Debatt jørgen sejersted

Mer om Holberg, rasisme og slaveri

I stedet for å rive Holberg-statuer, burde vi bygge enda en, nemlig statuen av den kunnskapstørste ungdommen på vandring gjennom Europa på begeistret jakt etter alle tidens ulike radikale tanker som kunne formidles til et dansk-norsk publikum, skriver Jørgen Sejersted.

Dekan Jørgen Sejersted, Universitetet i Bergen.
Dekan Jørgen Sejersted, Universitetet i Bergen.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Dag Herbjørnsrud har et interessant og kunnskapsrikt innlegg om Holberg og slavehandelen i Khrono 25/7. Han kommer blant annet inn på noen uttalelser jeg kom med i et intervju i samme avis i anledning forslaget om å rive Holberg-statuer. Her er oppstår noen misforståelser. Jeg beklager at mine kommentarer blir litt omfattende, men slik må det bli når man skal diskutere tekster som er nesten 300 år gamle.

Innledningsvis må jeg understreke at det ikke er på grunn av hans forhold til slaveri og rasetenkning at Holberg etter min mening fortjener sine statuer. Dette er ikke hovedpunkter i Holbergs verk. Jeg må innrømme at jeg jo i intervjuet gjerne vil forsvare Holberg og derfor på begrenset plass vektlegger positive sider i utkanten av hans mangfoldige virke. Det er for så vidt fremdeles et poeng for meg å forsvare Holberg, men særlig er det viktig å fortsette debatten om dette viktige forfatterskapet på mest mulig åpen og nysgjerrig måte. Her er Herbjørnsruds innlegg et viktig bidrag.

Herbjørnsrud sier at jeg gjør Holberg til «nærmest antirasist». Da må jeg for det første presisere at intensjonen med å si at «Anti-rasist er kanskje ikke det riktige ordet», var det motsatte av hva Herbjørnsrud tillegger meg, nemlig å tydeliggjøre at begrepet «antirasist» nettopp ikke passer på Holberg. Jeg ser nå at «kanskje» med fordel kunne fjernes fra sitatet ovenfor. Slik jeg husker det, var bakgrunnen for formuleringen at journalisten foreslo begrepet. Grunnen til at «antirasist» etter min mening altså ikke passer, er at Holbergs tenkning om ulike folk og hudfarger har en fundamentalt annen kontekst enn den dagens antirasister lever i. I intervjuet prøver jeg også å tydeliggjøre Holbergs bibelske perspektiv på dette. Holberg er heller ingen aktivist som tar til orde for politisk endring. Slike forbehold tok jeg allerede i intervjuet.

Når jeg finner det relevant å komme inn på rasetenkning, er det fordi den aktuelle debatten tok utgangspunkt i oppropet «Ta ned rasist/slavehandlerstatuene i Norge!». Herbjørnsrud påpeker selv at Holberg ikke var slavehandler, og jeg legger til at han heller ikke var rasist. Slik sammenslåing av rasisme og slavehandel er slett ikke unaturlig; rasetenkning har vært brukt til å legitimere slaveri, og dette er i dag ofte to sider av samme sak. Men beveger man seg langt tilbake i historien, er denne sammenhengen ikke alltid like klar. Derfor finner jeg det relevant å nevne at Holberg i sin Jødiske historie fra 1742 understreker at hudfarge – couleurerne – ikke anfekter menneskenes fundamentale likhet. Sitatet finnes i intervjuet.

Selv om den systematiske rasetenkningen knyttes til 1740-tallet og fremover, slik Herbjørnsrud påpeker, fantes varianter også tidligere. Man kunne for eksempel mene at enkelte folkeslag naturlig var slaver, eller man kunne være antisemitt/antijudaist. Dette er standpunkt Holberg kritiserer (se nedenfor). Det fantes også en bibelkritisk variant i form av såkalt preadamisme – ideen om at andre folkeslag levde samtidig med Adam og Eva. Disse var dermed ikke Adams barn, og en tanke om kvalitative forskjeller på menneskegrupper ble nærliggende. Denne formen for rasetenkning kan ses i sammenheng med tidligmoderne vitenskapelighet. I intervjuet trekker jeg altså fram at Holberg argumenterer mot dette. Nå må det nevnes at Jødiske historie, som mye av Holbergs historiske prosa, er en kompilasjon; Holberg plukker og oversetter fra andre verk. Avsnittet om couleurerne finner man imidlertid, så vidt jeg vet, ikke i den engelske originalen, så det er noe Holberg enten har lagt til selv, eller det stammer fra en mellomliggende utgave. Uansett viser det at spørsmålet om hudfarge og hierarkisering av mennesker er oppe i samtiden, og at Holberg tar avstand fra dette. Jeg er litt skuffet over at Herbjørnsrud ikke finner dette tekststedet mer interessant, men det er jo også en liten bisak i dette store verket som for øvrig er en i hovedsak liberal og sympatisk framstilling av jødene og deres historiske skjebne, hvilket man i dag også vil se som relevant for rasetenkning. Jeg synes uansett dette er verdt å nevne, ikke minst fordi enkelte andre opplysningstenkere etter moderne målestokk kan tolkes som både antisemitter og rasister. Ingen av disse beskyldningene kan etter mitt syn rettes mot Holberg, tvert imot argumenterer han altså mot dette ­– selv om han jo også serverer stereotypier og karakteristikker som ikke ville passere i vår tid.

At det er et poeng å understreke at Holberg neppe kan kalles rasist, blir også tydelig når man leser Herbjørnsruds tekst, der en sammenheng mellom rasisme og slaveri impliseres flere steder. En anklage om rasisme ser jeg for eksempel når Herbjørnsrud etterlyser Holbergs manglende innlegg mot «handelen med ikke-hvite mennesker». Så vidt jeg forstår det, tolker Herbjørnsrud også Epigram 16, bok 4 som et uttrykk for Holbergs rasistiske slaveribifall. Selv om det synes litt uklart hvordan Herbjørnsrud forstår dette epigrammet, er det retorisk viktig i innlegget hans som insinuasjon. Holberg skildrer altså en hjemvendt slaveeier som pryler sin afrikanske slave med en stokk. Peter Seeberg oversetter Holbergs latin til «En slik stokk (scipio) kan ikke temme afrikanere». Holberg prøver seg altså med filologisk fikshet ved at «Scipio» både betyr «stokk» og er navnet på den romerske generalen som nedkjempet Karthago i Nord-Afrika. Holberg innfører selv en note som påpeker dette filologiske poenget. Oversetteren Müller gikk i 1863 langt vekk fra den bokstavelige oversettelse i sin versjon: «Du bli’er ej Scipio, gaaer du end med Stokken løs». Han tolket altså epigrammet som en kritikk av æreløse slaveeiere som slår sine afrikanske slaver. En slik tolkning vil være i tråd med Holbergs argumentasjon for menneskelig behandling av slaver andre steder (se under). Slik jeg ser det, skal man imidlertid være forsiktig med å tolke disse epigrammene bastant i noen retning da de gjerne bygger på latinske ordspill og er bortimot uoversettelige. At epigrammet skulle være en rasistisk anerkjennelse av hjemvendte skandinaviske slaveeiere som pryler medførte slaver, som Herbjørnsrud så vidt jeg forstår antyder, kan jeg ikke se at det er grunnlag for å mene. Vi får med spent forventning imøtese at den lærde Seeberg legger inn sin kommentar på «holbergsskrifter.no»!

Hva med Holbergs syn på slaveri? Herbjørnsrud skriver upresist at «dekan Jørgen Sejersted overfor Khrono påstår at Holberg ikke kunne ha ‘klare begrep’ om slaveri og menneskerettigheter, siden slikt ‘ble vanlig først noen år senere’» Det jeg altså sa, og er sitert på, er at Holberg ikke har et klart begrep om menneskerettigheter, – slaveri har han naturligvis et klart begrep om. Selv om man nok kan diskutere rettighetstenkningens røtter tilbake i historien, vil det ikke være ukontroversielt å knytte eksplisitte formuleringer av menneskerettighetene til annen halvdel av 1700-tallet. Vi må altså være forsiktig med å avkreve Holberg et moderne menneskerettsperspektiv. Hans moralske utgangspunkt er plikt, ikke rettighet, selv om disse ifølge Holberg nærmer seg hverandre i vårt forhold til mennesker i nød, da vår plikt til å hjelpe kan oppfattes som de lidendes rett. Det er altså allerede i Holbergs tekst en viss glidning fra plikt til rett. Hos andre er dette tydeligere. Filosofen John Locke, som er en av Holbergs (noe eldre) samtidige, knyttes ofte til rettighetstenkning i tidlig opplysning og ses som inspirator for den senere amerikanske uavhengighetserklæringen. Også Locke hadde for øvrig tilknytning til slaveri blant annet gjennom aksjer. Den ganske opphetete debatten om Locke har en del paralleller til debatten om Holberg.

Jeg vil holde fast på at Holberg har et uklart begrep om rettighetstenkning. Grunnen til at dette er viktig i denne sammenheng, er at vår tids utviklete syn på menneskerettigheter som noe universelt og tidløst ligger mellom Holberg og oss og bidrar til anakronistiske lesninger. Det er viktig å holde fast på at Holberg hører hjemme i tidligopplysningen, i perioden før 1750 med tung sensur og streng absolutisme. Først i siste halvdel av 1700-tallet får mange av de ideer vi i dag forbinder med opplysningen sin klare formulering og etter hvert politiske implementering. Da er grunnen beredt av tenkere og skribenter som ivret for nye ideer i årtiene før, og Holbergs fortjeneste er ikke minst at han spredte slike ideer i Danmark-Norge, om enn på en moralsk ufullkommen måte. Dette gjelder ikke bare naturretten og Jødiske historie, men også hans hyppige refleksjoner på dansk omkring datidens mest radikale tenkere som de engelske deistene, Pierre Bayle og til og med Spinoza – av og til riktig nok svært kritisk, andre ganger med dristig tilslutning, og alltid positiv til de som søker sannheten i god tro. Slik la han et grunnlag for det moderne.

Slaveri, eller «Trældom», har han derimot absolutt et begrep om, og han diskuterer det mange steder. I Naturretten behandler Holberg slaveri relativt utførlig prinsipielt. For ham er slaveri på den ene siden et historisk og kulturelt faktum på linje med for eksempel krig, et onde som sannsynligvis har eksistert siden før syndfloden. Slikt slaveri er ikke knyttet til rase; en klassisist som Holberg tenker like fort på en kultivert greker som husslave hos en rik romer. På den annen side framstår slaveri som en praksis i spenningsforhold til både kristendommens moral og naturrettslige prinsipper. Et hovedpoeng i hans diskusjon av slaveriet er å minne om slavens status som menneske. Herbjørnsrud skriver at «Holberg visste godt hvordan afrikanere ble behandlet umenneskelig, som varer». Det kan godt være, i hvert fall kritiserer Holberg allerede i Naturretten spesifikt slavenes varekarakter: «Om endskiønt det er antaget at forhandle og sælge alle saadanne Trælle, som blive fangne udi Krig ligesom andre Varer, saa dog maa vi betænke, at de ere Mennesker lige saavel som vi, og derfor giøre Forskiel paa dem og andre vore Sager, og naar vi ville skille os ved en Træl, da maa vi see til, at han igien bekommer en god Herre, der handler Menneskeligen med ham.» Dette avsnittet finnes ikke i 1716-utgaven, men er innført i 1728-utgaven, og kan derfor ha sammenheng med diskusjonen om praksisen til Det Ostindiske kompani, som kanskje her tillegges et moralsk ansvar for både hvordan de behandler slaver og hvem de avhender slaver til. Allerede i 1716-utgaven tok han for øvrig parti med naturrettstenkeren Grotius, mot Hobbes, når det gjelder å forsvare slavers rett til å flykte hvis de behandles for hardt.

Jeg er slett ikke sikker på at dette tekststedet gjør Holberg mer spiselig for moderne lesere, men det hører hjemme i denne diskusjonen. Slike støtende tekststeder er som sagt skrevet med det utgangspunkt at slaveri er et historisk faktum som må tilpasses et moralsk system. Ideelt sett burde Holberg selvsagt formulert seg skarpere og direkte mot alt slaveri. Kunne han her ha tatt prinsipiell avstand fra all slavehandel eller kanskje problematisert at datidens afrikanske slaver verken var resultat av nød eller krig? Er dette en rimelig forventning? Kanskje. Herbjørnsrud nevner noen tidlige stemmer som kritiserer slaveri ut fra ulike hensyn. Slike eksempler er relevante for denne debatten. Jeg er enig i at jo tydeligere motstemmer man finner i samtiden, særlig i Danmark, jo mer nærliggende er det å kritisere Holberg for unnvikende formuleringer. Likevel er det nok betydelig lettere å finne politisk kritikk av slaveriet fra siste halvdel av 1700-tallet. Holberg døde 1754.

Når jeg tross slike tekststeder, der Holberg aksepterer slaveri som et historisk og kulturelt fenomen, i intervjuet hevder at Holberg er kritisk til slaveri, er det delvis grunnet i formuleringene om menneskers potensielle likhet: «Og som den menneskelige Natur tilegnes alle Mennesker lige meget, saa følger derpaa, at enhver bør at agte et Menneske, som det, der af Naturen er ham liig». Liknende formuleringer finnes flere steder i forfatterskapet, og Holberg må være blant de første som formulerer slike prinsipper på dansk og sprer det i brede opplag i befolkningen. En konsekvens av alle menneskers naturlige frihet, er at ingen kan «tilegne sig Herre-Dømme over den anden, uden han haver givet sit samtykke dertil, enten udtrykkeligt eller stiltiende» (Naturretten I,6). Dette er sympatisk, men skeptikere vil med rette spørre hva som kan ligge bak «stilltiende samtykke» til slaveri. Et poeng Holberg imidlertid stadig gjentar, er at ingen, verken individer eller grupper, er naturlige slaver. Et interessant eksempel i forhold til andre opplysningstenkere er at han i Epistel 516 kritiserer Montesquieu for en tese om at «folk i de varme lande er ligesom skabt til at leve i slaveri». Dette synspunktet er knyttet til et grunnsyn hos Holberg, som gjennomgående er det man med en ny anakronisme kunne kalle «antiessensialist». Mennesker, på tvers av både folkeslag og kjønn, får sine egenskaper formet gjennom kulturell påvirkning, ikke gjennom noen naturlig gitt tilstand.

For øvrig fremstiller Holberg slaveri og «trældom» gjennomgående som noe negativt, og kommer flere steder inn på at «trældom» står i motsetning til kristendommen. Om den aktuelle status for slaveriet på hans egen tid, slår han i Naturretten fast at: «Det synes vel ufornødent at tale meget om den Stand [«trældom»], efterdi den ved alle Christelige Lover er ophæved; dog er den endnu udi fuld Hævd blant Christne udi Africa, Asia og America; saa at de Christne udi den Post ere kun Christne paa denne Side af den Eqvinoctial Linie.» (I,6). Europeere som driver med slaver på den sørlige halvkule, handler altså ukristelig. Denne kritikken er innført i 1728-utgaven, og kan også ses som en aktuell og kritisk kommentar til samtidens slavehandel. Den distinksjonen vi her ser mellom et naturrettslig og et kristent perspektiv på slaveri, viser at for Holberg er kristen moral en presisering av naturretten.

Ellers er Holbergs diskusjon av slaveriet ofte knyttet til forholdene i jordbruket. I Dannemarks og Norges Beskrivelse omtaler han opphevelsen av «vornedskab» i 1704, altså slaveliknende tilstander i dansk landbruk, som «Den største Zirat i denne Konges Historie». Jeg mener altså at det er god dekning for å si at Holberg er kritisk til slaveri, men mer presist enn jeg formulerer det i intervjuet, er det nok å si at Holberg først og fremst er kritisk til 1) vornedskapet, 2) tanken om at noen er født til slaveri, eller at noen av naturen er mer egnet til å være slaver enn andre 3) europeere som fremdeles driver slaveri i samtiden og 4) umenneskelig behandling av slaver.

Kulturradikalernes Holberg har vi fremdeles til gode å se på sokkel.

Jørgen Sejersted

Herbjørnsrud kommer ellers med flere andre interessante bidrag til diskusjonen. Det er helt på sin plass at han trekker inn Holbergs «To litterære samtaler» og bakgrunnen for disse. Herbjørnsruds påpekning av at Holberg skrev disse for å forsvare Det Ostindiske kompani, er viktig. Det er likevel et poeng man lett kan overse hos Herbjørnsrud at ingen av disse to samtalene tematiserer slaveri eller slavehandel. Det er i denne sammenheng et moment at slavehandelen ikke var det eneste det Det Ostindiske Kompani holdt på med, og heller ikke det eneste som skapte kontroverser. Disse nokså tekniske dialogene omhandler ting som tidligere gjeld, realismen i prosjektet, utenlandske investorers medvirkning, Københavns handelsmonopol i Danmark og liknende. Holbergs påfallende redegjørelse for bakgrunnen til disse i andre levnetsbrev leser jeg annerledes enn Herbjørnsrud. Det Holberg, på en høflig eller tildekket måte, sier, er etter mitt syn at han selv ikke tok initiativ til disse skriftene, at han forsøkte å si nei, men ble presset til og skrive dem, men at han ikke mottok penger. Deres dialogpreg gjør dem for øvrig åpne for fortolkning om intensjon og innhold. Herbjørnsruds skumlerier om andre fordeler han kan ha fått i denne sammenheng, virker unødvendige på meg. Man kan imidlertid med Herbjørnsrud absolutt spørre seg i hvilken grad slaveriproblemet er undertekst for disse dialogene. Man merker seg at dialogene altså sannsynligvis er skrevet omtrent samtidig med de ovenfor anførte, kritiske tilleggene om slaveri i Naturretten (1728). For å drøfte dette videre, bør man om mulig undersøke pamflettene og kritikken som foranlediget dialogene.

Når det gjelder min uttalelse om Holbergs økonomiske forhold, er den ganske riktig vag i intervjuet, da jeg mener at det her er en del uklare forhold. Kanskje burde også jeg konsultert Paulli (1920) og Nielsen (1921) da jeg ble intervjuet, men jeg finner det fremdeles delvis uavklart hvordan Holberg opparbeidet seg sin store formue som han i forfengelig alderdom donerte til den danske stat for utdanningsformål i bytte mot en barontittel. Mange ulike inntektsgivende aktiviteter har spilt inn. Og når Herbjørnsrud trekker inn investeringer i andre foretak med varierende tilknytning til handelskompaniene, som Kurantbanken og Sjøforsikringskompaniet, åpner det seg en ny moraldiskusjon som i hvert fall er uavklart, og som forutsetter betydelig innsikt i datidens økonomiske sammenhenger.

Til slutt vil jeg gjenta at det ikke er på grunn av noen eventuell innsats mot slaveri eller rasisme at jeg mener Holberg fortjener flerfoldige statuer. Jeg er enig i at hans involvering i Det Ostindiske kompani er et svakt punkt. Han har også mange personlige laster og var, som jeg sier i intervjuet, slett ingen helgen. Holbergs idehistoriske bidrag er ikke desto mindre at han sprer radikale ideer om toleranse og likeverd i Danmark-Norge. Selv om han er en kontrastfylt og flertydig person, har ingen forberedt grunnen for en bred opplysning i Skandinavia mer enn ham. Hans kulturelle påvirkning er dyp og varig. Ideene og formuleringene han formidler er ofte i liten grad originale, men Holberg oversetter disse til dansk og gjør dem tilgjengelige for et stort publikum. Slik preger han også dansk – og dermed norsk, skriftspråk. Mest original er han i spørsmål om kjønnene, men den diskusjonen kan ikke tas her. I tillegg kommer hans store innsats som dikter; mange av hans komedier er fremragende kunstnerisk og som uttrykk for menneskeforståelse. Essayene hans er pionerarbeid med fundamental påvirkning på dansk og norsk intellektuelt liv. Dette er tungtveiende for meg som litteraturforsker, men jeg tror faktisk at såvel Herbjørnsrud som andre som måtte sette seg inn i Holbergs verk, vil bli både imponert og begeistret.

I stedet for å rive Holberg-statuer, burde vi bygge enda en, nemlig statuen av den kunnskapstørste ungdommen på vandring gjennom Europa på begeistret jakt etter alle tidens ulike radikale tanker som kunne formidles til et dansk-norsk publikum. Dessverre er det slik at alle de tre mest prominente Holberg-statuene, i København, Oslo og Bergen, synes å fremstille en konservativ, betraktende Holberg. Kulturradikalernes Holberg har vi fremdeles til gode å se på sokkel.