Betaler dobbelt og nektes tilgang: Tar oppgjør med effekten av Plan S-avtaler
Åpen tilgang. Kun ni forskningsinstitusjoner er med på alle tidsskriftavtalene med de fire store forlagene. Nå har forskningsinstituttene sendt en bekymringsmelding der de etterlyser en plan for alle de som ikke er med — og tegner et skremmebilde av hva som kan skje hvis ikke noe gjøres.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
I oktober landet Norge den siste av fire store avtaler med de fire største forlagene. Gjennom avtalene som Unit, direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning, forhandlet fram, får forskere lesetilgang til forlagenes tidsskrifter, samtidig som de får publisere i forlagenes tidsskrifter under åpen tilgang. Kravet om åpen tilgang var det springende punktet i forhandlingene.
Dette er en bekymringsmelding. Mange er bekymret i denne saken.
Lars Holden
Men det er bare ni institusjoner som er med på alle de fire avtalene, viser tall fra Unit. 13 institusjoner deltar i tre av avtalene. Resten er bare med i to eller én av avtalene — og noen i ingen av dem.
(Du kan se hele oversikten over hvem som er med i avtalene nederst i saken.)
I et brev Forskningsinstuttenes fellesarena, foreningen som samler flere titalls forskningsinstutter utenfor universitetene og høgskolene, har sendt til Kunnskapsdepartementet, peker foreningen på en rekke problemer som oppstår for alle de som står utenfor én eller flere av avtalene.
Det mest prekære problemet er at avtalene skaper ulike økonomiske forutsetninger for de som står innenfor og utenfor avtalene: Er institusjonen innenfor, kan forskere både lese og publisere artikler til én og samme fremforhandlede pris. Står institusjonen utenfor må den betale dobbelt, både for å lese og å publisere åpent tilgjengelig.
Du kan lese hele brevet, åpent tilgjengelig, her.
Tvinges til å betale ekstra
Tanja Storsul, direktør for Institutt for samfunnsforskning, sier hun mener avtalene Unit inngikk med de fire store avtalene er et skritt i riktig retning. Men hun advarer mot å tro at man med avtalene er i mål med kampen om å snu markedet og få på plass åpen publisering.
— De store avtalene er antakeligvis noe som må til for å «flippe» forlagene til å gå for åpen publisering, og det er flott. Men for noen av oss har verden blitt vanskeligere etter avtalene, sier Storsul til Khrono.
De institusjonene som står utenfor avtalene, og også de institusjonene som publiserer artikler så seint på året at kvoter for antall publiseringer hos forlagene er brukt opp, må betale for å publisere under åpen tilgang, i tillegg til å betale for lesetilgang. Dette betegnes som en såkalt hybridløsning.
— Vi betaler abonnementsavgift for å lese, og deretter betaler vi for å kjøpe ut og åpent publisere hver enkelt artikkel hos oss selv. Vi gjør det fordi vi ser en forventning om at artikler nå skal være åpne og fordi åpen forskning når lenger. Forskere er opptatt av å nå ut med forskningen, og man når ut til folk utenfor akademia, forklarer Storsul.
Og slik blir prisen høyere for flere institusjoner, og ikke lavere, slik en av motivasjonene for hele Plan S var, ifølge direktøren. Hun håper tidsskriftene blir helt og fullt med på åpen tilgang, men per nå mener hun situasjonen er krevende for de som står utenfor avtalene.
Årsaken til at mange institutter og institusjoner ikke kjøper seg inn i alle de fire avtalene, er ifølge brevet fra Forskningsinstituttenes fellesarena at pakkene er for store. For et institutt innen et begrenset forskningsområde, er det for eksempel ugunstig å betale for tilgang til 2000 tidsskrifter, som er et typisk volum på de store avtalene.
Storsul forteller at Institutt for samfunnsforskning ikke er med på noen av de fire store avtalene Unit inngikk i fjor, men i stedet har abonnement på enkelttidsskrifter som er relevante for forskerne og instituttet. Den eneste forlagsavtalen instituttet deltar i, er hos forlaget Sage, men der har ikke Unitt inngått noen avtale ennå.
— Siden vi ikke deltar i noen av de store avtalene, betaler vi rundt 2000 pund per artikkel for at den skal bli åpent tilgjengelig og at vi kan legge den i vårt åpne vitenarkiv og gjøre den Plan S-kompatibel, sier Storsul.
Med dagens kronekurs utgjør det over 20.000 kroner.
Tegner skremmebilde
Storsul trekker fram fire punkter som del av et fryktet scenario, dersom ikke myndighetene hensyn til alle de som står utenfor avtalene.
- Institusjonenes økonomi kan bli avgjørende for hvor mye en institusjon publiserer. Er budsjettet brukt opp, kan det blir stopp i publiseringen.
- Ledelsen ved institusjonene, og ikke forskere selv, kan komme til å måtte ta avgjørelser om hvem som skal kunne publisere hvor. Det er en situasjon ingen leder ønsker seg, mener Storsul.
- Et mer komplisert system for abonnement og publisering kan gi flere fakturaer og bety mer administrasjon for de som står utenfor avtalene med strømlinjeformede nettløsninger.
- Valget av korresponderende forfatter kan bli avgjort av hvilken institusjon forfatterne tilhører. Man kan komme til å velge den som tilhører institusjon som kommer inn under avtalene.
— Når man er flere som samarbeider om en artikkel fra ulike institusjoner, er det en viss synlighet og prestisje tilknyttet å være korresponderende forfatter med et reelt ansvar for publiseringen. Hvis det er ulike vilkår for institusjonene som er involvert, kan det være med på å avgjøre hvem som blir korresponderende forfatter. At forlagsavtalene skal avgjøre det, er ikke en vei noen ønsker å gå, sier Storsul.
Mener Unit gikk med på å betale for mye
— Dette er en bekymringsmelding. Mange er bekymret i denne saken. Bare de absolutt største er med i alle avtalene, og selv om de nok har med seg det meste av publiseringsvolumet, er det faktisk sånn at de fleste forskningsinstitusjonene ikke er med.
Det sier Lars Holden, styreleder i Forskningsinstituttenes Fellesarena og direktør for Norsk Regnesentral, et forskningsinstitutt som ikke er med i noen av avtalene. Det er Holden som har signert brevet til Kunnskapsdepartementet.
Holden mener det er bra at Unit har forhandlet fram avtalene med de store forlagene, men han ønsket at avtalene skulle bidra til å redusere kostnadene for å kunne lese og publisere.
Med dagens avtaler kan vi risikere at forskere fra institusjoner som er med i avtalene kan publisere i noen tidsskrifter innenfor Plan S, mens forskere fra andre institusjoner ikke kan publisere i de samme tidsskriftene.
Lars Holden
— Mitt inntrykk er at kostnadene går opp med disse avtalene. I avtalene har Unit hatt vekt på å i det hele tatt komme fram til en avtale, og det man har gjort for å få til det, er rett og slett å betale litt for mye. Kostnadsnivået var drivkraften for å komme i gang med Plan S, men hele Plan S har foreløpig gjort for lite for å få ned kostnadsnivået. Man kunne gjort mer, konstaterer Holden.
Ber om likebehandling
Men enda viktigere enn kostnadene, er spørsmålet om likebehandling, mener han.
— Med dagens avtaler kan vi risikere at forskere fra institusjoner som er med i avtalene kan publisere i noen tidsskrifter innenfor Plan S, mens forskere fra andre institusjoner ikke kan publisere i de samme tidsskriftene. Dette vil være tilfelle hvis forlagene krever en sperrefrist før artiklene kan publiseres. Hvis avtalene var mer fleksible når det kom til hva som umiddelbart kunne publiseres mot en hybrid betaling, ville man unngått denne forskjellsbehandlingen. For forlagene vil det kunne medføre økt publisering i deres tidsskrifter, sier Holden.
Å publisere en artikkel i Nature, koster ifølge instituttdirektøren over 4000 euro i såkalt «APC» — publiseseringsavgift. Det er et eksempel på en APC Holden mener er for høy.
Derfor oppfordrer han Coalition S, sammenslutningen som står bak Plan S, om å i større grad promotere tidsskrifter som både har god kvalitet og som har en lavere publiseringsavgift. Med sistnevnte strategi kan kostnadene drives ned av seg selv, mener Holden.
— Da bruker man markedskreftene til å få en ønsket utvikling, sier han.
Statsråden: — Vi gjør ikke dette for å spare penger
Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø skriver i en e-post til Khrono at hun forstår instituttenes bekymring og at hun er enig i at overgangsavtalene ikke er perfekte. Samtidig har det skjedd mer med åpen publisering det siste året, enn de foregående ti årene, påpeker Nybø. Og arbeidet mot åpen publisering fortsetter, skriver hun.
— Plan S har satt fortgang i en prosess som nesten alle har vært enige om, men som har stått mer eller mindre stille i mange år, heter det i svaret fra Nybø.
— Plan S er blant annet skapt for å gjøre det billigere å lese og publisere — nå forteller mange at det foreløpig er dyrere. Har avtalene med de store forlagene utilsiktede konsekvenser, eller må man regne med dette i en overgangsperiode?
— Vi må ha blikket fast festet på samfunnets tilgang til forskningsresultater. Vårt primære mål har aldri vært at vi ikke skal betale for kvalitetssikring og redaksjonelle tjenester. Vi gjør ikke dette for å spare penger, skriver statsråden.
— Har man noen forslag til tiltak til det instituttene beskriver?
— Jeg skjønner veldig godt at instituttene vil ha et opplegg som ikke opprettholder dagens system. Jeg vet at Unit og Forskningsrådet er klar over dette og jobber med saken.
Forbereder nye forhandlinger for å utvide avtalene
Nina Karlstrøm leder forhandlingene med de store forlagene på vegne av Unit, som seksjonssjef for lisensavtaler og åpen tilgang i direktoratet. Hun sier de ulike avtalene varierer i innhold, men er enig i at det kan ha blitt dyrere for de som står utenfor, dersom de publiserer åpent.
— Det har blitt dyrere hvis de nå kjøper fri artikler for å publisere åpent der de før publiserte i lukkede tidsskrifter. De som i dag ikke er med i avtaler og velger å publisere åpent, vil få økte kostnader, sier Karlstrøm.
— Du mener de kunne fortsatt publisert i lukkede tidsskrifter, fram til Plan S trår i kraft?
— Vi er glade for at de publiserer åpent i tråd med regjeringens målsetting.
Forskningsinstituttenes Fellesarena ønsker seg et tillegg til dagens avtaler, som gir bedre vilkår for de som står utenfor avtalene. Karlstrøm erkjenner at instituttsektoren har noen utfordringer man så langt ikke har klart å løse med avtalene, men åpner for avtaletillegg slik instituttene ønsker:
— Da vi forhandlet fram avtalene, forhandlet vi med utgangspunkt i kostnadene for hver enkelt avtale på vegne av deltakerne som allerede var medlemmer i avtalene. Nå når avtalene er på plass, planlegger vi å gå tilbake til forlagene for å forhandle fram tillegg der vi får økt antall publikasjoner fra Norge, uten at nye institusjoner må betale fulle abonnementspakker. Men de vil fortsatt måtte betale publiseringskostnader, sier Karlstrøm.
Storsul ønsker fagspesifikke avtaler
Tanja Storsul ved Institutt for samfunnsforskning trekker fram flere forslag til tiltak som kan bedre situasjonen for de som står utenfor avtalene. For å gi mindre byråkrati og saksbehandling, kan en mulighet være å utvide avtalene rent teknisk og invitere de som står utenfor avtalene inn i velutviklede tekniske løsninger som brukes for innsending av artikler hos de store forlagene.
— For de som tilhører institusjoner som er del av avtalen, men som har brukt opp kvoten for antall publiserte artikler, er det fortsatt mulig å sende inn artikler gjennom forlagenes systemer. Dette er enkle systemer, og kunne de utenfor også benyttet dem og heller få faktura fra Unit med jevne mellomrom, ville det vært enklere, sier Storsul.
En annen løsning er å forhandle fagspesifikke avtaler med forlagene, der man får tilgang til et utvalg tidsskrifter innenfor sitt fagfelt.
— Det vil kunne gjøre det enklere å bli med i avtalene, men jeg forstår samtidig at dette er krevende forhandlinger. Det er ikke bare-bare å skulle øke antall avtaler med hvert forlag, men det ville vært en bedre løsning for oss, sier Storsul.
— Kan det være aktuelt at dere også forhandler fram fagspesifikke pakker, Nina Karlstrøm i Unit?
— Unit forhandler noen slike avtaler i dag, og mange institusjoner, både de som er med i våre avtaler og de som står utenfor, forhandler egne avtaler med forlag. Det er et spørsmål om prioritering om Unit skal forhandle flere slike fagspesifikke pakker, sier Karlstrøm.
