OsloMet har selv en stor det av ansvaret for at det er for få «kvalifiserte» tolker i Norge

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

OsloMet er rørende bekymret for mangelen på kvalifiserte tolker. I Khrono 18. januar gir dekan ved Fakultetet for lærerutdanning og internasjonale studier, Sarah Paulson, inntrykk av at det er helt nytt og uventet at det mangler tolker, selv om hun siterer gamle tall vi alle har sett mange ganger før.

Grunnen til OsloMets bekymring er kanskje heller at de nå har uteksaminert det første bachelorkullet og gjerne vil feste grepet om tolkeutdanningen før andre får somlet seg til å komme på banen. «Vi bidrar gjerne med å utdanne flere», sier dekanen. Så følger en lang, sørgelig og velkjent beskrivelse av situasjonen i NAV og andre steder. Så slipper hun katten ut av sekken: «Men vi er avhengig av økt finansiering for å kunne gjøre dette.»

OsloMet har siden 2017 har eneansvar i Norge som tilbyder av bachelorstudium i offentlig tolking. Dette ansvaret kan det diskuteres om de har forvaltet godt og om det er heldig at én, eneste institusjon monopoliserer en hel profesjons eneste utdanningsvei.

les også

Vi trenger flere kvalifiserte tolker i offentlig sektor

OsloMet har selv en stor det av ansvaret for at det er for få «kvalifiserte» tolker i Norge – de har omdefinert begrepet. Tidligere kunne brukere se alle tolkens kvalifikasjoner, både universitetsutdanninger, kurs og bokutgivelser. I det nye registeret, NTREG, sørget OsloMet for at ingen andre kurs eller utdanninger enn deres egne gir uttelling i form av synlige kvalifikasjoner. Mange av oss har andre, minst like relevante utdanninger, som OsloMet effektivt har fjernet blant kvalifikasjonene i Tolkeregisteret.

Det er underlig at hverken språkstudier, juss eller statsvitenskap skal telle, bare et nettstudium der opptakskravene er mildest talt lave i forhold til alle andre profesjonsstudier. Nødvendig å kunne juss for å tolke i retten? Nja… Kunne norsk på et svært høyt nivå? Tja…

Mange av oss ønsker oss et alternativ til utdanningstilbudet ved OsloMet, som kan kritiseres for å ha ikke bare bekymringsfullt slappe opptakskrav, særlig sammenlignet med for eksempel døvetolkstudiet, men også altfor lite terminologiarbeid, ingen reelle realiastudier og, ikke minst, for lite praktisk øving.

Mange av oss vil også gjerne oppfylle IMDis krav om å holde oss faglig oppdatert og delta på etterutdanning. Det er teoretisk mulig, men ikke i Norge – det finnes ingen andre tolkekurs. Andre relevante kurs eller utenlandske tolkekurs gir ingen uttelling i Registeret eller lønnsmessig, for OsloMet har i tillegg sørget for at bare deres egne kurs gjøres synlige i registeret. En kort, muntlig ferdighetsprøve i norsk og tolkespråket, som ikke ville gitt bestått på videregående, kvalifiserer i registeret, men ikke diplomstudier i tolking, en jusgrad eller bokutgivelser av f eks ordbøker eller annen, relevant faglitteratur.

OsloMet har også ansvaret for, les kontrollen med, autorisasjonsordningen for tolker. Der er strykprosenten høy, men den burde vært enda høyere. Det i seg selv burde tilsi at kortere kurs, som ikke nødvendigvis må bli del av en bachelor, ville være til stor nytte for mange av disse kandidatene.

Men nå skal vi alle skvises gjennom en bachelor mange av oss ikke kan ta, ofte fordi språket ikke tilbys eller det ikke er nok plasser, eller ikke vil ta, fordi vi har 5-10 års høyere utdanning allerede på et langt mer krevende nivå, eller fordi vi synes utdanningen er for dårlig. Mange av dem som ikke står til autorisasjonsprøven, er likevel ute i felten og tolker, det er urealistisk å tro at alle disse ville kunne sluses gjennom et gradsstudium, selv om det til enhver tid var nok studieplasser i de etterspurte språkene.

Det er rundt 600 000 tolkeoppdrag i året, og noe over 1200 «kvalifiserte» tolker i registeret. OsloMet har vært notorisk uinteressert i å tilby kurs til andre enn de som skal ta hele bachelorstudiet, selv om behovet altså er skrikende, og selv om mange nesten ferdige studenter venter på å få fullført – manglende moduler settes ikke opp. Enkeltkurs eller mindre bolker ville være langt mer effektivt for å bøte på mangelen på kvalifiserte tolker enn å tvinge alle gjennom et 3-årig studium. Men det er det ikke penger i. Finansieringsmodellen for høyere utdanning premierer fullførte studier på normert tid.

Når dette er sagt, er det hevet over tvil at tolkeutdanningen ved Universitetet i Oslo, nå nedlagt, og ved OsloMet har hatt en stor og positiv påvirkning på kvaliteten på tolking i offentlig sektor i Norge, og jeg deler fullt ut OsloMets ønske om at det må bli mange flere kvalifiserte tolker på markedet snarest mulig.

les også

Tolkestudenter fortviler over dårlig kvalitet og mye stryk

Men skal utdanningstilbudet for tolker utvides, må vi ha en offentlig diskusjon om hvem som skal tilby den og hvordan, det vil si om bare én institusjon skal bestemme hva innholdet i en slik utdanning skal være, om det bare skal være hele utdannningsløp, hva opptakskriteriene skal være, og hvilket ferdighetsnivå det skal kreves for å bestå. Denne diskusjonen er desto viktigere idet OsloMet nå har inngått en omfattende avtale med det internasjonale selskapet Hero om samarbeid i profesjonsutdanningene, inkludert praksisplasser. Hero driver stort i asylmottak og tolking, og har nettopp vunnet anbud om tolking for de største og viktigste politidistriktene i Norge.

Slik kontrollerer noen få aktører vårt arbeidsmarked: IMDi kontrollerer muligheten til å bli godkjent som kvalifisert tolk gjennom Tolkeregisteret, OsloMet har hatt avgjørende innflytelse på det nye registerets utforming i en prosess som ble ledet av en tidligere mangeårig ansatt ved OsloMet, og universitetet har monopol på kurs/gradsstudium som det eneste som gir uttelling i det samme registeret de selv har designet. Slik skaper man et captive market.

At Høgskolen på Vestlandet nå også tilbyr grunnkurs i tolking i offentlig sektor endrer ikke på dette, kurset må følge OsloMets oppskrift. OsloMet skal videre samarbeide om profesjonsutdanningene og praksisplasser med et stort konsern, Hero, som kontrollerer en stadig større del av tolkemarkedet og har en klar interesse i å påvirke utformingen av studiet.

Dette lover ikke godt. Men viktigst er at så lenge det er fri flyt mellom IMDi og OsloMet, slik at det mest av alt ligner på en avansert bytte-hatt-lek, er det lite håp om at det blir særlig fart i kvalifiseringen av tolker i offentlig sektor i Norge.

Dekanens hjertesukk minner meg om tittelen på en bok om dansk bistand for noen år siden: Her går alt godt, send flere penger!