Norsk forskning svekkes betydelig

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi har gjentatte ganger etterlyst tydelige politiske ambisjoner for norsk forskning. Det som kommer av signaler til universitets- og høgskolesektoren handler stort sett om utdanning, og er som oftest nasjonalt orientert. Vi trodde samfunnets møte med pandemien ville kunne utgjøre et vendepunkt. I løpet av de to pandemi-årene ble det så åpenbart hvor avhengig vi er av forskning og kunnskapens beredskap. Den nye typen vaksiner, basert på mRNA-molekyler og -teknologier, ble et viktig forsvarsverk mot et dødelig virus.

«Uten tiår av langsiktig grunnleggende forskning hadde dette ikke vært mulig»

Sitatet er fra Stanley Plotkin i Time magazines 2021 Heroes of the year: The miracle workers. Her beskrives kampen til forskere som har jobbet dedikert og intenst med mRNA som basis for vaksiner i mange tiår. Det handler om deres fremskritt og tilbakeslag, om avslag på søknader, men også om avgjørende finansiering og gjennombrudd.

Artikkelen identifiserer den intensitet, utålmodighet og dedikasjon som kjennetegner mange av de beste forskerne og forskermiljøene. Dette er ikke et enkeltstående og sjeldent tilfelle, men ett av mange eksempler på betydningen av den langsiktige grunnleggende forskningen. Ut av denne vokser kunnskapen vi trenger når en krise vi ikke har forutsett treffer oss. Vi var «heldige» med viruset som spredde seg raskt. Vi visste mye om det. Vi kunne ha blitt truffet av en biologi vi i langt mindre grad forstår.

Den grunnleggende forskningen representerer et kunnskapsreservoar i konstant utvikling. Den er ikke forhåndsstyrt mot en bestemt type anvendelse, og det er ofte umulig å forutse hvordan den vil bli brukt i fremtiden. Derfor må samfunnet investere i langsiktig forskning selv om den kan virke mindre relevant i et samtidsbilde preget av behovet for raske svar. Verken politikere, embedsfolk eller forskningsledere kan forutsi hvilken kunnskap vi trenger i et lengre perspektiv.

Norge har i dag heldigvis toppforskningsmiljøer innen en rekke felt som er sterkt etterspurt i en tid preget av pandemi, digitalisering, klimakrise, økende global ulikhet, og trusler mot demokratiet. Miljøene må utvikles videre, men norske forskere kan ikke gjøre det alene. Samarbeid og konkurranse går hånd i hånd i forskningen, og som et lite land er vi helt avhengig å samarbeide med de beste forskere og forskermiljøer over hele verden. Norge har gode forutsetninger for å hevde seg i den internasjonale konkurransen om å skape ny og viktig kunnskap og et kunnskapsbasert næringsliv.

Vi har kunnet glede oss over svært gode resultater på den tøffeste kvalitetsarenaen i Europa, ERC. Vi er attraktive samarbeidspartnere i EU-forskning, og vi inngår i partnerskap med de beste universitetene i USA, Asia og resten av verden. Men ingen bør ta for gitt at Norge klarer å holde denne posisjonen. Det krever vedlikehold av eksisterende topp-forskningsmiljøer, og videreutvikling av nye.

Det har vært mye diskusjon i mediene om den økonomiske situasjonen i Forskningsrådet. Regjeringens hestekur er svært krevende, og det er ikke tvil om at forskningsmiljøer vil svekkes. Universitetet i Oslo alene vil tape ca 400 millioner kr (over 4 år) dersom en Fripro-utlysning avlyses. Med det kuttet kommer tap av forskning på forskningsfronten. Vår konkurransekraft svekkes og følgekostnaden kan bli lavere suksessrate i EUs Horisont Europa. Det betyr tap av unge forskertalenter som ikke kan sitte å vente på at døren til en forskerkarriere skal åpnes igjen.

Ringvirkninger vil merkes i forskningsmiljøene når overhead-midler faller bort – midler som dekker fast ansatte satt til å ivareta vår store portefølje av eksterne prosjekter. Det handler om alt fra IT-systemer, dimensjonering av administrasjonen, til drift av dyre nasjonale forskningsinfrastrukturer. Resultatet kan bli at vi må stenge laboratorier i perioder eller helt.

Vi skal selvsagt ikke kaste kortene, og fokus må flyttes til hvordan vi møter krisen. Statsråden har understreket at forskningspolitikken ligger fast, og at støtten til forskning skal bevares. Likevel er det skapt usikkerhet til hva som skjer i neste statsbudsjett. Håndteringen har svekket det norske forskningssystemets omdømme internasjonalt. Det stilles mange spørsmål.

Universitetet i Oslo må, som alle andre forskningsinstitusjoner, finne måter å møte de konkrete og umiddelbare kuttene på. Vi vil så vidt mulig søke å hjelpe de unge talentene, og ansette før bevilgninger er mottatt. Vi vil vurdere forskyvninger i eksisterende prosjekter, og velge løsninger som ikke svekker forskningen for de ialt 303 prosjekter med totalt budsjett over 3.3 milliarder dette gjelder. Andre tiltak er også aktuelle.

Samtidig er vi svært opptatt av at vi også fremover trenger et sterkt og ressursrikt forskningsråd. Vi må ikke falle for fristelsen til å tro at det gir kvalitetsheving å fordele ressursene flatt. Vi må prioritere og vi må sikre tøff konkurranse mellom forskningsmiljøer. Dette var nettopp rådene Mats Benner og Gunnar Öqvist ga det norske forskningssystemet i en mye debattert rapport i 2014.

Men vi håper at Forskningsrådet nå også revurderer sine egne ulike aktiviteter, og bidrar både til prioritering av oppgaver og med en forskningspolitisk stemme i samfunnet. Forskningsrådet er et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter, og må ikke gjøres om til et direktorat. Det er flere hendelser som gjør at en slik påpekning er påkrevd.

Dessuten viser situasjonen svakheten ved at Norge bare har ett offentlig forskningsråd og ingen private fond av større betydning som støtter forskning. Diskusjonen om en egen organisering for langsiktig grunnleggende forskning etter modell av EUs ERC bør reises, og det bør tas initiativ for å fremme flere private former for forskningsfinansiering. Vi ser også frem til å bidra med forslag til sammensetningen av Forskningsrådets styre som vil være viktig for fremtiden.

Styret skal etter vedtektene ha 11 medlemmer og bred innsikt i forskning. Det trengs. Selv det som økonomisk-administrative spørsmål har store faglige implikasjoner som balansen mellom grunnleggende langsiktig forskning og tematisk forskning. Det trengs det stor faglig tygde for å håndtere. Intermistyret må derfor vise stor forsiktighet i sine disposisjoner.

Det tar tid og ressurser å bygge internasjonalt sterke forskermiljøer. Det er fort gjort å bygge dem ned. Det er en viktig forståelse i en tid som skriker på tydelige politiske ambisjoner og visjoner for norsk forskning. Forskning i verdensklasse er ikke en utgiftspost på statsbudsjettet, men en investering i fremtiden.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!