Opprustning gjennom kunnskap

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi lever i en tid preget av uro, krig og fremvekst av ekstreme ideologier. Samtidig står sosialdemokratiet overfor utfordringer i flere land. I norsk kontekst vokser høyrepopulisme, som ofte forfekter enkle løsninger og enkle fiendebilder. Med andre ord, vi møter nye, komplekse problemer, og våre etablerte trygghetsstrukturer slår sprekker, hvilket igjen bidrar til frykt og polarisering.

I fjor besluttet regjeringen å iverksette en massiv opprustning av forsvaret, som skal pågå frem til 2036. I møte med økt usikkerhet virker dette som en betimelig respons: troen på at mer makt og mer våpenarsenal kan stagge voksende uro, og beskytte oss mot en stadig strøm av trusler i nyhetsbildet. 

Spørsmålet er om «mer vondt» egentlig fordriver «vondt», eller om vi samtidig burde investere i en annen form for opprustning — nemlig den akademiske.

statsbudsjettet 2025

Forskning i Forsvaret i sterk vekst. NTNU i Ålesund vil være med

Samtidig som regjeringen i fjor vedtok en massiv opprustning av forsvaret, kuttes det kraftig i universitets- og høyskolesektoren. Universiteter og høyskoler rundt om i landet kutter i budsjettene, innfører stillingsstopp og tilbyr sluttpakker. En umiskjennelig følelse av pessimisme og usikkerhet brer seg i sektoren.

Disse kuttvedtakene — som angivelig skal sikre bærekraft i sektoren — kan paradoksalt nok føre til det motsatte, ved å svekke selve grunnfjellet i norsk kunnskapsutvikling. Færre ansatte vil resultere i mindre forskning og færre publikasjoner. Dessuten vil det ikke være like fristende å begynne på et ph.d.-løp, som vitterlig nok er krevende i seg selv, dersom mulighetene for en akademisk karriere virker å svinne hen. 

Mens forsvaret styrkes med store summer, kuttes det i akademia med en ublid intensitet. Den skjeve fordelingen mellom forsvarsmilliarder og ressurser til forskning og utdanning tydeliggjør hvilke verdier og prioriteringer vi legger til grunn når samfunnet står overfor store utfordringer.

Det finnes imidlertid en annen måte å møte politisk og sosial uro på enn ensidig militær opprustning: å styrke institusjonene for kritisk tenkning, historisk bevissthet og samfunnsengasjement. 

Historien viser at militærkappløp sjelden er svaret på økende ekstremisme og krig. Våpen makter sjelden å skape varig fred. Tvert imot, de representerer binære motsetninger til det vi egentlig søker, og vil i mange tilfeller eskalere konflikter.

Debatt ● Tanja Storsul

Universitetene bør ikke hemmeligholde forskning på grunn av sikkerhetspolitikk

For å kunne begripe dagens politiske og sosiale strømninger, og samtidig kunne sette de i en større historisk kontekst, kreves det imidlertid nettopp kritisk refleksjon og kunnskap, hvilket er akademias hovedanliggende. Som historiestudent lærte jeg at fremvekst av fascisme og andre ekstreme ideologier ikke skjer over natten, men utvikler seg gradvis. Normer for hva som er «akseptabelt» flyttes skritt for skritt, inntil noe som først virket utenkelig, blir vår nye normal. 

Å gjenkjenne slike prosesser krever kritisk oppmerksomhet og historisk årvåkenhet — egenskaper som nettopp utvikles gjennom forskning og utdanning.

Utdanningens og forskningens virkelige verdi ligger i evnen til å forberede oss på det usette, det usagte og de subtile endringene i vår kollektive bevissthet som kan føre til farlige retninger. I en tid der vi møter polarisering, krig og uro, fungerer forskning og utdanning som vaksiner mot alternative fakta, historieblindhet og enkle fiendebilder.

forsvarets langtidsplan

Varsler storstilt satsing på utdanning i Forsvaret

Utdanning og forskning er ikke bare et middel mot ekstremisme, det er en forsvarslinje mot fragmentering av samfunn, nasjonalt så vel som globalt. Forskningens rolle har alltid vært å utfordre og kritisere, å stille spørsmål ved de etablerte sannhetene, og å søke dypere innsikt, selv når dette betyr å utfordre de dominerende diskursene og maktforholdene som styrer, i akademias sfære, så vel som i samfunnet for øvrig.

Dette er ikke bare et akademisk anliggende; det er en forutsetning for et levende demokrati. 

I møte med nye og komplekse problemstillinger kan vi ikke forvente at gamle, fastgrodde løsninger skal fungere optimalt. Derfor trenger vi et akademia som får rom til å stille de vanskelige spørsmålene og utforme nyskapende svar.

geopolitikk

Vil framleis ha samarbeid med både Kina og Russland — med varsemd

Der samfunnet andre steder oppmuntrer til å opprettholde status quo, er forskning i sin natur radikal. Den søker alltid å flytte grensene for hva vi vet, hva vi forstår, og hvordan vi kan bygge et mer rettferdig samfunn. Denne dynamikken er en forutsetning for et levende demokrati, for et samfunn som er i stand til å tilpasse seg og utvikle seg i møte med utfordringer.

I en tid der samfunnet blir stadig mer delt, er det ikke tidspunktet for å skjære akademia ned til beinet. Tvert imot; vi må bruke forskning og utdanning — og følgelig kritisk tenkning, refleksjon, og evnen til å tenke strukturelt, som opprustning, ja, opprustning som er like nødvendig og selvfølgelig som selvforsyning og nødlager av proviant. Det er en opprustning som virkelig monner.

Gradert forskning

Ber regjeringen om 600 nye, øre­merkede ph.d.-stillinger