Debatt ● runar bakken
Om å plagiere seg selv
Et snusfornuftig renhetsideal i sakprosaen og en angst for å bli tatt med buksa nede, tror jeg er langt mer skadelig for sakprosaforfattere og sakprosaen enn å plagiere seg selv.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Saken om meg som en innlysende selvplagiator begynte med en artikkel i Khrono 14.2. Artikkelen gjenga deler av Raabes anmeldelsen av min bok; «I løvens gap» i Forskerforum:
«Det er dog uklart hvordan Bakkens siste bokutgivelse skiller seg fra hans «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle», som utkom på Fagbokforlaget i 2018 (…)»
Så fortsetter artikkelen fra 14.2 med:
«Raabe peikar på fleire problematiske sider ved å bruka eigen tekst på nytt: Det eine er det som handlar om kva ein som lesar betalar for. Her betalar ein for dels same produkt (…)».
Så skriver Raabe i sitt motsvar til meg tirsdag 22.2: «(…) Med det sagt vil jeg gjøre det klart at mesteparten av «Løven …» virker som upublisert og nytt materiale». Underforstått; jeg har ikke plagiert min egen bok.
Uten sammenligning for øvrig: hvis en skulle vurdert eksempelvis Bourdieu på samme grunnlag som Raabe, ville utgivelse etter utgivelse være stemplet som selvplagiat. Ikke minst det empiriske materialet og hans stadige gjentagelser og nyanseringer av habitus-begrepet. Noe av det absurde i begrepet selvplagiat, trer frem.
Det Raabe implisitt uttrykker i sin iver etter å få en debatt om selvplagiering, er at jeg så å si har falt for fristelsen til å begå den akademiske synd det er blitt å ta noen snarveier; snike inn noen snasne overskrifter og noe innhold som er mulig å gjenfinne i det jeg har skrevet tidligere. Det er ikke sånn det henger sammen.
Hvis en skulle vurdert eksempelvis Bourdieu på samme grunnlag som Raabe, ville utgivelse etter utgivelse være stemplet som selvplagiat.
Runar Bakken, dosent emeritus ved Universitetet i Sørøst-Norge
Som jeg skrev i mitt forrige innlegg, så skriver jeg ved å tenke meg om skriftlig. Jeg verken tenker eller skriver helt forskjellig for hver bok. Som de fleste andre sakprosaforfattere er jeg av og til så fornøyd med både overskrifter og innhold, at jeg i entusiasme og med glede gjentar meg selv. Noe annet ville vært uhyre dumt.
La meg ta et eksempel: Introduksjonen av forholdet mellom alderdom og sykdom, er et eksempel som Raabe også trekker frem som «innlysende eksempler på selvplagiat».
For det første er det jeg som formulerte og problematisert dette forholdet innenfor gerontologien i Norge. For det andre var det helt nødvendig å gjenta dette forholdet, for å kunne videreføre problematiseringen. For det tredje evner jeg ikke å formulere det særlig bedre enn jeg har gjort, og for det fjerde – noe Raabe unnlater å nevne – så brukes dette forholdet mellom alderdom og sykdom i de fleste av de øvrige kapitlene, hvor forholdet drøftes og problematiseres; ikke minst i kapittelet om medikalisering. Det har verken blitt gjort av andre eller meg tidligere.
Hadde jeg bare på en eller annen måte gjort leseren oppmerksom på at eksempelvis forholdet mellom alderdom og sykdom også kunne leses i min nest siste bok, virker det som alt hadde vært i skjønneste orden. Jeg skal ikke være mer tverr enn å medgi at det kunne jeg gjort.
Jeg kunne skrevet noe sånt i introduksjonen eller i en fotnote: «Grunnlagsproblemet knyttet til forholdet mellom alderdom og sykdom begynte jeg å arbeide med i boken «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle». I denne boken går jeg videre og drøfter det opp mot spesifikke forhold i den kommunale pleie- og omsorgssektor». Noe sånt.
Men fra overflate og formaliteter, til substans: Hadde boken blitt bedre av det? Hadde boken fått en annen og tyngre betydning for folk som leser den? Hadde studenter og politikere lært mer av det? Er det uredelig av meg?
Det som gjør at jeg stritter litt, er fornemmelsen av at det et kommet inn et snusfornuftig renhetsideal i sakprosaen; en angst for å bli tatt med buksa nede. Jeg tror i så fall at det er langt mer skadelig for sakprosaforfattere og for sakprosaen enn å plagiere seg selv.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside