Debatt ● Guro Elisabeth Lind
Ønsker regjeringen mer markedsretting av kunnskapspolitikken?
Signalene som er gitt i forbindelse med statsbudsjettet og Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, gir grunn til bekymring, skriver Guro Elisabeth Lind.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Da Arbeiderpartiet (Ap) og Senterpartiet (Sp) høsten 2021 la frem sin nye regjeringserklæring, var budskapet at de offentlig finansierte fellesskapsløsningene skulle styrkes, på bekostning av privatisering og markedsløsninger. «Folk stiller opp for fellesskapet når fellesskapet stiller opp for dem», som det heter i Hurdals-plattformen.
I kunnskapspolitikken lovet den nye regjeringen blant annet å styrke grunnbevilgningene til universiteter og høyskoler, å avbyråkratisere kunnskapssektoren gjennom en tillitsreform, og å sikre gratis høyere utdanning – også for utenlandske studenter.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Dette var signaler vi og mange andre i kunnskapssektoren satte stor pris på. Nylig la regjeringen fram sitt forslag til statsbudsjett for 2023, og samtidig den nye Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Enkelte av uttalelsene til forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe, gir dessverre grunn til bekymring for den videre retningen på regjeringens kunnskapspolitikk.
I en paneldebatt under UHR-konferansen 4. oktober, sa Borten Moe: – Det er ikke sånn at verdien i denne sektoren kommer til å gå ned. Men det er heller snakk om hvordan man kan sikre andre inntektskilder for videre vekst og utvikling. Borten Moe viste til at i andre sektorer, for eksempel i landbruket, går produktiviteten opp år for år. – Norsk offentlig sektor har vært ganske dårlig på det, sa Borten Moe.
Dette budskapet ble gjentatt under en lukket presentasjon av statsbudsjettet for kunnskapssektoren 6. oktober. Under hovedtemaet «høyere utdanning og forskning – eksterne inntekter», uttalte Borten Moe: - Institusjonene kan ikke vente til etterspørselen er etablert – tilbudssiden må stimulere til at markedet for kunnskapstjenester blir større.
Også i kommentarene Borten Moe ga til Khrono om statsbudsjettet, går dette budskapet igjen: – Våre utdanningsinstitusjoner har i forhold til andre nordiske land som det er naturlig å sammenligne seg med, et veldig lite innslag av ekstern finansiering. Og det de har, er gjerne fra Forskningsrådet, så det blir fra mitt budsjett det også. Dette vil jeg utfordre sektoren på fremover. At denne typen finansiering må ta mer av fremtidig vekst.
Uttalelsene til Borten Moe står i klar kontrast til formuleringene i Hurdals-plattformen, og til budskapet Ap og Sp la vekt på både under og etter stortingsvalgkampen i 2021.
Også flere forslag i statsbudsjettet er direkte brudd med regjeringserklæringen: Grunnfinansieringen til universiteter og høyskoler kuttes i budsjettet. Forskningsandelen i departementene, som skulle økes, faller markant. Hele åtte departementer har en realnedgang i sine forskningsbevilgninger på mer enn to prosent. Og gratisprinsippet i høyere utdanning skal ikke lenger gjelde for internasjonale studenter.
At universitets- og høyskolesektoren nå oppfordres til å anskaffe mer kortsiktig ekstern finansiering, vil dessuten føre til flere midlertidige ansettelser. Stikk i strid med regjeringserklæringens mål om det motsatte. Vi må derfor spørre statsråden: Er Hurdals-plattformen satt i spill, eller gjelder den fortsatt? Ønsker regjeringen en mer fellesskapsorientert kurs i kunnskapspolitikken, eller en orientering mot mer markedsløsninger? Er det et mål for regjeringen å bruke mindre offentlige ressurser på forskning og utdanning?
Det er vanskelig å tolke statsrådens uttalelser annerledes enn at regjeringen vil at universitets- og høyskolesektoren, og andre deler av norsk forskning, framover må skaffe en større andel av inntektene sine selv, på «kunnskapsmarkedet». Tonen er at universitetene og høyskolene er lite produktive og koster for mye penger. Det framstilles som et problem at det offentliges andel av bevilgningene til forskning er høyere i Norge enn i mange andre land. De må derfor stimulere til et større «marked» og levere «tjenester» til dette markedet.
Er vi vitne til et politisk skifte i synet på verdien av et offentlig finansiert universitets- og høyskoletilbud?
