Ny læringsteknologi kan bidra til økt læringsutbytte

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

For en tid tilbake publiserte Khrono en sak om læringsappen Pugg og en klagesak på BI. I en selvstendig kronikk noen dager senere diagnostiserte Sigve Næss Røtvold akademia med teknofobi. Røtvold er ansvarlig for studier og læringsmiljø ved Studentparlamentet UiO, og skriver primært om KIs inntog i utdanningssektoren. 

Vi mener disse to sakene kan sees i sammenheng, og ønsker velkommen en opplyst debatt om teknologiutvikling i akademia. 

KRITIKK

BI-foreleser reklamerte for egen app i undervisning. Studenter reagerer på interesse­konflikt

Norske utdanningsinstitusjoner tar sikte på å gi gode læringsopplevelser til en stadig større og mer mangfoldig gruppe mennesker. I 1960 var det i underkant av 10 000 studenter i Norge — i 2022 var det nesten 300 000. De fleste studentene i 1960 klarte seg fint med tradisjonelle læringsformer, men blant de 300 000 i 2022-kullet finner vi mange med dysleksi, dyskalkuli, oppmerksomhetsvansker, varierende språkferdigheter og andre variasjoner i grunnforutsetninger.

Oppgavesamlinger legger til rette for aktiv læring. Mobilapplikasjoner som distribusjonskanal for oppgavesamlinger har pedagogiske fordeler over papirbaserte samlinger. En app gjør læring tilgjengelig til enhver tid og støtter mikrolæring, altså at dødtid i hverdagen kan brukes til små læringsepisoder (tenk Duolingo — bare for akademiske fag). 

Debatt ● sigve næss røtvold

Lider akademia av teknofobi?

Appbaserte læringsverktøy gir også kontinuerlig tilbakemelding til studentene, så teknologien kan være med på å løse utfordringen med ressurskrevende individuell tilbakemelding. Den gjør også læringen mer sosial ved å tillate studentene å konkurrere mot hverandre. Mange opplever mobilspill som engasjerende, og tilbakemeldinger fra studenter viser økt læringsutbytte, spesielt for de som sliter med tradisjonelle studieteknikker.

Vi tror at kjernen av teknofobien i akademia er tvetydigheten i interessent-analysen: hvem skal lage det, hvem skal velge hva som tas i bruk, og hvem skal betale? Eller på nynorsk: Who uses, who chooses, who pays? 

Det mest behagelige er antakelig å la næringslivsaktører utenfor akademia utvikle læringstjenestene, og så la studentene kjøpe det de opplever som nyttig. Velger akademia denne tilnærmingen velger vi også å gi fra oss makten over hva og hvordan studentene skal lære. Og vi vet allerede hva en ren etterspørselsdrevet tilnærming til utvikling av læringsressurser leder til: Akademiske kondenseringstjenester som i all hovedsak hjelper studenter å lære lite, men allikevel få gode eksamensresultater. 

Et annet alternativ er at utdanningsinstitusjonene selv må innovere og utvikle ny teknologi. Til dette er det naturlig å spørre om det prinsipielt sett er universiteter og høyskoler sin jobb å lage ny læringsteknologi. Skeptikere vil kanskje etterspørre tidligere eksempler der en utdanningsinstitusjon har levert et stykke vellykket teknologisk innovasjon innen læring. Så vidt vi vet finnes det ingen viden kjente suksesshistorier.

Et tredje alternativ er at faglig ansatte selv gir ut læringsressurser på digitale plattformer som kan fungere på tvers av fagfelt. Forfattere kan publisere oppgavesamlinger på plattformen, og motta royalties fra salget, uten prinsipiell forskjell fra trykte verk. Kunstig intelligens kan benyttes i alle deler av en slik prosess, både utvikling av læringsressurs og studentens bruk. Fordelen med en slik modell er at de nye læringsressursene kan tilpasses sitt økosystem av øvrige læringsaktiviteter.

Debatt ● Kristin Hagemann

Hvem er følelsesstyrte i debatten om KI?

Alle forelesere ønsker å tilrettelegge for at studentene bruker studiehverdagen sin til å lese pensum, diskutere med andre, notere ned refleksjoner og engasjere seg dypt i stoffet. Vi ønsket å supplere denne dietten med å la studenten bruke ledige øyeblikk til å ta en test på hvordan de ligger an, i stedet for å hvileløst scrolle gjennom Instagram og TikTok. Derfor startet vi Pugg som er en mobil plattform for publisering av digitale oppgavehefter. 

Det ser imidlertid ut til at digitale produkt gir enkelte en vond følelse. Disse følger tilsynelatende en slags heuristikk som tilsier at papir kan man ta betalt for, mens produkter som leveres via en skjerm må være gratis. Forstått slik er det ikke vanskelig å forstå hvorfor faglig ansatte kanskje vegrer seg for å tilby noe som ikke er laget av papir.

Vi forventer å se mange tilfeller i fremtiden der denne ambivalensen vil komme til uttrykk. Forskerforbundet har slått fast at de ikke ser noen prinsipiell forskjell på digitale og trykte læringsressurser, og at en digital forelesning skal regnes som et åndsverk. Åndsverk eies og forvaltes av den som har laget dem. Dermed er det duket for mange interessante debatter i årene som kommer. 

For eksempel gir mange akademikere ut podkaster til sine kurs, hva skjer den dagen disse legges på Podimo eller Storytel? Mange har spilt inn videoforelesninger, hva skjer dersom disse legges bak betalingsmur, og settes som anbefalt litteratur?

Vi applauderer alle forsøk på å lage og tilby læringsressurser som kan støtte opp under studentenes læring, uansett format. Men papir har åpenbare teknologiske begrensninger. Som forelesere underviser vi tusenvis av studenter hvert eneste år, og det er umulig å gi individuelle tilbakemeldinger og inngå i dype refleksive samtaler om hver student sin individuelle læringsreise, selv om vi veldig gjerne skulle gjort dette. 

Debatt ● Helge Høivik

Studere hudpleie på Harvard?

Når det ikke lar seg gjøre, og akademia i økende grad belemres med compliance-øvelser for å tilfredsstille akkrediteringsorganer og universitetsrangeringer, så burde man vokte seg for å skyte ned forsøk på innovasjon og nyskaping.

Skal vi tilby god undervisning og læring til en stadig større og mer heterogen studentmasse, må vi styrke studenters muligheter for å tilegne seg kunnskap på nye og engasjerende måter. 

Ideelt sett burde studenter som ankommer akademia bli møtt med en rik bukett av varierte læringsressurser som de kan ta i bruk for å nå sine mål. Disse ressursene burde være laget av faglig ansatte med dyp kjennskap til det aktuelle kurset, slik at man får sikret kvalitet, relevans og integritet. For å komme dit må vi ta debatten om hvem som skal lage den nye teknologien, hvem som skal velge hva som tas i bruk, og hvem som skal betale for det.

Debatt ● Are Bøe Pedersen

ChatGPT gjør deg dummere