Debatt ● Pernille Rieker
Ønsker ikke Forskningsrådet å fremme relevant forskning?
Stortinget besluttet at vi trenger mer forskning på Europa og Russland. Men i Forskningsrådets tildelinger er det få spor etter denne intensjonen. Hvilke prosedyrer sikrer at politiske føringer fra Stortinget og departementene faktisk blir ivaretatt?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Stortinget har bevilget betydelige midler til forskning på spesifikke områder som anses avgjørende for Norges fremtidige politikkutforming. I budsjettet for 2024 ble inntil 30 millioner kroner satt av til forskning på EU og Europa, og inntil 20 millioner til forskning på Russland. Dette gjenspeiler et klart politisk ønske om mer kunnskap på disse områdene.
Hvordan kan det da ha seg at den siste tildelingen fra Norges forskningsråd (NFR) ikke reflekterer denne prioriteringen, men i stedet gikk til prosjekter som ser ut til å ha lite eller ingenting med Russland og EU å gjøre?
I en tid der Russland fører en brutal krig i Ukraina, og der EU spiller en stadig mer sentral rolle i spørsmål som spenner fra sikkerhetspolitikk til grønn omstilling, er behovet for grundig forskningsbasert kunnskap på begge disse områdene mer aktuelt enn noen gang.
EU har vokst til å bli en nøkkelaktør innen økonomisk konkurranseevne, teknologi, og global innflytelse. Det samme gjelder behovet for en dypere forståelse av Russland, som har beveget seg stadig lenger bort fra demokratiske prinsipper og inn i en autoritær utvikling. Eldring-utvalgets rapport om EØS-avtalen, som ble lagt frem i april i år, understreker også at mer EU-kunnskap er kritisk for Norge.
Med dette som bakgrunn, var utlysningene fra NFR i 2024 tydelige. I Russlandsutlysningen ble det presisert at prosjektene skulle «identifisere relevante problemstillinger og debattere hva [utviklingen i Russland] vil bety for utforming av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i årene fremover og hvilke problemstillinger dette vil kunne medføre».
På lignende måte krevde Europautlysningen prosjekter som skulle bidra til økt «kunnskap om det komplekse settet av utfordringer EU og Europa står overfor på områdene sikkerhet, økonomisk konkurranseevne, handel, teknologi og global innflytelse [og som] identifiserer relevante problemstillinger og debatterer hva dette vil bety for utforming av norsk politikk i årene fremover og hvilke problemstillinger dette vil kunne medføre».
Mitt poeng er at [tildelingene] tilsynelatende ikke synes å være i kjernen av det som utlysningen etterspør.
Pernille Rieker
Selv om utlysningene var tydelige på målene, var tildelingene i september 2024 noe overraskende. Russlands-finansieringen gikk til to prosjekter om henholdsvis russisk urfolks og diasporaens betydning for hvordan europeiske land forholder seg til Russland. Begge prosjektene virker relevante i seg selv, men det er vanskelig å se hvordan de direkte svarer på det som var kjernen i utlysningen, nemlig behovet for forskning som direkte belyser Norges forhold til Russland og hvordan dette vil påvirke vår utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Europa-finansieringen ble tildelt tre prosjekter som henholdsvis skal studere eritreisk diasporas betydning for europeiske demokratier; hvordan illiberale regimer former kjønnsnormer i Europa og betydningen av forholdet mellom befolkningenes og elitenes preferanser for forholdet mellom EU og andre europeiske land.
Mitt anliggende er ikke å vurdere prosjektenes kvalitet — jeg kjenner ikke den — og har ingen grunn til å tro at de ikke er sterke. Mitt poeng er at de tilsynelatende ikke synes å være i kjernen av det som utlysningen etterspør.
Spørsmålet vi må stille oss er om NFR har prosedyrer som sikrer at politiske føringer fra Stortinget og departementene blir tilstrekkelig ivaretatt. Det kan være ulike syn blant forskere og andre på om det er klokt med slike føringer i det hele tatt. Det er en annen debatt. Mitt poeng er å diskutere hvordan man allokerer ressurser når slike føringer faktisk finnes.
NFR skiller i dag mellom tematiske utlysninger og utlysninger av frie midler, på samme måte som man gjør i EU. I EU vurderes søknadene til tematiske utlysninger (som Horizon Europe) og søknadene til frie midler (som ERC) separat, med ulike kriterier for hver kategori. I NFR vurderes nå alle søknader under samme kriterier, nemlig fremragende forskning og grunnforskning. Relevansvurderingen skjer administrativt i etterkant.
Det er et tankekors om det er Forskningsrådets evalueringsprosesser som gjør at samfunnets behov for relevant forskning ikke dekkes (...).
Pernille Rieker
De faglige ekspertpanelene vurderer altså ikke prosjektene ut fra om de faktisk svarer til utlysningen. Det er i seg selv underlig. Det er vanskelig å se at om man i det hele tatt kan vurdere kvaliteten på et forskningsprosjekt innen samfunnsvitenskap uten å også ta hensyn til relevans — det vil si uten å se på hvor godt prosjektet svarer på utlysningen. Valget av forskningsspørsmål, design og metode vil også bli påvirket av det utlysningen spør etter. Prosjekter om Norges forhold til Russland eller EU må ganske enkelt ha en annen innretting, data og metode enn et prosjekt om Marokkos forhold til EU, eller USAs forhold til Russland.
Det følger av dette at det naturligvis vil finnes prosjekter som kan være teoretisk eller metodisk mer faglig nyvinnende, men kanskje uten at de svarer på de spørsmål som er fremhevet i utlysningene.
Det kan være at søknadene fra norske forskningsmiljøer som spesialiserer seg på Russland og EU, ikke var gode nok. Samtidig vet vi at andre evalueringsprosesser har gitt andre resultater. Disse miljøene har for eksempel lyktes lykt i den internasjonale konkurranse i EU om forskningsmidler.
Det er et tankekors om det er Forskningsrådets evalueringsprosesser som gjør at samfunnets behov for relevant forskning ikke dekkes og at Stortingets bevilgede penger ikke brukes på de tema og spørsmål som er definert.
