Debatt ● bjørn jamtveit og solveig kristensen
Om bærekraftsstrategi og akademisk frihet
En koordinert satsning mot store samfunnsutfordringer vil kreve strategisk bruk av våre felles ressurser, men trenger ikke være en trussel mot individuell akademisk frihet
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I tråd med UiOs årsplan for 2020-2021, besluttet Universitetsstyret at det skulle lages en helhetlig klima- og miljøstrategi for UiO. En arbeidsgruppe ble oppnevnt og gitt mandat til å utvikle et forslag til en slik strategi. Nylig var arbeidsgruppens utkast til strategi ute på høring hos de ulike enhetene ved UiO.
Flere av dekanene uttrykte i etterkant bekymring for at den foreslåtte klima og miljøstrategien ville kunne redusere vår akademiske frihet. Andre deltakere i den påfølgende debatten hevdet at det alltid vil foreligger en risiko for at strategiske planer vil kunne ha en frihetsreduserende effekt og at alle strategidokumenter derfor må leses som fanden leser bibelen.
På mange måter er dette rett. I enhver strategi ligger det veivalg, og i ethvert veivalg ligger det visse føringer som har konsekvenser for hvordan man bruker felleskapets ressurser og hva man velger bort. Derfor er det på sett og vis logisk å hevde at full akademisk frihet strengt tatt ikke er forenlig med strategiske valg foretatt på vegne av flere enn enkeltforskerne selv.
Spørsmålet er om en slik holdning vil sikre den akademiske frihet over tid. Vil samfunnet rundt oss godta at våre krav til akademisk frihet er så absolutte at vi ikke på noen måte vil ta forpliktende veivalg på organisasjonsnivå? Ikke engang når verdens fremste forskere innen klima, miljø, biologisk mangfold, demokrati etc. rapporterer at verden står overfor globale utfordringer som krever umiddelbar kunnskapsutvikling og kunnskapsbaserte handlinger?
Vi mener det er UiOs plikt å bidra til denne kunnskapsutviklingen, og at det ikke er tilstrekkelig å la dette være opp til den enkelte forsker. En koordinert satsning mot store samfunnsutfordringer vil kreve strategisk bruk av våre felles ressurser.
Dette trenger likevel ikke være en trussel mot individuell akademisk frihet. Ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet har vi gjentatte gangen understreket at alle enkeltforskere har full frihet til å forske på hva de vil innenfor norsk lov. Universitetet støtter alle prosjekter, også de som faller utenfor strategiske satsningsområder, gjennom lønn, gjennom administrativ støtte, kontorplass, og i enkelte tilfeller laboratorier.
Men, vi kan ikke prioritere å støtte store og ressurskrevende prosjekter som involverer et stort antall forskere og studenter når det er i konflikt med vår egen strategi. Store prosjekter, vil, selv om de mottar ekstern finansiering, til en viss grad måtte skje på bekostning av annen aktivitet.
Derfor ønsker vi for eksempel ikke å være vertskap for et senter for petroleumsforskning med fokus på leting og økt utvinning av olje og gass. Vi velger heller å bruke våre ressurser på bærekraftsrelevante prosjekter i samsvar både med UiO’s og vårt eget fakultet’s strategi.
Les flere debattinnlegg på Khronos debattside
Nyeste artikler
Å elske en bokhandel
Når musikken stilner
Audun Øfsti (1938 - 2024)
Forskjellen må utgjøre en forskjell
NTNU stenger populær fritidsbolig for utleie. — Veldig lei meg
Mest lest
Sjokkmåling: Nær dobling for Frp blant studenter
Kvinner skjuler hvor tøft de har det på jobb etter sykdom. — Jeg lukket døra på kontoret og gråt
Khronos lesere med 37 forslag til Årets navn i akademia 2024
Instituttet sier opp folk, nå slutter instituttleder og får ny jobb utenfor NTNU
1107 årsverk visket bort i akademia i 2024