Debatt

«Falske nyheter» og villedende påstander

Kritikk av de fem såkalte Holberg-bidrag til slavehandelen.

Ludvig Holberg, Vågsalmenningen, Bergen.
Ludvig Holberg, Vågsalmenningen, Bergen.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

(Artikkelen er oppdatert.)

I en artikkel i Khrono påstår Dag Herbjørnsrud at Holberg skrev «en reklametekst på oppdrag fra direktører ansvarlig for dansk-norsk koloni med slaver i India. Så investerte han i fire sentrale selskaper for slavehandelen».

Les også: Originalkilder fra 1730 dokumenterer Ludvig Holbergs investeringer: Holbergs ukjente forhold til slavehandelen

Herbjørnsrud påstår videre at Holberg ikke fremstår «som et forbilde i ord og handling når det gjelder handelen med ikke-hvite mennesker», at «Holberg var langt mer involvert i den dansk-norske slavehandel enn hittil kjent» og at Holberg ikke kan sammenlignes med «en rekke av sine samtidige», Kritikken inkluderer nå de filosofiske verkene Moralske Kierne og Moralske Tanker, «som i dagens Norge hylles», noe Herbjørnsrud ser ut til å mene det ikke er noen grunn til. Det er altså en moralsk kritikk vi står overfor her, på bakgrunn av en påstand om en inkonsistens mellom Holbergs liv og lære.

Dette kan ikke leses som annet enn en opprettholdelse av Herbjørnsruds tidligere kritikk av Holberg, slik vi allerede kjenner den fra boka Norge. Et lite stykke verdenshistorie (2005). I de omtalte kapitlene (som behandler den såkalte slavenasjonen Norge) oppstod et helt nytt narrativ, med Holberg som den sensasjonelt delaktige kjendisfiguren. Herbjørnsrud har fornektet siden juni 2020 at han ikke har bygd opp under historien som resulterte i myten om Holberg som slavehandler, men fortsetter nå å underbygge myten om Holbergs tilknytning til slavehandelen.

Den utvidede kritikken rammer nå også de filosofiske verkene Moralske Kierne (1716) og Moralske Tanker (1744), noe Herbjørnsrud selv innimellom forsøker å tåkelegge ved å hevde at kritikken ikke er rettet mot Holberg, men mot norske akademikere som Jørgen Sejersted, Gunnstein Akselberg og Kjell Lars Berge. De samme akademikerne hevder at Holberg ikke støtter slavehandelen og at hans menneskesyn ikke er «rasistisk» motivert. Herbjørnsrud framstår med dette som den førende i en norsk Holberg-kritikk.

Hvor relevant er denne kritikken? Har Herbjørnsrud rett?

For å styrke sitt perspektiv tyr Herbjørnsrud til eldre danske sekundærkilder, stort sett kilder som er rundt 100 år gamle. Det er synd, siden det finnes nyere, og mer interessante, både på dansk og norsk side. Her vil jeg fremheve historiker Inga Henriette Undheims avhandling Historie og komedie. Litterære strukturer og strategier i Holbergs rikshistoriografi (UiB, februar 2020), litteraturviter Kirsti Bogers bok Hollandske Oppdagelser (2017), professor emeritus Per O. Hernæs Slaves, Danes and African Coast Society. (1998), og historiker Kåre Laurings undersøkelser blant annet i Handels- og Søfartsmuseets på Kronborgs Årbog Dansk slavehandel – en underskudsforretning? (2010).

Herbjørnsruds artikkel inneholder, så vidt jeg kan se, omtaler fra sekundærkilder, med vedlegg av det som presenteres som kopier av originaldokument, uten arkivreferanser. Det kommer ikke fram hvilken kontekst de vedlagte kopiene av originaldokumenter står i. Jeg betviler ikke at disse primærkildene finnes, kun hvilken informasjon de bærer, og om kildegrunnlaget er tilfredsstillende for å kunne slå fast Holbergs rolle som tilknyttet i slavehandelen. Debatten har hittil vært preget av antagelser, gjentagelser av tidligere antagelser, (noen av dem feilaktige), og tolkninger. Hva mener for eksempel Herbjørnsrud med at Holberg var «interessent» i et forsikringsselskap, og at underskriften hans finnes i generalforsamlingsprotokollen april 1730 og 1731-32? Hvordan skal det kunne tolkes dithen at han støttet slavehandelen, i en presentasjon som at det er et dokument norsk debatt mangler?

I 1729 skal Holberg ha investert 500 riksdaler i Østindiske kompani. Herbjørnsrud oppgir Ustvedt som kilde, men jeg kan ikke se at primærkilden oppgis.

Herbjørnsrud siterer den danske økonomiske historikeren Christian Thorsen, (1926): «Som kjent var Holberg en utmerket privatøkonom og han har sikkert (...) ment å finne god leilighet til å forbedre sin økonomi». At Thorsen insinuerer at Holberg var kynisk, er ikke et bevis for at Holberg ønsket å tjene penger på slavehandel, eller tjente formuen sin på det, men kanskje et bevis for at heller ikke Thorsen kan ha hatt full oversikt over den administrative og politiske delen av eneveldets økonomi.

Holberg skal ha forsikret en boksending til Christiania den 4. april 1730 i et selskap som visstnok også skal ha forsikret skip til Vest-Afrika og Karibia, men dette holder ikke som bevis for å hefte ham til slavehandelen. Det beviser kun at Holberg forsikret boksendingen sin. Denne primærkilden ser ut til å mangle.

I følge Herbjørnsrud ble Kurantbanken opprettet av den samme kretsen fra handelskompaniet som var ansvarlige for slavehandelen i Asia, Afrika og Karibia – inkludert en Fredrik Holmsted, som sikret at Vestindia kjøpte St. Croix (1733). Kurantbanken ga lån og ble opprettet for å gi sikker kapital til handelskompanier. Herbjørnsrud skriver at Holberg først skal ha investert i en aksje, og at han møtte opp for å ta ut utbytte. Ved sin død eide Holberg tre aksjer i Kurantbanken til en verdi av 1500 riksdaler. Han fikk utbetalt totalt 1070 riksdaler i utbytte.

Da Holberg døde (1754) hadde han en formue på 70 000 riksdaler. At Holberg tjente penger er helt klart. Om Herbjørnsrud har rett i at det er privatpersonen Holberg som har investert 2600 riksdaler og tatt ut utbytte på 1200 riksdaler utgjør denne fortjenesten 1,7 prosent av hans formue. Kan vi i så fall si at privatpersonen Holberg skal ha bygget sin formue på investering i selskaper som helt eller delvis investerte i slavehandel?

Den eneste relevante primærkilden Herbjørnsrud kan vise til er låneobligasjonen på 600 riksdaler i Vestindisk-guineiske Kompagni fra 1730, som like gjerne kan være et lån fra Københavns Universitetet, som fra privatpersonen Ludvig Holberg. Dette kildematerialet er ikke nytt. Per O. Hernæs gjør dessuten oppmerksom på det følgende: Obligasjonen (600 rdl.) relatert til Vestindisk-guineiske kompani (VgK) kan neppe betegnes som en investering i slavehandel. En del av hovedpartisipantene i VgK, samt en del andre, investerte i 1729 i et sukker-raffinaderi i København (som først i 1734 ble formelt innlemmet i VgK). Denne investeringen, en obligasjon på 600 rdl., står i motsetning til selve aksjene som var antatt å ha en pålydende verdi av 500 rdl. pr. aksje. Altså: Holberg investerte i sukker, ikke direkte i slaver. Hans profitt var marginale 36 rdl. av denne sukkerimport. Herbjørnsruds såkalte nye opplysninger om Holbergs investeringer er feil.

Hvor relevant er denne kritikken? Har Herbjørnsrud rett?

Marianne Solberg

Jeg er likevel usikker på om en avklaring av de ovennevnte forholdene vil kunne endre synet på dette. Disse «bevisene» er uansett kun viktige som støtte for et syn bygget på manglende kjennskap til Holbergs verk, og mangelfull innsikt i de politiske, administrative og økonomiske forholdene ved det danske eneveldet. Herbjørnsruds kritikk oppstår i forutsetningen om at slavehandelen i Danmark var lukrativ, slik vi ser det i 2005-boka, hvor forfatterens antagelser om at slavehandeløkonomien er betydelig, en forutinntagelsen som må være basert på den enorme økonomiske betydning slavehandelen hadde for de europeiske kolonimaktene Spania, Portugal, Nederland, Frankrike og England.

Herbjørnsrud innleder med Holbergs epigram nr. 16 (Epigrammer, fjerde bok, 1749): «Om en kjøpmann som, da han kom hjem fra India, pleide å pryle de slaver, også kalt negre, som han hadde med seg, med en knudrete stokk. Det nytter ikke noe at du går amok med en stokk, Amyntas. En slik stokk kan ikke temme afrikanerne». Herbjørnsrud mener dette beviser Holbergs oppfatning om at man bør pryle sine afrikanske/indiske slaver, og epigrammet framstilles som bekreftende av Holbergs påståtte holdning om pro-slaveri. «Holberg kjente altså godt til at skandinaviske kjøpmenn tok med seg fargede slaver tilbake fra de dansk-norske kolonier i India – for så å fortsette med å pryle dem.)»

At stokk står i samme setning som afrikaner betyr ikke umiddelbart at Holberg er rasistisk motivert. Det er ikke i meningen «kraftig nok stokk» Holberg skriver dette; men det er slik Herbjørnsrud leser det.

Litteraturviteren og den erfarne Holberg-tolkeren Kirsti Boger har allerede tilbakevist dette som «uttalt satirisk». Boger skriver til Herbjørnsrud: «riktig nok er «Amyntas» et kallenavn som brukes nedsettende/harsellerende. Du skriver at du har modernisert utdraget, men jeg vil tro på at du har oversatt Peter Zeebergs oversettelse fra latin til dansk (som ligger ute på Ludvig Holbergs Skrifter.) Arrestér meg hvis jeg tar feil. Sentralt i epigrammet er «Scipio», som betyr stav (i betydningen herskerstav) og samtidig hentyder til Scipio Afriicanus, som ifølge Holbergs egen note, her oversatt av Zeeberg, lyder: «en hentydning til Scipio, der underlagde sig en del af Afrika.» Satiren her, som med full styrke rammer kjøpmannen som prylte slavene sine, vil ubetinget bli forstått av dem som kjenner Holberg. Ut fra din fremstilling vil man tenke at Holberg mener kjøpmannen burde brukt enda mer brutale metoder; betydningen er motsatt: Holberg tar, gjennom satiren, sterk avstand fra slaveeiere» (Opplyst i en facebook-kommentar fra Kirsti Boger til Dag Herbjørnsrud 19. juni.)

Boger avslutter tilbakevisningen med å henvise til Holbergs naturrett, hvor Holberg avviser slaveriet.

«Bergenskfødte Holberg visste godt hvordan afrikanere ble behandlet umenneskelig, som varer», skriver Herbjørnsrud, med et sitat fra Holbergs historiske verk Dannemark og Norges Beskrivelse (1729): «De varer som føres fra Danmark til Guinea (Ghana) er fornemmelig brennevin, krutt, flint, allehånde Ostindiske og ulne varer. For disse varer bekommes gull, slaver og elefanttenner, samt provisjon for slavene som utføres. Kompagniets skip inntar der så mange slaver som de kan berge, og bringer dem til St. Thomas uti Vestindia, men gullet og elefanttennene bringes til København». At Holberg skriver «slaver» i samme setning som «varer» er ikke et bevis for at han sier og skriver at slaver «er» varer. Bakgrunnen for å skrive verket var regjeringens ønske om å øke kunnskapen om landet og å utvikle næringene, ikke minst handelen. Teksten er ingenting annet enn en oppsummering (beskrivelse) av Danmark og Norge ved dette tidspunktet, hvor handelen fra Danmark til Guinea, og fra Guinea til Vestindia inngår. Å definere Dannemark og Norges Beskrivelse som propaganda for slavehandel slik Herbjørnsrud gjør, er ikke holdbart. Herbjørnsrud tillegger Holberg et meningsinnhold det ikke er belegg for.

Dette er en deskriptiv tekst, en ren oppsummering. Holberg kjente som økonom og historiker selvfølgelig godt til slavehandelen, men en deskriptiv tekst kan ikke behandles som bevis for at Holberg kynisk utnyttet dette til fordel for en privat økonomisk fortjeneste. (jfr. min artikkel i Norsk Shakespearetidsskrift). Før Herbjørnsrud finner primærkildene som beviser at det er privatmannen Holberg som investerer, kan det ikke påstås noen inkonsistens hos Holberg.

Holberg kjente som økonom og historiker selvfølgelig godt til slavehandelen, men en deskriptiv tekst kan ikke behandles som bevis for at Holberg kynisk utnyttet dette til fordel for en privat økonomisk fortjeneste, skriver kritiker og forfatter marianne Solberg i dette innlegget.
Holberg kjente som økonom og historiker selvfølgelig godt til slavehandelen, men en deskriptiv tekst kan ikke behandles som bevis for at Holberg kynisk utnyttet dette til fordel for en privat økonomisk fortjeneste, skriver kritiker og forfatter marianne Solberg i dette innlegget.

Herbjørnsrud trekker også fram at Holbergs dialog Første Samtale imellem Tvende Handels-Mænd bekrefter hans påstand om Holbergs umoralske gjerninger: «I 1728 ble Holberg bedt av de ansvarlige direktørene for den omstridte Ostindiske Kompagni («Østindiske») om å skrive et forsvarsskrift for dem». Videre påstår han at samtalene var skrevet som «en reklametekst» for å styrke kompaniets virksomhet i Asia. La oss undersøke dette nærmere.

Å skumlese Holberg kan være hasardiøst om man vil kritisere ham. Holbergs verk må leses allegorisk, også de historiske verkene spiller både innholdsmessig, men også formatmessig, på ulike plan, slik Undheim har vist i sin avhandling. Holberg benyttet litterære grep fra barokk-klassisismens, som speiling og dobbeltbetydninger, satire og ironi. Den ikke ukjente franske forfatteren og filosofen, Voltaire, en av Holbergs samtidige, var også satiriker, av samme grunn som Holberg; manglende ytringsfrihet. Holberg var ekspert på dobbeltmenende ytringer, også på latin.

Holbergs verker er sensurlitteratur. De er skrevet med det formål å opplyse og omtale tematikken som var uønsket i eneveldet. Voltaire verk var for eksempel forbudt i Danmark. Holbergs tekster er skrevet på to plan, et for sensurinstansen, et underliggende for lesere med dypere innsikt i litteratur og historie som ville forstå dobbelthetene og hentydningene i teksten. En slik subtil kritikk finner vi også hos Pierre Bayle, som jeg er helt sikker på at Herbjørnsrud kjenner til. Holberg var påvirket av Bayle. Denne subtile kritikken er også brukt i franske L’Encyclopédie (1751-80) under Diderots redaksjon.

Så gode har Holbergs underdrivelser vært, at man i en moderne resepsjon lett kan gå glipp av underteksten. Det tilsynelatende, det åpenbare, spiller aktivt en rolle som avledende eller villedende i Holbergs manipulering av leserens forestilling om hva som foregår i teksten. Tekstene appellerer til forestillingsevnen på ulike plan, en for de uinnvidde og en for de innvidde.

Det er i et slikt perspektiv ikke vanskelig å se at Første Samtale imellem Tvende Handels-Mænd er en kritikk av Ostindiske. Herbjørnsrud blir tatt ved nesen av Holbergs direkte fordektheter – men han er forsåvidt i godt selskap.

Første del av samtalene mellom de to kjøpmenn utkom i 1728. Året etter, 1729, kom Holberg med en ny samtaletekst, begge trykket på latin i Køln.

At tekstene ble publisert på latin, utenfor Danmark, kan indikere at forfatteren og utgiveren ønsket mindre oppmerksomhet, på grunn av innholdets karakter.

Dialogen mellom Antonius og Lucius er ikke et forsvarsskrift for slavehandelen, men en direkte kritikk, uten at den kritiserte part (de private investorene i Ostindiske Kompagnie) forstår det, men faktisk også er svært villige til å betale for det.

Selvom det Østindiske kompaniet er nevnt i teksten betyr det heller ikke her at innholdet uten videre kan tas til inntekt for at Holberg forsvarer slavehandelen. I en kompetent lesning vil både den litterære dobbeltheten og den historiske konteksten måtte behandles før en vurdering av det meningsbærende innholdet, ikke minst må det tas høyde for sensurperioden under et strengt dogmatisk regime.

Når Herbjørnsrud leser handelskompanienes oppdrag til Holberg som et reklameoppdrag blottlegger han ikke bare en inkompetanse overfor Holberg-resepsjonen, for den historiske perioden, som blant annet kjennetegnes ved mangelen på ytringsfrihet. Holberg benyttet oppdraget fra handelskompaniet til å spre opplysende informasjon om den økonomiske realiteten til handelskompaniene. Første Samtale imellem Tvende Handels-Mænd er en privatøkonomisk advarsel,

Kåre Lauring har i sin artikkel Dansk slavehandel – en underskudsforretning? undersøkt formuesøkningen i Danmark knyttet til slavehandelen, og kompaniene. Her kommer det fram at det i 1727 var en stor diskusjon i ledelsen av det Vestindiske kompaniet om fordelene ved å helt trekke seg ut av slavehandelen. To argumenterte for: Peder Mariager og Fredrik Holmsted. Kompaniets ledelse var imot og de neste tre årene ble det investert mer enn 200.000 riksdaler i slavehandelen (Kåre Lauring, side 106). Det viste seg at fram til 1738 var kompaniets nettotap på 339 138 riksdaler (Kåre Lauring, side 107). Noe senere ble en avstemning holdt (1734), hvor 134 aksjonærer stemte for å trekke seg ut av slavehandelen, 27 avstod fra å stemme, og kun 22 stemte for å fortsette. Generalforsamlingen fortsatte likevel med å betale for opprettholdelsen av fortenes administrasjon og vedlikehold, men man ville ikke fortsette å delta i slavehandelen.

Både Det Ostindiske og Det vestindiske hadde behov for likvide midler og selskapene måtte omorganiseres (Tvangsinvesteringene og en ekstra skattlegging oppstod som finansieringsform for handelskompaniene da kongen tok over). Investorene og administrasjonen i kompaniene ønsket å selge firmaet til kongen. Dette var en kjent strategi, særlig under Adam G. Moltke, hoffmarskalk under den fordrukne Fredrik 5. Private foretak uten lønnsomhet ble solgt til kongen for en høy pris, mens kongens lønnsomme foretak ble solgt til private for lav pris.

Det som er helt sikkert er at kompanienes medlemmer og medlemmer i statsadministrasjonen tjente penger på eneveldets økonomiske understøttelse av private foretak.

I samtalen mellom handelsmennene oppfordrer Holberg leseren til å tenke selv: «Jeg vil I selv skal bruge Jeres Forstand, legge Jer Hjerne selv i blød (...) thi naar I alvorlig betragter Værket, og examinerer alting med Fornuft, (...) og søge at finde Difficulteter hvor ingen var». Dette følges så opp i neste avsnitt hvor det retoriske spørsmålet vedrørende handelskompanienes økonomiske situasjon, som nå «lenge og ofte er ventileret i mellem fornuftige Kiøbmænd, om den Ostindiske Handel, naar den end gik allerløckeligst, kand regnes for at være gavnlig eller skadelig?». Tenk selv. I et merkantilistisk perspektiv stilte Holberg spørsmålet om investeringene i utrustningen av slavehandelen, at «alt det Guld og Sølv som kand skrabes sammen i Europa» sendes ut av landet og «aldrig faar Lov at circulere videre». Dette er hovedsaken i samtalen mellom de to kjøpmennene, og også Holbergs rent økonomiske kritikk av kolonipolitikken.

Holberg opplyser i teksten at det var tvil om de danske handelskompanienes drift i Hannover: «...hvad Tanker har I om den Forordning, der er udgaaen i Hannower, at ingen maatte indskyde noget i det Kiøbenhavnske Compagnie under 4re dobbelt Copitals Forbrydelse?». Med tanke på Holbergs påståtte kynisme: ville dette være et fornuftig kompani å investere i? Ifølge Herbjørnsruds kilde Chr. Thorsen, (1926) «var Holberg en utmerket privatøkonom». Hvis ikke hannoverne ville investere i de københavnske slavehandelskompaniene, hvorfor skulle Holberg/københavnerne gjøre det?

Videre mener Herbjørnsrud at hans syn understøttes av Holbergs egen kommentar om samtalene mellom de to kjøpmenn, i Holbergs omtale av dette i Andre levnedsbeskrivelse (1737). Igjen kortslutter logikken i Herbjørnsruds argumentasjon i en mangelfull resepsjon, basert på en bokstavelig forståelse av dobbelkommunikasjonen. Holbergs litterære spesialitet er direkte tale med motsatt innhold. Innholdet i teksten er som vi har sett en hån av Holbergs såkalte «venner» i Det Ostindiske Kompagniet, de er narrene i 1700-tallets samfunnsteater.

Formen på samtalen mellom de to kjøpmenn peker til spesiell dialog av Seneca, hvor Seneca problematiserer forholdet mellom herre/slave i det romerske riket (47. brev til Lucillius). Forfatteren (Seneca) stiller en rekke retoriske spørsmål til Lucillius, som selv ikke har et bevisst forhold til sin egen rolle som herre, og han har heller ikke tenkt igjennom forholdet fra slavens perspektiv.

Holberg snur denne situasjonen på hodet. Lucillius har nå endret karakter, i Holbergs tekst er Lucillius blitt til Lucius, Lucillius, han som hos Seneca uproblematisk forsvarte slaveriet, går fra å være en uopplyst passiv figur i slaveriet i romertiden, til å stå fram som en opplyst krevende aktør, den som driver fram motivert av en ny bevissthet. Dermed blir Lucius opplysningsforfatteren Holbergs alter ego i denne teksten. Holberg opptrer i Lucius skikkelse, på samme måte som Seneca opptrer i sin egen tekst. Som Lucius kan Holberg komme med en rekke spørsmål til forholdene rundt det østindiske handelskompaniet. Samtalen foregår mellom den opplyste og den uopplyste.

Navnet Lucius stammer fra latin «Lux» (gen. lucis) som betyr «lys». Det er altså den opplyste (Lucius) som samtaler med (eller utspør, nærmest forhører) en annen kjøpmann om forholdene rundt Det ostindiske Kompagniet. Denne kjøpmannen har Holberg gitt navnet «Antonius». Da er det lett å tenke på den romerske offiseren Marcus Antonius. Da Cæsar ble diktator ble Antonius utnevnt til «magister equitum», eller «herre over hestene». Denne Københavnske «Antonius» finnes blant Fredrik 4.s stallmestre, og vedkommende kan også ha vært investor eller sittet i direksjonen for Ostindiske.

Holbergs samtale mellom de to kjøpmenn dreier seg om en forestående omorganisering av det Ostindiske Kompagniet, en rekapitalisering.

Holbergs utgangspunkt er det ironiske i at et kompani, som omtaler seg selv som det «allerløckligste», «eftersom denne Handel er da saa fordelagtig og sicker», likevel ikke er likvid. Selskapet har behov for ny kapital, på tross av at det etter sigende er et selskap hvor Asia-handelen går godt.

Den beske kritikken fra Holberg ligger åpent i Lucius kommentar: «I har nu beseylet Ostindien over 100de Aar, men hvad I har fortient derved, det seer vi deraf, at i nu for Trangs skyld maa see Jer om fremmed Hielp; Vi veed den Ostindiske Handels Historie alt for vel; Vi har seet Begyndelsen og Fortgangen af Jeres handel derpaa, og vi faaer snart Slutningen at see; Tael derfor ikke om Guld-Bierge, der er ingen, der troer Jer; Naar man legger inted til inted, bliver der inted». Antonius innrømmer at den østindiske handel er kommet i «Decadence» på Kina, India og Bengalbukten. Noe reklameskilt var Første Samtale imellem Tvende Handels-Mænd, jeg vil snarere si tvert imot.

Man trenger ikke være idehistoriker for å vite at anti-slaveriargumentasjonen inngår som en del av anti-absolutismen, som hos John Locke, men også Locke er av dem Herbjørnsrud kritiserer. I en artikkel om Yacob og Amo, to afrikanske forløpere for Locke, Hume og Kant (2017) kan det se ut til at Herbjørnsrud refererer til et verk av C. B. Macpherson’s The Political Theory of Possessive Individualism (1962). Macphersons kritikk av Locke gjelder arbeidet som sekretærfullmektig for det britiske eneveldet, hvor han var ansvarlig for utarbeidelsen av det juridiske dokumentet Fundamental Constitutions of Carolina (1669), hvor særlig formuleringen «Every freeman of Carolina shall have absolute power and authority over his negro slaves» trekkes fram negativt, samt aksjekjøpet hans i The Royal African Company, som administrerte slavehandelen for England. Herbjørnsruds kritikk av Holberg er nær sagt identisk med Macphersons. Macpherson’s kritikk mot Locke inkluderte også forholdet om privat eiendomsrett som overgripende i ethvert forhold, inkludert for slavene. Etter erfaringer med både slavehandelen og det britiske eneveldet, solgte Locke aksjene, og det resulterte også i den innledende kommentaren da Two Treatises of Government utkom (1687): «Slavery is so vile and miserable an Estate of Man». Lockes arbeid er på tvers av eneveldet, ikke på grunn av det. Avvisningen av slaveriet var en viktig forutsetning for avvisningen av absolutismen, og naturrettens prosjekt er uten tvil å avvise absolutismen.

Holberg var motstander av det arvelige og ubegrensede monarkiet, og han var motstander av slaveriet.

Marianne Solberg

Holberg baserer seg på naturrettstankene fra Grotius, Pufendorf og Locke. Lockes naturrett tar avstand fra Hobbes. Men Holberg overgår i sin naturrett Moralske Kierne, både Grotius, Pufendorf og Lockes menneskesyn (med følgende sitat av Seneca, 47. brev til Lucillius) «ingen er født frie, ei heller nogen født slave». (Dette foregriper Rousseau, som i 1762 forenkler til «alle er født frie»). Holberg fortsetter: «menneskene er af naturen lige og kan ikke skilles fra hinanden». Holberg fullfører denne tanken under overskriften i kapittel 6: «Om den naturlige Lighed mellom alle Mennesker». Han fortsetter: «alle har den naturlige frihed i lige grad, så ingen kan tilegne sig herredømme over den anden uden han har givet sit samtykke dertil». Dette er det altså Herbjørnsrud trekker i tvil og som underkastes mangelfulle tolkninger for å knytte Holberg som delaktig i slavehandel.

Holberg var motstander av det arvelige og ubegrensede monarkiet, og han var motstander av slaveriet. Den «falske nyheten», påstår Herbjørnsrud, «er at Holberg var samtidens moralske forbilde i ord og handling når det gjelder slavehandelen». Det ville være interessant om Herbjørnsrud kunne utdype sitt negative syn på Holbergs naturrett, særlig med tanke på fundamentet om menneskers likhet og den naturlige frihet, som Holberg inkluderer alle i.

Holbergs naturrett ser ut til å være en videreutvikling av perspektivet fra Grotius, Pufendorf og Locke. Hva er det ved «Lucius» perspektiv som er endret fra «Lucillius’»? Holberg var, som vi skal se, sterkt påvirket av Christian Thomasius (1655-1754), hvis menneskesyn er en kritikk av både Descartes og Hobbes.

At hans verk er dedikert til Danmarks eneveldige konge, Frederik 4., kan ikke framstå som annet enn modig (eller utrolig frekt).

Allerede i verket Moralske Kiernes tittel ligger en kritikk av det mekaniske menneskesynet, samt en kritikk av Hobbes negative menneskesyn. Det er nettopp den moralske kjernen i mennesket Holberg i dette verket oppfordrer til, i motsetning til den umoralske behandlingen av mennesker i slaveriet som pågikk i Holbergs samtid. Avvisningen av slaveriet er en del av avvisningen av absolutismen. At Holberg et tiår etterpå skulle finne på å investere i slavehandel, slik Herbjørnsrud påstår, er meningsløst.

Holberg var som nevnt sterkt påvirket av Thomasius, som ikke bare var grunnleggeren av tysk tidlig-opplysning og tidsskriftsjournalistikk (1688), men han påpekte også viktigheten av en kirkehistorie, han avskaffet hekseprosessene, og var generelt en sterk kritiker av bruken av tortur. Som jurist la han stor vekt på separasjon mellom lov og moral. I tysk privatrett kjempet han mot den romerrettens «evige gyldighet», og han var grunnleggeren av det juridiske fakultet i ved universitetet i Halle, hvor han var jusprofessor fra 1710. Han underviste blant annet om manglenne ved den aristoteliske etikken.

Det stilistiske virkemiddelet Thomasius bruker er ironi og satire. Han benytter samtaleformen, hvor ulike syn blir belyst.

Alt dette er gjenkjennbare hos Holberg. Spørsmålet om kompetansens betydning i ansettelsesforhold, noe som var en fremtredende tanke hos Holberg, var sterkt påvirket av Thomasius. Kun et par år etter møtet med Thomasius publiseres Holbergs første verk: Introduction til de fornemste Europæiske Rigers Historier (1711).

Holberg oppholdt seg i Halle (1709), noe han selv poengterer i en negativ underdrivelse i Første Levnedsbrev, som forøvrig også ble skrevet på latin og utgitt i Køln: «Da jeg havde forladt Leipzig, begav jeg mig til Halle, hvor jeg var i tidnød og derfor af profesorer kun kontaktede den vidt berømte Thomasius. Hans lærde studerekammer forlod jeg imidlertid nedslået og lidet opbygget; han talte kun korteligt om årstiderne, det onde vejr og andet irrelevant. Han anså det nok for tidsspilde at tage filosofiske emner op med et ungt menneske.» Dette er en klar beskjed til eventuelle mistenksomme lesere: Intet spesielt å melde i Halle. Som vi vet fra matematikken blir minus og minus pluss og det er nøkkelen til underdrivelsenes betydning, Meningen er motsatt; Holberg dro til Halle i ens ærend for å treffe Thomasius, som ikke var populær i det danske eneveldet. Christian 5. skal visstnok ha anklaget ham for høyforræderi, en forbrytelse som ble straffet med landsforvisningen eller dødsdom. Thomasius måtte forsvare seg mot beskyldninger om ateisme, noe som var sett på som et direkte angrep på det guddommelige eneveldet. At samtalens uskyldige innhold var angående «det onde vejr», må ses i sammenheng med at det er vanskelig å endre på været, og slik er det også med det absolutte eneveldet. Samtalene om været må ha dreid seg om absolutismen («og andet irrelevant» som Holberg ironisk understreker). Underdrivelsen tilsier også at Holberg forlot professoren opplagt og glad til sinns, og full av pågangsmot.

I en Aeon-artikkel trekker Herbjørnsrud frem den afrikanske Amos’ doktorgradsforelesning ved universitetet i Halle i 1729 om hvorfor slaveriet av afrikanere bør være forbudt etter romersk lov. Amos ble immatrikulert i Halle 1727, da under Thomasisus ledelse som rektor (1710-1728). Det blir mildt sagt uforståelig at Herbjørnsrud, samtidig som han priser universitetet i Halle, går kraftig til angrep på Holberg, som må regnes som Thomasius’ elev i København.

Når Herbjørnsruds trekker inn Moralske Kierne i kritikken av Holberg fører det til at han fremstår som kritiker av anti-absolutismen og anti-slaveriet.

I motsetning til en rekke av sine samtidige, fremstår Holberg som forbilledlig i vårt perspektiv, og verkene må leses inn som en del av 1700-tallets tidlig-modernisme, med den manglende ytringsfriheten for øye. Holberg bifalt ikke slavehandelen.

Endringslogg:

Mandag 3. august 2020, kl. 12.35: Ingressen på artikkelen er endret.