Neddempet om vitenskapsbasert mordetterforskning i ubåt-saken

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det har altså gått tre år siden drapet på Kim Wall. Som journalist var hun med på en kveldstur i Peter Madsens selvbygde ubåt. Men hun kom aldri hjem. Madsen påsto at han hadde satt henne i land. Men familien og kjæresten oppnådde ikke kontakt med henne.

To uker senere ble hennes torso funnet drivende i Øresund. Senere ble hodet, bena og armene funnet. Drapssaken opprørte en hel verden. Madsen ble idømt en livstidsdom.

FAKTA

Etterforskningen

• Premiere 28. august på Viaplay
• Manus og regi: Tobias Lindholm
• Skuespillere: Søren Malling, Pilou Asbæk, Pernilla August, Rolf Lassgård, Laura Christensen, Dulfi Al-Jabouri, Hans Henrik Clemensen, Anders Juul
• Språk: Dansk og svensk

Wikipedia gir et kortfattet, men imponerende bilde av trettiårige Kim Walls karriere: Wall studerte ved Sorbonne i Paris, London School of Economics og Columbia University i New York, og fikk en mastergrad i journalistikk i 2013.

Hun arbeidet for en rekke velansette internasjonale tidsskrifter: Time, Vice og avisene The New York Times og The Guardian. For The Guardian rapporterte hun om en rekke vidt forskjellige emner så som biohacking, vampyrer, fetisjisme og et radioaktivt avfallslager på Marshalløyene. Hun skrev også om sosiale spørsmål, utenrikspolitikk, populærkultur og kjønnspørsmål.

Hun rapporterte blant annet fra Nord-Korea, Kina og Sri Lanka og fra Haiti etter jordskjelvet i 2010.

Når denne historien nå blir gjenfortalt i dramatisk form, bare tre år etter at den fant sted, er det første spørsmålet som dukker opp om det lar seg forsvare. Er det greit å lage underholdning av en så makaber sak? Kommer serien for tidlig?

Her vil nok meningene være delte. Men regissør og manusforfatter Tobias Lindholm har gjort noen valg som er avgjørende for denne vurderingen. Seriens tittel «Etterforskningen» gir en indikasjon om hvor fokus ligger.

Dette er altså ikke en serie om drapet, men om arbeidet med å etterforske hva som skjedde, og å skaffe nok bevis for å dømme morderen. Hele serien utspiller seg etter drapet.

Vi ser ikke noen bilder av verken Wall eller hennes morder. Madsen gis ikke oppmerksomhet i dette dramaet, annet enn at det pekes mot ham som utøveren av de grusomme handlingene. Dette er et valg som likner det Erik Poppe gjorde for sin «Utøya 22. juli» (2018).

Jeg nærmer meg serien med to spørsmål: Er den godt laget? Er den respektfullt laget? Som filmkritiker stiller jeg spørsmålene i den rekkefølgen. Andre ville kanskje ha valgt annerledes.

«Etterforskningen» er godt laget - og den er respektfullt laget. Der hvor vi tidligere har sett «Broen» med oppdiktet politisamarbeid tvers over Øresund, er det nå en reell historie som danner grunnlaget. Og den er minst like godt fortalt.

Gjennom seks episoder følger vi den etterforskningsgruppa i København-politiet som har ansvaret for saken. Serien forteller om det som skjedde, dag etter dag, uke etter uke. Det er et møysommelig politiarbeid vi blir vitne til. Ikke minst fordi morderen hele tiden endrer forklaring og dette utfordrer hensynet til bevisets stiling.

Lindholm har valgt en svært nedstrippet filmatisk stil. Det er ingen annen dramatikk enn den etterforskningen selv byr på og det alvoret politifolkene arbeider med. Det hele utspiller seg i enkle og grå interiører. Utescenene er regnfylte og grå. Den stemningsmessige fargepaletten bidrar sterkt til å understreke alvoret. Dette er et godt valg fordi en mordetterforskning uansett ikke er en hyggelig aktivitet. Men det fungerer også filmatisk til å gi serien et visuelt særpreg som støtter opp under den historien som fortelles.

For denne anmelder blir det nødvendig å gå ut av den noe distanserte posisjonen som anmelderiet gir, og være helt privat på ett punkt. Jeg får problemer når én bestemt hendelse inntreffer; når politiet finner drapsofferets ille tilredte kropp. Når etterforskningslederen og obdusenten snakker om hodet - som på dette tidspunktet fremdeles ikke er funnet - merker jeg det blir vanskeligere. Jeg blir i tvil, som jeg også blir ved å framheve dette selv i min anmeldelse.

Er det riktig overfor drapsofferet å være så detaljert? Rett nok er ingen av disse opplysningene nye, vi har dem fra pressens dekning i august-november 2017. Og skal denne fortellingen fortelles, må de med. Men det er ikke uproblematisk. Når jeg likevel går videre er det nettopp de filmatiske grepene, som først og fremst manifesterer seg i det neddempede elementet i serien, som gjør at jeg aksepterer valgene.

Søren Malling som leder av etterforskningsgruppa er et funn i denne serien. Hans tilsynelatende uttrykksløse, men likevel uttrykksfulle ansikt sier mye om den personlige belastningen det må ha vært å stå i et slikt arbeid. Walls foreldre, som spilles av Pernilla August og Rolf Lassgård, styrker den andre siden av denne serien som føles nødvendig; de personifiserer sorgen etter tapet av datteren.

Serien har èn svakhet som er noe forstyrrende. Den dreier seg om den totalt dedikerte etterforskningslederen som ikke har et følelsesliv i sin private verden, men som er svært emosjonell når det gjelder offeret. Han er ordknapp, og når han er hjemme er han nærmest ordløs. Konas rolle blir for grunt tegnet i dette, hun bare smiler medfølende og stiller med et glass vin når den mutte mannen kommer hjem en gang sent på kvelden.

Her kunne vi fått mer materiale til å forstå politimannen. Kanskje viser dette først og fremst hvor vanskelig det er å dramatisere faktiske hendelser. Det kan like gjerne være at det hadde vært feil å utbrodere denne rollen så lenge den bygger på en faktisk person.

Noe av det som kommer tydelig fram i serien er hvor vitenskapsbasert en moderne mordetterforskning er og må være. Her blir vi vitne til hvor viktig det er med en nøyaktighetskunnskap som bare naturvitenskapene kan gi oss. Det handler for eksempel om vindstyrke og strømforhold i Øresund og om svært detaljert kunnskap om hunders luktesans. Og det handler om nøyaktigheten i obdusentens arbeid.

Mye tyder på at saken ikke hadde blitt endelig oppklart uten det vitenskapelige bidraget. Vi får tro at dette er nøyaktig gjengitt, all den tid etterforskningsleder Jens Møller, som pensjonerte seg etter denne etterforskningen, har vært med på å utvikle manuset.

«Etterforskningen» er en velregissert og nedtonet fortelling om en hendelse vi skulle ha vært foruten.