Nok en nedprioritering av studentene

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Lånekassen var en revolusjon da den ble innført i 1947. Unge som tidligere ikke hadde råd til å ta høyere utdanning fikk nå hjelp. Ikke av sine foreldre, men av fellesskapet. Og det fungerte; innføringen av Lånekassen skapte stor tilvekst i antall søkere til høyere utdanning.

Norge er unike i den forstand at det foreligger tverrpolitisk enighet om at alle, uavhengig av hvor du kommer fra og hva du drømmer om, skal få nok økonomisk støtte til å klare seg gjennom studietiden. Likevel ser vi at støtten studentene mottar ikke justeres med prisveksten i samfunnet, og at vi ikke ser politisk vilje til å prioritere denne gruppen.

Studentene ble lovet et tydelig løft av regjeringspartiene i fjorårets valgkamp, men blir igjen nedprioritert. Legger vi Norsk studentorganisasjon (NSO) sitt anslag på studieutgifter til grunn, går en student i årlig underskudd med 59.433 kroner i året, eller 5403 kroner i måneden. Da hjelper en økning i studiestøtten på 3600 kroner i året fint lite. Den marginale økningen dekker knapt prisstigningen i samfunnet, og bidrar derfor ikke til økt kjøpekraft.

Debatt ● Anita Tøien

Utenlandske studenter står ikke i kø for å komme til Norge

Når studenter hvert år får stadig mindre å rutte med, skjer det en sakte og faretruende endring i studentmassen. De bemidlede får mer tid til å fokusere på studiene, samtidig som mange opplever at regnestykket ikke går opp. Denne gruppen kan oppleve at muligheten til å studere ikke lenger er reell, og i verste fall miste motivasjonen til å fortsette. Dette medfører også større risiko for et samfunn preget av økonomiske forskjeller – er det slik at det er kun unge fra velstående familier som skal kunne studere i fremtiden?

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Utdanning og kunnskap er en essensiell del av et velfungerende demokrati og sivilsamfunn. Den siste tiden har vi fulgt opptøyene i Iran, og flere har påpekt at en høyt utdannet befolkning står sterkere i møte med et autoritært og illiberalt regime – selv etter over 40 år med diktatur.

I land som Norge har utdanning en viss selvfølgelighet over seg, og det virker å være få andre enn studentene selv som forstår hvor prekær studentøkonomien faktisk er. Det gjør at vi nærmest godtar at studentene fra statsbudsjett til statsbudsjett ikke blir prioritert. Faren er at vi over tid mister det vi kan kalle essensiell kunnskapsberedskap. Og at utdanning ikke lenger fungerer sosialt utjevnende.

Studier forskningsinstituttet NIFU har gjort, viser at studenter innen samfunnsvitenskap og humaniora er spesielt avhengig av relevante deltidsjobber og praksis underveis i studiene for å lykkes i arbeidslivet. Studietiden er ikke slik den pleide å være for 10-20 år siden, det foreligger færre betalte traineestillinger, og kampen om studiepoenggivende praksisplasser er enda større. Det medfører at de fleste må skaffe relevant erfaring gjennom studentverv.

Det er ikke slik at studenter ikke ønsker å jobbe eller legge inn innsatsen, men for flere går ikke en arbeidsuke som skal fordeles mellom verv, studier og deltidsjobben (som ikke er studierelevant) nødvendigvis opp. Det sier seg selv at de som kan fokusere på de to førstnevnte kommer bedre ut av studietiden enn de som må prioritere å få betalt husleia.

Debatt ● Ni ansatte ved Høgskolen på Vestlandet

Å avvikle gratisprinsippet vil svekke utdanningsinstitusjonane

I år er situasjonen ekstra prekær. Mange studenter bor i leiligheter som er dårlig isolert, og bekymringen for om man får betalt strømregningen de neste månedene er stor, samtidig foreligger det økte priser på det meste i hverdagen grunnet høyere nivåer av inflasjon. Studiestøtten må økes til 1,5 G og knyttes til grunnbeløpet i folketrygden. Det ville gitt det løftet studentene er avhengig av, men også det kunnskapsbehovet vi som samfunn bør ha interesse av å kultivere.

I et stramt statsbudsjett må vi prioritere de som har det tøffest. Da de rødgrønne styrte sist lovet de også økt studiestøtte, men det skjedde ingenting. Vet forrige stortingsvalg gikk samtlige partier nok en gang til valg på det samme. Mener vi alvor om at Norge skal være et land med like muligheter kreves det politisk vilje, selv i krisetid.