpent i 2020. Dette har skjedd fort.

Publisering fra norsk forskning i abonnementsfrie tidsskrifter økte fra 9 prosent i 2011 til 23 prosent i 2018. Så kom 2019 og Plan S. Åpen publisering fikk mer oppmerksomhet enn noensinne. Samtidig vokste verdensmarkedet for åpne tidsskrifter. Forfatterbetaling er lukrativt. Derfor er 30 prosent i 2020 et forsiktig anslag.

Forlagene kaller de nasjonale avtalene for «Publish and Read». Begge deler koster penger. Vår betegnelse på denne formen for åpen publisering er «avtalt hybrid». En institusjon som er med i avtalen, betaler både for å lese tidsskriftene og for å publisere sine artikler, men institusjonens egne artikler kan leses uavhengig av abonnement verden over. Siden våren 2019 har norske konsortier inngått slike avtaler med seks store internasjonale utgivere av vitenskapelige tidsskrifter: American Chemical Society, Cambridge University Press, Elsevier, Sage, Springer og Taylor & Francis.

Vårt anslag av disse avtalenes virkning er forsiktig. Vi har tatt hensyn til at ikke alle norske forskningsinstitusjoner er med i hver avtale. Ti prosent av de norske artiklene i de samme tidsskriftene er fra institusjoner utenfor avtalene. Dessuten er avtalene begrenset til artikler hvor norske forskere er korresponderende forfattere. Dermed reduseres omfanget til halvparten.

Uten disse begrensningene ville avtalene ha åpnet 40 prosent av alle norske artikler. Vi halverer anslaget fra 40 til 20 prosent og tar dermed hensyn til at de inngåtte avtalene må ha ført til økt publisering i de samme tidsskriftene. Det er de senest tilgjengelige tall fra Cristin i 2018 som ligger til grunn for vår simulering.

Forfatterbetaling er nå en klart økende inntektskilde blant kommersielle vitenskapelige tidsskrifter som fortsatt tar betalt for abonnement. Hver gang en ny artikkel blir akseptert for publisering, får forfatteren rutinemessig spørsmål om man ønsker å betale for åpen tilgang. Det vil man jo, hvis institusjonen betaler. Artikkelen blir synlig og tilgjengelig fra første stund, også i akademiske sosiale medier. Dessuten bidrar man til åpning, et viktig mål i norsk forskningspolitikk.

Vi anslår likevel frikjøp forsiktig til 10 prosent. Grunnen er at en vesentlig del av de samme artiklene nå inngår i kategorien «Avtalt hybrid». Dessverre mangler vi en nasjonal oversikt over denne ukjente utgiftsposten i norsk forskning.

I Khrono har flere hevdet at nivå 2 i den norske publiseringsindikatoren er til hinder for åpen publisering. For å oppklare dette spørsmålet, må man telle andeler av de artiklene som faktisk publiseres, ikke andeler av tidsskriftene som artiklene kan forekomme i.

De fleste tidsskrifter i det norske kanalregisteret blir sjelden eller aldri brukt av norske forskere. Dessuten er det forskjell i volum. Noen tidsskrifter har flere tusen artikler i året, andre bare et dusin.

For å undersøke forholdet mellom nivå 1 og 2 har vi simulert «Gull åpen» og «Avtalt hybrid» på 21 400 vitenskapelige tidsskriftsartikler i Cristin i 2018. Vi holder Frikjøp utenfor fordi dette er en ukjent størrelse. Vi tar med de nevnte begrensningene i Åpent hybrid-avtalene. Resultatene, som vel å merke gjenspeiler publiseringsmønsteret før 2019, er vist i figuren under.

I alle fire fagområder samlet dekker «Gull åpen» 10 prosent av artiklene på nivå 2 og hele 27 prosent av artiklene på nivå 1. Omvendt dekker «Avtalt hybrid» 15 prosent av artiklene på nivå 1 og hele 26 prosent av artiklene på nivå 2. De to kategoriene er komplementære: «Gull åpen» med mange nye tidsskrifter har størst dekning på nivå 1. «Avtalt hybrid» med mange veletablerte og prestisjetunge tidsskrifter har størst dekning på nivå 2. Man kan i like stor grad publisere åpent på begge nivåer. Det avhenger bare av betaling.

De nye norske hybrid-avtalene med internasjonale forlag gjør virkelig en forskjell. En femtedel av norsk artikkelproduksjon kan nå leses verden over uten abonnement! Andelen vil sikkert øke. Men en femtedel av våre artikler utgjør bare et par promille av verdensproduksjonen. Resten av verden må fortsatt betale abonnement for å lese de øvrige 99,8 prosent av artiklene i de samme tidsskriftene.

Vi betaler gjennomsnittlig omkring 20.000 kroner for hver artikkel vi publiserer åpent. Ifølge vår simulering innebærer det en kvart milliard i året i forfatterbetaling. Det er fint at norsk forskning er åpnet. Men er det på tide å se på regningen?

Mange spår at prisforskjellene mellom tidsskriftene vil øke. Det kan bli dyrt å publisere i et femstjerners tidsskrift i framtiden. I dette perspektivet er alternativet «Gull åpen» særlig interessant. En fjerdedel av de norske artiklene i «Gull åpen» publiseres uten forfatterbetaling, mens tre fjerdedeler er avhengig av betaling.

Mye av den første fjerdedelen er knyttet til overgangen til abonnementsfrihet uten forfatterbetaling for de norske sentrale tidsskriftene i humaniora og samfunnsvitenskap, som vi selv har bidratt til. I de andre tre fjerdedelene finner vi en økende mengde internasjonale tidsskrifter og forlag som tilbyr rask publisering mot betaling, se for eksempel diskusjonen om MDPI i Dagens Næringsliv av NTNU-forskerne Ole Bjarte Fosso og Jonas Kristiansen Nøland og vårt svar i samme avis.

UHR-Publisering har det faglige ansvaret for utviklingen av den norske publiseringsindikatoren og sammenhengen med utviklingen i vitenskapelig publisering og forskningskvalitet generelt. Åpningen av norsk forskning er viktig, men samarbeidet vårt med fagmiljøene om å ta inn og heve gode åpne tidsskrifter, og å holde de dårlige utenfor, har blitt mer intenst og krevende. Sektoren har dessuten økende behov for å følge utviklingen i vitenskapelig publisering med gode oversikter og kritisk distanse. UHR-Publisering vil bidra med analyser og oversikter for å møte dette behovet.

LES OGSÅ

Betaler dobbelt og nektes tilgang: Tar oppgjør med effekten av Plan S-avtaler